Nicaragua er det største landet i Mellom-Amerika, og har rundt 6 millioner innbyggere. Siden Daniel Ortega og sandinistene kom til makten i 1979 har landet på mange områder opplevd velstand og utvikling. Gratis skolegang og studier gjorde at Teresa fikk anledning til å studere medisin, og Ricardo var en av lederne på universitetet da han studerte juss. Begge to var ivrige tilhengere av presidenten og hans kommunistiske parti, som ga mer likhet og rettigheter for folket.

Skammer seg

– Jeg hadde sandinistene i blodet! Ortega var som en helt for alle, og vi var takknemlig for alt han gjorde. Men nå skammer jeg meg, sier Teresa Valle Aguilar.

Sandinist-revolusjonen i 1979 var en stor seier for det nicaraguanske folket, og 19. juli har fram til nå vært feiret som en nasjonal festdag. Men i år ble den ikke feiret.

–Folket tør ikke gå ut på gatene, for de vet aldri når maskerte og tungt bevæpnet politi eller paramilitære grupper dukker opp og kidnapper eller skyter mot uskyldige mennesker. folket i Nicaragua er ikke trygge noen plass, og politiet gir ingen beskyttelse. På de fem første dagene etter demonstrasjonene startet, ble 36 mennesker drept, sier Ricardo Calderon.

Ricardo og Teresa er tett på meldinger og nyheter på mobilen. De viser oss videoer hvor unge studenter ligger skrekkslagne og venter på å bli tatt av dage. På en av videoene ser vi en av jentene tar farvel med sin mor: - Beklager mor. Jeg kommer til å dø, men jeg angrer ikke på at jeg vil redde landet mitt!

En video viser hvordan politiet bruker vold. De tramper på hodet til mennesker som ligger på bakken. Andre videoer viser hvordan ungdommer blir kidnappet og truet og hvordan noen plutselig skyter inn i en liten gruppe mennesker som står og venter på bussen.

Et bilde viser en storfamilie, med babyer og besteforeldre, som ble brent levende inne i et hus. To søsken klarte å hoppe ut, og de forteller at politiet ville bruke huset som skytterpost. Huseieren nektet, og da ble huset påtent.

Ingen grunn for dialog

Teresa Valle Aguilar (39) er fortvilet over hvorfor storsamfunnet og de internasjonale mediene ikke bryr seg om denne situasjonen. Hun spekulerer på om president Ortega har bygd seg opp så mange allianser at verken FN eller andre tør å fordømme det som skjer.

– De som har uttalt seg, mener at partene må komme til dialog. Men det kan ikke bli noen dialog når det er regjeringen og diktatoren som kjører over folket. Noen medier har beskrevet situasjonen som at det er en stor motstandsbevegelse som har tatt til våpen, men det stemmer ikke. Hver eneste demonstrasjon er blitt møtt med vold og av maskerte menn med krigsvåpen. For å forsvare seg har studentene bygd barrikader av brostein, og de bruker en type fyrverkeri, sprettert og hjemmelaget molotov til å forsvare seg med.

Politiet rydder mennesker

– Det er forferdelig å tenke på hvordan regjeringen behandler både gamle og unge, sier Ricardo Calderon (35). Han tar opp mobilen og viser bilde av en ung gutt.

– Broren min sendte meg dette bildet i går. Det er hans kamerat Gaio. Han er trolig drept og brent i en bil.

Han forklarer at denne unggutten sto først i rekken da de bygde barrikader. Regjeringen sendte inn lastebiler og kalte det en rengjøringsaksjon og rev ned barrikadene. I den aksjonen ryddet de også mennesker ved å drepe dem, eller fengsle og torturere dem, sier Ricardo stille.

Han finner fram de siste tallene som viser at siden 18. april er 355 døde, 260 forsvunnet og 1600 såret. Mange av dem har øyeskader på grunn av skudd. De fleste i denne statistikken er mellom 18 og 30 år.

Verre enn forrige diktator

Både Ricardo og Teresa sier at folkets misnøye har vart i mange år, men dråpen som fikk det til å renne over, var at myndighetene begynte å drepe folk.

