I dag markeres dagen i Levanger og flere andre steder i landet. Det er bra at Levanger kommune er med å bidra til en slik markering, ikke minst når støttegruppa selv sier at dette er noe de trenger og setter pris på.

Dagen og datoen blir ikke glemt, men en markering er likevel en ekstra påminner, og en anledning. Det gir en anledning for å minnes, selvfølgelig, men er også en anledning til å gjøre opp status for de pårørende og etterlatte, og om vi har lært noe av det som skjedde.

Mange sliter i etterkant. Det var et stort apparat som ble satt i gang den gangen, for syv år siden. Nå viser det seg at flere berørte etter terrorangrepene mener de ikke får den helsehjelpen de trenger. Mange sliter med traumer, er sykmeldt og påvirkes negativt i hverdagen, ifølge en undersøkelse utført av Støttegruppen etter 22. juli. Vi er en nasjon som ikke har opplevd denne type terror før, og derfor blir dette en prøve på hvordan vi skal komme gjennom det. Hvordan følge opp de berørte over tid – hvordan håndtere den langvarige krisen, både for enkeltindividet og for samfunnet som helhet?

Hat og kjærlighet. Så er dagen 22. juli også en anledning til å reflektere over hvordan ting har blitt, i etterkant av rosetog, blomsterhav og fokus på samhold.

Helle Gannestads ord ble sitert verden over rett etter tragedien: «Når en mann kan forårsake så mye hat – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen». Nå sier Kristine Sandberg som er leder i støttegruppa etter 22. juli i Nord-Trøndelag, og sitter i styret for den nasjonale støttegruppa at hun har merket at stemningen i debatten har snudd hos enkelte ytterliggående debattanter. Hun opplever at mens debatten før var mer preget av empati og sorg, skifter debatten nå mer over i negativ retning. Man trenger ikke sveipe over mange kommentarfelt før man skjønner hva hun snakker om. Grensene tøyes stadig, både av hva som sies og hvem det er som sier det. Er det noe man ønsker eller ikke?