Han har reist mye rundt i Norge, men Eindride Eidsvold sier innsmigrende at Verdal er en av de fineste plassene han har besøkt.

–Det er så åpent overalt, åpne kulturlandskap, det virker unikt.

Vi er på vei opp til Våttåhaugen, morgenrutinen for kong Olav Heilage mens han bor på Stiklestad. Her puster han manus, etter å ha kjørt opp og lett etter gode låter på radioen.

–Her pleier det å være en gjeng med kviger, forteller Eidsvold, når vi har passert en gård.

–Det er fantastisk, sier han, og ser oppover åsene.

Han har kjørt gjennom Sverige, hvor lange strekker med kulturlandskap er på vei ned, det gror igjen, og kyr er ikke å se.

–I forhold til det er Norge levende, det er levende bygder, med mennesker og kyr.

Annerledes konge

Han er imponert over frivillighetsapparatet, og alle folkene han møter, stoltheten de bærer. Han har ikke selv sett spelet før, kommer inn med blanke ark, og kan ikke si noe om hvordan han blir en annerledes konge.

–Vi kommer inn med ulike personligheter, med et annet jeg – uten at en er noe slemmere, eller snillere. Hvordan jeg er annerledes får andre bedømme.

–Tømta beskriver deg som uredd?

–Det er hennes ord. Jeg har mange kolleger som er det. Men det er kanskje en fordel at jeg ikke har sett det.

–Om du skulle ført korstog i dag, hvilken sak ville det vært for?

–Det handler først og fremst om å ta vare på den jordkloden vi er i ferd med å utarme. Det er det helt overordnede spørsmålet, om vi som menneskehet kveler jordkloden, sier kongen, etter en lang tenkepause, eller kanskje han også måtte spare opp litt pust.

–Vi har allerede utryddet et enormt antall dyr, ødelagt steder og jordsmonn. Jeg vet ikke hvor mange generasjoner, men det er helt sikkert at det ikke er mange som kan holde på som oss. Det er rart at en ikke har satt seg ned og sagt stopp, nå må vi gjøre tiltak. Men det er ikke snakk om et korstog i kongens bilde, mener Eidsvold.

–Hvem skal være vår brytingstids Olav Haraldson?

– Tiden er annerledes. Dette er også en brytningstid, men en kan ikke bruke de samme virkemidlene, og si som Olav at «Eg straffa disse folka hardt da dei tura frem med sine hedne skikker», forteller Eidsvold.

Virkemidlene må naturligvis være annerledes 1000 år etter, men hvem vil bli husket som motoren bak vår endring til et samfunn med klimafornuft og -rettferdighet?

–Det er ingen hittil. Det må løses tverrpolitisk, ikke bare i Norge. Det er en global størrelse. Men det er mye en kan gjøre selv, bli bevisst, kutte ned på plastposer, drivstoff, begynne å gjenvinne.

Må gjøre det en kan

En kan ikke henge seg opp i alt en skulle gjort, mener Eidsvold, en må gjøre det en kan nå.

Han synes det er lett å forstå verden, gjennom å kjenne pusten, og luktene. Vi når toppen, og Eidsvold beundrer virkelig utsikten utover Leksdalsvatnet, åkrene, åsene. Han skriver oss inn i boka, så tar vi fatt på veien ned.

–Jeg velger å være positiv, og å se at vi fremdeles har en mulighet. Både i miljøsaken, og på globalt plan, med politikk og samarbeid. Jeg nekter å trekke meg tilbake, ned i en skyttergrav, og gi meg over for redselseffekten. Det hjelper ikke noen, ikke meg, ikke barna mine, sier kongen, i tråd med Tømtas karakteristikker.

Sterkere lut

Vi har kommet lenger mener han, siden 70-tallet, der de som talte klimasaken gjerne ble sett på som idioter eller outcasts.

–Bevisstheten fra for eksempel Arne Næss har seget inn og blitt mer mainstream.

Det er en seig materie, mener Eidsvold, men at en kan se det ved elbilsubisidene som har gjort Norge verdensledende innen elbilbruk, at politisk vilje gir resultater. Fravær av politisk vilje er kanskje problemet. Eidsvold vil verne om jorda og det den gir, som disse turene i naturen, men ikke gå tilbake til år 0.

–Det må sterkere lut til, men det betyr ikke at vi skal tygge kålrabi hver dag.

Han liker Per Stoknes, BI-professor og MdG-politiker, som tar hensyn til både økonomi og miljø. Men blir ikke MdG for snille?

–Jeg snakket med Stoknes om det, og han mente at en blir immune mot det over tid, om en sier at det er for sent, og kjører hardcore fryktinformasjon. Jeg gidder ikke mer «dette går ikke», svarer Eidsvold, som mener det er vanskelig å kommunisere kompliserte budskaper i en «ingresstid».

–Ikke snakk bort alt, må ta inn dette her, roper Eidsvold ut i naturen.

Han har gått turer med Claus Heidberg, tungtvannssabotøren og leder for turistforeningen, som la ned forbud mot å snakke på tur.

–En skal holde kjeft og ta inn det en ikke får inn bak pulten, eller når en sitter i møte. Det er andre signaler her, lukter, sanser. En får tilgang på seg selv, forteller Eidsvold.