–Mamma, vet du at du ikke har jobb? Butikken brenner.

Eldstesønnen ringer til Målfrid Grande Haukvik tidlig 9. august 2000. Det er ulmebrann i klesbutikken ved Domus i Gjensidigegården. Nå er han bekymret for at mor har mistet arbeidsplassen sin.

–Tull, svarer Målfrid og løper til jobb.

Der står brannvesen og politi utenfor butikken og nekter Målfrid å gå inn. Målfrid blir sint og krangler. Forstår ikke hvorfor hun ikke kan få gå inn. Selv om hun godt vet at alle Coop-butikker er litt ditt og litt mitt, har hun i hjertet og hodet alltid følt at butikken hun har jobbet på er hennes. Og nå får hun ikke gå inn i sin «egen» butikk.

– Det var traumatisk. Jeg sa sikkert mye rart. Jeg forsto ikke at de bare prøvde å sikre meg mot fare, sier hun.

Terapien ble å gå inn i butikken på ettermiddagen. Se reolene kledd av sort av aske. Klærne som lå smeltet på golvet som store tyggegummiklumper. Leppestifter som fløt utover når hun åpnet eskene.

– Jeg kunne ikke forstå at alt var tapt, men da fikk jeg innsett det og tenkte OK, så det er sånn det er blitt.

Hun mistet ikke jobben. Det ble kjøpt inn nye varer og åpnet butikk i Leiknesgården før kjøpesenteret i Jernbanegata sto ferdig året etter.

Test på tålmodighet

Coop-eventyret startet i 1971, da Målfrid fra Leirådal var på arbeidsuke da hun gikk i åttende. Men det var ikke et eventyr fra starten.

– Jeg har aldri gitt en skoleunge den oppgaven jeg fikk den gang.

Det var kanskje en test på hennes tålmodighet. Bare av og til fikk hun være med og selge klær. Mesteparten av tiden brukte hun til å vaske i hyllene til brodergarn. Smale glasshyller tett i tett ble pusset med silkepapir. Ikke en krok ble glemt, og da siste arbeidsdag var over var hun ferdig med alle hyllene. Sommeren samme året kommer det to brev fra Samvirkelaget til Målfrids adresse. Den ene er til henne, den andre til søstera som er fem år eldre. 14-åringen får tilbud om jobb, men ikke søstera på 19.

– Det ble full krig. Alle måtte skjønne at Samvirkelaget hadde byttet om navnene.

Far i huset måtte ringe øverste sjef for å få det hele oppklart. Men brevene var sendt riktig. Coop-eventyret var virkelig i gang: Målfrid i Samvirkelagets klesbutikk på Øra. Jobben var så givende at hun bestemte seg for å flytte til Levanger høsten ett år senere og gå yrkesskole med butikkfaglinje. Etterpå ble det jobb hos H. Leine manufaktur i Kirkegata.

Hun fikk sin første sønn 17 år gammel. Måtte sende søknad til Kongen for å gifte seg. Det fikk hun og tre år senere fikk hun enda en sønn.

Lekte butikk på gården

Målfrid er oppvokst på gård i Leirådal sammen med foreldre, fem år eldre søster og seks år eldre bror. På gården lekte hun butikk. Storebroren var han som hjalp til med gårdsarbeidet og som tok over gården med melkekyr det året Målfrid ble konfirmert.

– Den type arbeidskraft eksisterte ikke i min verden. Jeg var vel bortskjemt.

Ekssvigermora «farmor»

Gårdsarbeid lærte hun først da hun fikk svigerforeldre som hadde gård. «Farmor» og «farfar», som Målfrid kaller dem.

– Jeg var med og solgte gulrot på Torvet. Hvis jeg hadde fri eller noen var syke, kunne jeg hjelpe til å ta opp gulrot. Vasket og laget bunter. Ungene lærte tidlig å ta opp grønnsaker.

«Farmor» har vært som ei mor for Målfrid. Hun var bare 17 år da hun flyttet hjemmefra og har siden hatt mer kontakt med «farmor» enn sin egen mor.

– Det var hun som bodde her, så hun ble som min egen mor. Det var henne jeg snakket med om noe var problemfylt.

Mens barna vokste opp, jobbet Målfrid i full stilling i Coops butikker. Hun var innom både klær-, sko- og parfymeavdelinger. «Farmor» stilte opp hjemme.

–Hun sa at hvis du jobber, vil jeg være barnepike. Jeg ble bortskjemt.

Mens ungene var skoleunger, jobbet far skift. Målfrid fikk tilbud om å ta avdelingslederutdanning på samvirkeskole i Bærum. Det innebar fire uker på skolen og fire uker hjemme i et halvår.

– Jeg kunne ikke begynt der uten farmor. Hun var hjemme med ungene både på kveld og natt.

Etter 30 års ekteskap, ble det slutt mellom Målfrid og ektemannen.

– Vi vokste fra hverandre.

Selv om Målfrid ble gift på nytt, har hun alltid hatt et nært forhold til eks-svigermor. Da «farmor» ble boende på sykehjem var Målfrid på besøk hver dag.

–Hun var min helt til sin bortgang.

Manus på liksom

Da Anne P. Husby sluttet som senterleder i 2009, tok Målfrid over som sjef for Coops Arenabutikker i Jernbanegata. Det var da hun også overtok rollen som konferansier på de mange moteoppvisningene Arena har turnert med i Levanger og Verdal. Mens mannekengene viser fram siste mote, kommenterer Målfrid med sine kjappe og humoristiske kommentarer. Og selv om mannekengene har med seg en lapp til Målfrid, er det sjelden hun bruker manus.

