Jeg husker at hodeskallene ble plassert på låven før de ble lagt i nygrava. Det var litt ekkelt, så jeg var snåp på hella, forteller Gunhild Elnes.
Roger Suul Johnsen, dagens husbond på gården, minnes også utgravningen i 1980 og tilretteleggelsen av den nye grava.
–Skjelett-restene ble lagt inn i trekister, og jeg husker lukta. Det var ei sånn søtlukt.
Den første kjente muntlige tradisjon om graven er fra 1865, der det fortelles om en gammel dame som visste om at det ble nedgravd mange karolinere på Lillemoen. Gårdens daværende eier Ola Suul fikk noen veiarbeidere til å grave opp og undersøke om det stemte, og da ble det konstatert mellom 30 og 40 personer i graven.
Fortsatt er historien om dette levende i Sul.
–Det fortelles at veiarbeiderne måtte inn i stua og drikke karsk mens de holdt på med dette arbeidet. De måtte vel drikke seg til mot, tror Roger Suul Johnsen.
Ryghs nedtegnelse
Den første kjente beskrivelse av karolinergraven i Sul er et notat i årboken til Norske Fortidsminners merkers bevaring for 1870, skrevet av arkeolog Karl Rygh: «Der fandtes 30-40 hjerneskaller uden nogen orden og derhos en større sølvmynt (4 mark af Carl XI 1693) og en kobbermynt af 1716 (den siste i Vidensk. Selskabets myntsamling), et par store uniformsknapper af kobber og nogle stykker beslag af jern, maaske af lås til et skrin. Det er rimeligvis en grav for svenske soldater, faldne under den store nordiske krig. Der skal endu findes en anden lignende forhøyning paa samme gaard.»
Så ble saken glemt til Johannes Dahl ved århundreskiftet satte spaden i jorda og fant graven. Etter dette syntes Lillemoens eier Nils. O. Suul at graven burde markeres og reiste en bauta i 1916.
Senere i 1950-årene foretok lensmann Jon Suul en mindre undersøkelse på stedet. Da ble det funnet en mynt, hestskosaum og biter av krittpiper. Disse tingene ble innlevert for undersøkelse ved Videnskapselskapets museum i Trondheim.
Nysiloen på Lillemoen
I 1978 skulle det graves til silobygning på Lillemoen. Dette arbeide førte til at graven ble forstyrret på nytt, og det ble reist spørsmål om flytting av den til kirkegården i Vuku. Det ble tatt kontakt med kirken og de svenske myndigheter om saken, og det ble til slutt enighet om at graven burde ligge på Lillemoen fremdeles, men flyttes på en bedre egnet plass på eiendommen. Dette under forutsetning av at det kunne bevises at det var karolinere som var begravd, noe som snart ble bekreftet med blant annet funnene fra Jon Suuls graving på 50-tallet.
Videnskapselskapet i Trondheim ga Verdal Museum oppgaven med å foreta graving og flytting. Dette arbeidet ble ledet av Øystein Walberg.
Ny gravplass ble stilt til disposisjon av gardens daværende eier Ove Elnes, 40 meter nord for den opprinnelige. Bautasteinen fra 1916 ble plassert på den nye graven med minneplate i kobber.
Fredstale av ordfører
Den 21. juli 1980 ble den nye grava vigslet og innviet. Høytideligheten ble åpnet av kultursekretær Henrik Petersen. Under nærvær av prost Hilmar Romsøy og et førtitalls mennesker ble minnestøtta avduket av ordfører Ola G. Tromsdal. I sin tale pekte ordføreren på den forandringen i holdning som har skjedd mellom de to naboland siden karolinerne falt for 260 år siden. – Steinen minner oss om det offer det har kostet at det i dag kan herske slikt et fredelig forhold mellom broderfolkene, sa ordfører Tromsdal.
Fra Sverige var ordföranden i Landstinget i Jämtland, Nils H. Lundgren, tilstede.
–De nordiske land er i dag et eksempel på at det går an å løse konflikter ved forhandlingsbordet uten å måtte ta opp våpenet. Derfor håper jeg at at det fine forholdet nordmenn og svensker har seg imellom, kan være et eksempel i en verden hvor det så alt for ofte gripes til våpen. Nils H. Lundgren bar også fram en takk til Verdal og til gårdsfolket på Lillemoen for det han kalte «et vakkert uttrykk for pietet og etikk».
Hele grenda rasert
Om karolinerne fikk en verdig grav til slutt, var det en sørgelig skade-opptegnelse som kunne nedtegnes etter Armfeldts hærtog.
Sul var det stedet i Trøndelag som ble hardest rammet under den svenske okkupasjonen. I den lille grenda hvor invasjonsstyrken også opprettet et lasarett ble de fleste bygninger satt i brann før det svenske soldatene var ut av landet.
På Stormoen ble 11 hus satt i brann, på Lillemoen ble alle hus unntatt ei lita høyløe og badstue oppbrent. På Tømte bla all innredning oppbrent og på Sulstua ble 16 hus oppbrent og nedrevet.
Det var en tung oppgave som ventet et utarmet bygdefolk da de gikk i gang med gjenoppbyggingen av Sul-grenda.Kilder: Verdal Historielags årbok 1980 (Steinar Berg: Karolinergrava på Lillemoen). Verdal Historielags årbok 1993 (Morten Veimo: Verdal i den store nordiske krig 1718). Innherreds Folkeblad Verdalingen 25. juli 1980