Ricardo forteller at han var på påskeferie i hjemlandet rett før urolighetene startet.

– Da jeg reiste tilbake til Norge den 11. april var alt rolig. Etter ei uke var ikke landet mitt til å kjenne igjen.

Ricardo og Teresa er både bitre og sinte på ledelsen i landet. De vokste opp med Ortega og sandinistpartiet, og i sin ungdom var de aktive støttespillere for regjeringen. De var også med og kjempet for Ortega ved valget i 2006. Men nå ser de at presidenten og hans kone har tatt over samme diktatoriske politikk som var før revolusjonen.

– De gjør det samme som Somoza, men enda verre, sier Ricardo.

Kjemper hjemmefra

Ricardo har mye kontakt med venner og familie, og han er aktiv med å publisere innlegg på facebook.

– Jeg var på nippet til å kjøpe meg flybillett for å kjempe sammen med folket mitt. Det var vanskelig for meg å sitte stille her hjemme. Men jeg har ansvar for barna mine her i Verdal, så jeg skjønte at det var tryggest å være her, og heller kjempe herfra.

– Hvis jeg vil prøve å reise hjem nå, blir jeg helt sikkert nektet innreise. Myndighetene kjenner navnet mitt og vet hva jeg står for, sier Ricardo, som også har en onkel og tante som er høyt profilerte i den folkelige bevegelsen.

Kjærligheten dro dem

Både Teresa og Ricardo kom til Norge på grunn av kjærligheten. Teresa hadde absolutt ikke tenkt å reise fra sitt kjære hjemland, men nå har hun vært i Norge i 13 år, og vet faktisk ikke når den politiske situasjonen blir slik at hun kan reise hjem på besøk.

Teresa har fått godkjent utdanningen som lege og jobber i dag som gynekolog på sykehuset i Levanger.

Ricardo som er utdannet advokat, har måttet prøve mange jobber for å livnære seg i sitt nye hjemland.

– Jeg var en av studentlederne på UNAN-universitet i hjembyen Leon. Jeg var i politikken og kunne fått meg en god jobb og hatt det bedre økonomisk enn det jeg hadde de første årene i Norge. Men jeg så at det var mye korrupsjon i Nicaragua.

Ricardo er glad for at han har fått et ben innenfor ungdomsarbeidet i Levanger kommune. Her trenger han ikke å selge sjela si for å leve et ærlig liv.

Leserbrev til Stortinget

Teresa synes det er helt forferdelig hvordan folket hennes lider, og hun har følt seg lammet av situasjonen.

– Jeg spurte meg selv hva jeg kan gjøre, og hva Norge kan gjøre, vi som er en fredselskende nasjon. Jeg skrev et innlegg til Trønderavisa. Det brevet ble videresendt til Audun Lysbakken i SV. Han tok det opp og stilte spørsmål til utenriksminister Søreide om hva Norge vil gjøre.

– Og hva svarte hun?

Hun sa som de fleste andre, at partene må møtes til dialog. Det er ikke annet enn bla bla…

En skikkelig uttalelse fra Norge er det minste vi kan forvente.

– Hva mener dere er løsningen på situasjonen?

– Det viktigste er å få fjernet presidenten og hans frue. Hvorfor skal vi finne oss i å ha en drapsmann som leder?

USA tier

Teresa sier at folk flest ikke ønsker seg en intervensjon med våpen, for det kan føre til reell krig.

– Men vi tror at FN er den som kan gripe inn med en resolusjon som kan fjerne presidenten. Vi lurer også på hvorfor USA ikke bryr seg når 350 mennesker er døde, mens de var veldig opptatt av den tilsvarende situasjonen i Venezuela? Folket ønsker nyvalg i mars neste år, men presidenten vil ikke ha valg før i 2021. Jeg frykter at hvis han ikke blir fjernet, vil den vonde situasjonen bare fortsette, sier Teresa Valle Aguilar.

Skrevet av Marit Veimo