– Jeg har alltid vært fri av meg. Men det å holde i en lapp, gir meg trygghet. Mange ganger har mannekengene rotet bort disse lappene. Jeg bruker å gi dem beskjed om at det er ikke så nøye om det ikke er tekst på lappen- bare de har med seg en. Så ser det ut som jeg har et manus å holde i.

I fjor overtok Hildegunn Skevik som sjef.

– Jeg trakk meg tilbake. Jeg er da så dårlig på data. Når folk ringte meg og lurte på noe, så ringte jeg videre til Hildegunn. Det ble for dumt, og Hildegunn er jo ekspert på sånt, så hun tok over for ett år siden.

Uansett rolle, forsvinner ikke eierskapet Målfrid kjenner til butikken. Og til Coop generelt. Målfrid sier vi godt kan skrive coop i panna hennes.

– I dobbelt forstand. Ikke gi meg en bærepose det ikke står Coop på. Da tar jeg den ikke med meg. Familien min, og spesielt broren, terger meg for dette. Om jeg må ha posen og det ikke står Coop på den, så vrenger deg den. Ingen får se meg med en Kiwi- eller Remapose. Får jeg ikke handle på egen arbeidsplass, kan det være det samme.

Nå har Coop Midt-Norge besluttet å stenge Arena-butikkene i Levanger. Likevel snakker Målfrid om en arbeidsplass med trygghet.

– Ikke minst for levebrødet. Jeg har vært ansatt her i 44 år. Kun en gang har det skjedd at lønna kom for sent og da med bare en dag.

Målfrid ramser opp alt hun har satt pris på ved jobben sin.

– Du får riktig lønn, kjempetrivelige kolleger- og dem har det vært mange av gjennom 44 år. Du får kolleger i ulike aldersgrupper, fantastisk miljø. Jeg har fått være hovedtillitsvalgt i bedriften, stedstillitsvalgt og ansatterepresentant i styret. Det er jo artig å være med og forme sin egen arbeidsplass. Det har alltid vært min butikk. Det jeg ikke ble ferdig med før ungene skulle på trening, det gjorde jeg unna etterpå på kveldene.

Forberedt på nedlegging

Målfrid sitter i det gamle lokalet til Vinmonopolet som for halvannet år siden flyttet ut av Coops senter. Siden har det stått tomt. Til høsten tømmes også resten av butikkene. Mange har lurt på hvorfor ikke Målfrid starter egen butikk nå som Coop legger ned.

– Det er uaktuelt. Kanskje hadde jeg gjort det for 20 år siden, men jeg tror ikke det. Det er en trygghet å være ansatt.

Hun var lenge forberedt på at butikken skulle legges ned. I flere år har hun visst at Coop skal satse på mat, bygg og bensin. Hun skjønte det da Domus i Verdal ble lagt ned for fem år siden, at neste gang ville det samme skje i Levanger.

– Jeg tenkte hele tiden «neste år er det oss». Men vi berget nok på grunn av polet som ga oss trafikk.

Målfrid stryker to fingre under begge brilleglassene.

– Nå kan det hende jeg begynner å gråte, sier hun rolig.

–Folk er forbanna. Men ingen er såpass at de skriver i avisa om hvilken tragedie det er at vi skal legge ned butikk i byen vår, etter så mange år. Det er synd at verdalingene ikke begynte å bruke oss da de mistet Domus. Og yngre folk, de handler på nett. I dag hadde jeg en eldre kunde som sa «I dag har jeg kjøpt min første pakke på nett.» Det er sånn det er blitt.

Tårene tørkes fort og Målfrid sier hun er sterk.

– Men jeg tar fort til tårer. Jeg råla i hele går. Jeg var i Mausundvær og så Oda fra havet. For en historie. Jeg fant igjen et smykke fra barndommen her en dag og tårene rant. Sånn er jeg. Men når folk forventer at jeg skal bryte sammen, da blir jeg heller forbanna.

Tar jobben hun ønsket minst

Alle ansatte har fått tilbud om ny jobb i Coop. Da Målfrid så listen over de ledige stillingene tenkte hun at på Coop-kafeen i Steinkjer skulle hun i hvert fall ikke. Noen dager senere fikk hun brev om at det var nettopp her hun ble tilbydd jobb. Samtidig fikk hun beskjed om at om hun takket nei, så fikk hun fortsatt andre tilbud. Grunnen til at dette var hennes første tilbud, var fordi det var kun kafeen på Steinkjer som hadde samme stillingsstørrelse som Målfrid har nå- 100 prosent.

– Så fikk jeg se den gode arbeidstiden. 8 til 15.30 tre av dagene. Herlighet jeg kan ikke si nei til det, sier Målfrid som er vant å jobbe til utpå kveldene.

Hun har allerede invitert kundene sine på Arena på kaffe i Steinkjer til høsten.

– Oi så trivelig, svarer de da. Vi må nok bygge ut kafeen når alle levangsbyggen begynner å komme. Jeg håper virkelig kundene mine kommer og besøker meg på Steinkjer.

Hvor skal du handle klær nå?

–Jeg skal ikke handle på nett. Men nå har jeg relativt mye klær, så jeg trenger ikke handle på en stund. Og på kaféjobben er det uniform. Nei, jeg vet da søren.

Hun starter nyjobben en gang på høsten, når butikkene i Levanger stenges. Målfrid gruer seg til å ta avskjed, men klok av skade vet hun hvordan å takle avskjed med en kjær butikk.

– Jeg har allerede bedt om å få være med på å rydde opp i butikken etter den stenges, sier Målfrid Grande Haukvik.

– Det blir terapi for meg.