Sunniva Dyrstad Savage har fløtta ut. Hun er oppvokst på Melan, Verdal. Hun flyttet til Berlin i 1991, for å studere fysioterapi. Etter å ha bodd der i fem år, dro hun på ferie til søster Grethe, som bodde i San Diego. Samme år, 1996, flyttet hun dit. Hun hadde blitt forelsket i en amerikaner.

–Mannen min jobba sammen med søstra mi, på en restaurant I La Jolla. Så det ble veldig ofte til at jeg tok turen dit på kveldene. Resten er historie, sier Sunniva, og lar et slør av mystikk henge igjen.

Hun jobbet for et fysioterapifirma i et par år, så fikk de barn, og Sunniva var hjemme med barna i ti år.

–Det er litt mer vanlig å være hjemme med barna her borte, så det ble en naturlig beslutning. Men i lengden kan det jo bli litt kjedelig å ikke jobbe.

Så det var godt å komme seg tilbake i jobb igjen, forteller hun. Nå arbeider hun med fysisk og psykisk utviklingshemmede barn på en barneskole i San Diego, noe hun trives veldig godt med.

–Det er veldig meningsfylt. De fokuserer veldig på å integrere barn med psykiske og fysiske utfordringer i skolesystemet, og det er interessant å se hvor komfortable og hjelpsomme barna i skolen blir med våre barn, sier Sunniva.

Så trives hun godt i San Diego i det hele tatt. Klimaet og maten er god, også er det lett å møte folk.

–Og jeg har det bare bra. Jeg trives veldig godt her. Samtidig mangler jo litt den kulturen vi er vant med I Norge. Og historie. San Diego er en ung by, uten så så mye historie. Det savner jeg litt.

Det er ting som er enklere og bedre i Norge, mener Sunniva. Hun forteller at hun gjerne ville tilbringe mer tid i Verdal.

–Noen måneder på Verdal i året hadde vært toppers. Og en skal aldri si aldri om jeg flytter hjem for godt, sier Sunniva.

Hun forteller at hun kanskje er den som snakker mest om å flytte til Norge, og at barna går på «college».

–Så de blir jo ikke med. Men de har begge sagt at de vil prøve å bo i Norge, og de har mange gode minner av turene vi har gjort til dit. Sønnen min tenker også å ta ett semester i Oslo neste år, for å prøve og bo der.

Hva savner du med Verdal?

–Det er mange ting jeg savner med Verdal. Det er fortsatt Verdal jeg kaller hjemme. Først og fremst familie, venner og natur, men og den rolige livsstilen, Også savner jeg hamburgeren fra Vuku gatekjøkken, vettu.

Hva savner du minst?

–Kalde, mørke høstkvelder savner jeg ikke så veldig.

Hvordan holder du deg oppdatert på hva som skjer på Verdal?

–Jeg leser Innherred på nettet flere ganger i uka, Og på Facebook. Og så har jeg ukentlig kontakt med familien.

Hva er ditt beste minne?

–Det er kanskje hvor artig vi hadde det på Melan i barndommen. Vi var ute hele dagene og sykla og lekte. Det var alltid noe som foregikk. Det var så mange barn i samme alder, vi var alltid ute og lekte. På kveldene etter middagen møttes vi ofte på «gammelgården» og spilte «amti» og «spark boksen». Jeg husker spesielt en sommer hvor vi lekte indianere og cowboy, og vi bygde indianertelt og sydde klær. Så var vi ute til langt på kveld på sommeren, uten at noen foreldre var bekymret. Det er noe mine barn ikke fikk oppleve her i San Diego.