– Hvordan kan Senterpartiet, med røtter i bondestanden, egentlig oppnå over ti prosent ved valg i vår urbane senkultur?

Professoren har sett nærmere på partiets vekst og retorikk.

Hilde Gunn Slottemo har studert SP nærmere i det som inntil årsskiftet var Nord-Trøndelag, der partiet hadde nesten 25 prosent oppslutning ved Stortingsvalget i 2017. Foto: Tor J. Friberg.  Foto: Tor J. Friberg

Nyheter

Hilde Gunn Slottemo er historieprofessor ved Nord universitet og studien hennes er presentert i en artikkel i Samtiden tidligere i år. For å få svar har hun tatt for seg offentlig valgstatistikk, gjort intervjuer, lest aviser, studert arkivmateriale, og tolket funnene i henhold til vitenskapelig metodikk innen historiefaget. Paradokset, slik Slottemo ser det, er: Hvordan kan et parti med røtter i bondestanden og landbruksnæringa oppnå over ti prosent ved stortingsvalget i 2017 i vår urbane senkultur? I Nord-Trøndelag og i Sogn og Fjordane var oppslutninga mye større.

Populisme

I følge Slottemo har to forklaringer vært mye brukt i offentligheten: SP skårer på krass kritikk av makteliten, såkalt antielitisme. Andre forklarer politikken som ren populisme.

– Med populisme menes ofte en tenkt motsetning mellom det brede laget av folket mot de priviligerte, samfunnstoppene og de styrende, sier Slottemo.

– I den grad Senterpartiet har vært antielitistisk, så har det vært de sentrale elitene partiet har vært kritisk til, ikke de som finnes regionalt. Historisk sett har Senterpartiet i Nord-Trøndelag ikke bare akseptert, men også ofte representert de lokale elitene. Den eliten SP er i opposisjon til, representerer alltid et sentrum, mens folket er synonymt med distriktet, periferien og utkanten, negasjonen av sentrum, sier hun.

Forskeren har studert SP nærmere i det som inntil årsskiftet var Nord-Trøndelag, der partiet hadde nesten 25 prosent oppslutning ved Stortingsvalget i 2017.

– I de rike landbruksbygdene i Trøndelag har de sosiale og økonomiske forskjellene i bondesamfunnet vært større enn på Vestlandet og i Nord-Norge. Her har partiet vært mer blått og borgerlig, knyttet til storbønder og velstående gårdbrukere. Det trønderske Senterpartiet har dessuten vært et næringsvennlig parti, med partifolk i ledende stillinger i næringsmiddelindustrien, i landbruksrelaterte virksomheter som Norske Skog og i bondesamvirkets bedrifter og organisasjoner, forklarer Slottemo.

Sentraliseingsreformer

Hennes konklusjoner er at Senterpartiets politiske prosjekt er å hindre at makt, innflytelse og arbeidsplasser flyttes ut av distriktene og ut av landet, fra periferi til sentrum. Til tross for at den trønderske varianten av Senterpartiet har vært å representere lokale eliter, har partiet også greid å appellere til «vanlige» folk på bygda.

– Ved valget vant partiet fram med sterke angrep på sentraliserende reformer i samtiden: Kommune- og fylkessammenslåing, strukturendringer i universitets- og høgskolesektoren, politireformen og flere andre endringer som man fryktet ville flytte makt fra lokalsamfunnene, forteller Slottemo.

Hun viser til at «vi-et» er et tenkt fellesskap på bygda, i lokalsamfunnet, i grenda eller kommunen – i kontrast til de andre, eliten i byene, de sentrale strøk eller sentrumsområdene.

– Med denne retorikken greier lokale eliter å snakke samme språk som folk med eliteforakt, og det uten at motsetningene mellom de to gruppene blir tydelige. Vi-et på bygda blir en geografisk basert enhet, og sosiale og økonomiske interessemotsetninger blir tonet ned i kampen mot en ytre, felles fiende fra sentrum. Dette har vært et grunnleggende trekk ved Senterpartiet i hele etterkrigstida, og kan ses som et ledd i det å ha utviklet seg fra et bondeparti til å bli et bredere sentrumsparti.