Den Norske Turistforening, Norges største friluftsorganisasjon med over 300.000 medlemmer, fyller 150 år i år. Jubileet er markert med mange forskjellige arrangement over hele landet; på Innherred med en 19 km lang jubileumsmarsj etter kulturstien på Inderøy lørdag 7. juli.
Klokka 0900 kunne arrangørene Innherred Turlag og Innherred Seniorforum ønske mellom 30 og 40 turentusiaster velkommen på bussen fra Straumen til Vangshylla.
Turleder Nils Undersåker tok utgangspunkt i slagordet til DNT: «Stien som fører tilbake dit vi kom i fra» i sin orientering om Vangshylla, en historie om et lite sted som har maktet å tilpasse seg som et levedyktig samfunn gjennom minst 300 år.
Bilvei fra 1930
Fra husmannsplass i 1660-årene til gård med stort fiskebruk før år 1800, da den første veien dit ble bygd. I 1930 kom det bilvei og kai.
Herfra drev Georg Voldset transport av lege, dyrlege, prest over Skarnsundet. I 1930-åra kom også butikken og poståpneriet og rutebåtanløpene, som alle ble avviklet i løpet av 1950-årene. Ferjeforbindelse Vangshylla – Venneshavn – Mosvik – Ytterøy – Levanger – Vangshylla etablert i 1958 ble avløst av Skarnsundbrua i 1991. Nå er det Skarnsundet Fjordsenter som opprettholder næringsvirksomhet på Vangshylla.
I Kulturstien finner vi mange interessante oppslagstavlene, og første del av stien ligger i tett lauvskog, som enkelte steder er det nærmeste en kan komme urskog her til lands; kjempehøye svartor og digre bjørketrær, og edelskog som ask, alm og hassel. Aldri før har jeg sett eineren stikke så mange meter rett til værs.
I Sysvedalen, som ligger sydvendt, ble det i sin tid opparbeidet dyrkbar jord etter at krattskogen var avsvidd.
Vi passerte Rotsveet, der det ble dyrka rotvekster midt inne i skogen i en tidsperiode da det neppe fantes verken elg eller rådyr.
Utsikt
Fra gapahuken ved Bjønnbrottet opplevde vi utsikt over Ytterøya der vi tydelig kunne observere kjente topper som Hermannsnasa og Hårskallen. Ved Bjønnbrottet ble den siste Inderøybjørnen tatt av dage, ved at bygdefolket jagde bjørnen utfor en bergskrent.
På Høghallaren hadde vi utsikt over den vesle grenda Sjøbygda nede ved sjøen. Her slo folk seg ned fordi sjøen var et helårlig matfat, og jordlappene rundt husa gav for til ei ku og noen sauer og muligheter for dyrking av potet. Hardt arbeid på sjø og land var nødvendig for å overleve.
Vi passerte Maria-plassen og Vegghusholet, begge med sine særegne historier.
Disse må helst høres eller leses på stedet for å oppleve historisk sammenhengen og forskjell på før og nå.
På veien videre til Råvika, en av de eldste husmannsplassene i Inderøy, som er nevnt allerede i 1665, er det mange interessante, varmekjære planter som bakkemynte, vårmure, kransmynte og haremat, skogsalat, marianøklebånd, firblad.
Så kom vi til Rostadområdet med alle sine historiske personer og hendelser. Fra Ole Richter til husmennene og deres levekår og livskamp. Alt fikk vi høre om på de plassene vi stoppet. Kontrastene er store fra da til i dag.
Etter tre timers vandring, slo vi oss ned på Undersåker friområde der Gerd Undersåker og Edvin Ulvin, disket opp med svartkjelkaffe og nystekte boller – godt, trivelig og sosialt i solskinnet.
Men vi skulle lenger på kulturstien som er smekkfull av historiske hendelser og plasser, med et rikt persongalleri.
Nevner «Hoinsåkerelva» der det har vært sagbruk, kvern drevet av vannkraft og senere sementstøperi.
På Kvamsholmen var det fra 1912 var et sagbruk som gav arbeid til 10-12 mann. Driveren var Anton Haugberg, en svært aktiv kar på flere måter, fikk vi høre. Her var det kai og rutebåt i den tida.
Vi passerte Kattaberget, og kom til Fjuruan. Hit kom den første husmannen fra Gudbrandsdalen for å overleve. En kuriositet: Golvet i naustet skriver seg fra Gamle Sakshaug kirke. Dersom du går stien og les oppslaget her, får du vite hvordan de kom hit!
Pause ved Håggåholmen
Så gikk vi gjennom Røvik-skogen, forbi Øsebekken og fikk en pust i bakken ved Håggåholmen. På den vesle holmen var det tre husmannsplasser sist på 1800-tallet. I 1969 ble dette området oppkjøpt til friområde, og er flittig brukt av skoler o.l.
Midtveis rundt Sundnesbukta ligger en fin rasteplass med tilhørende hus. Her hørte vi om Sundnes og spesielt brukseier og stortingsmann Herman Løchen.
Vi passerte Jæktvolden og Sundneshamna, mye historie her også, før vi kom til Langfjæran nedafor kirka. Temaet her var selvsagt kirkehistorie: Om gammelkirka fra 1184, som nesten ble nedrevet i 1871, da nye Sakshaug kirke ble innvigd.
Og om de tre herrene som hadde ansvaret for at vi fikk så fin kirke: Ordfører Ole Richter, formann i byggekomiteen Herman Løchen og arkitekt og byggeansvarlig Håkon Mosling.
Etter ei slik vandring i tid og sted, er det lett og forstå at tidspunktet vi fikk vandre på, hører til i øvre divisjon, om vi sier det på fotballspråket.
Vi gikk glipp av en VM-kamp, men det gjorde ingen ting!
Sent på ettermiddagen ble en vellykket jubileumstur avsluttet med felles pizzamiddag på Rødbrygga.
Livlige samtaler bekreftet at nye interessante bekjentskap var stiftet.
Arvid Vada