Feriepengene mine i år ble brukt på en utesalong fra Skeidar. Fordi det var 50 prosent avslag, strakk pengene til og vi har nå den fineste sittegruppen. Den er til og med helt rottingfri. Familien har sett fram til dette. I mange år har vi sittet på hvite plastikkstoler og det som verre er. Barna har skammet seg litt over å invitere venner hjem. Skal de sitte på plastikk fra tusenårsskiftet liksom? Det er ingen overdrivelse å si at det var sprudlende glede i huset den dagen salongen var på plass. Jeg kjøpte noen planter og krukker som vi stilte opp ved siden av, og til slutt så det ut som den reneste møbelkatalogen. De første dagene satt vi og lå vi på utesofaen fra morgen til kveld. Det ble familiens nye samlingspunkt.
Men så fikk vi besøk fra Amerika. Han ankom med amerikansk baluba og erklærte at han er her for å krydre hverdagen vår de neste tre uker. Min mann, som hadde invitert ham, stakk likegodt på en toukers jobbrelatert reise. Tilbake er jeg med gjesten.
Han er jo forså vidt grei å ha i hus. Han plukker opp det meste etter seg selv og har til og med betalt for en del innkjøp. Det er litt irriterende at han alltid skal rakke ned på norsk taco, og ikke minst på den norske pizzaen. «Man skal ikke ha agurk på taco,» tordner han. Og han er like lidenskapelig når han hamrer løs på ananasbitene på pizzaen kurderne på den italienske restauranten i Frosta sentrum har laget. «Too little cheese,» klager han videre. Men jeg kan leve med kritikken hans av det norske kjøkken. Jeg er ingen fan av agurk på taco selv, og jeg foretrekker pizza med pinjekjerner og parmesan.
Det er et tema som er uendelig mye større, og vanskeligere, å takle. Han oppfører seg som om utesalongen vår er hans, og hans alene. Jeg føler meg aldeles maktesløs. Det starter allerede på de tidlige sommermorgener. I utgangpunktet finnes det lite som er vakrere. Landet vårt kommer til liv. Det er dugg i gresset og solen er fortsatt litt søvnig. Jeg går barbent rundt på kjøkkenet, lager dagens første kopp kaffe (som alltid smaker best), fyller ei skål med kefir og hjemmelaget granola og ser fram til å nyte stillheten der ute. Jeg har ei bok med og peiler meg inn på sofaen som er mitt nye morgenkapell. Og så sitter han der.
Og han ikke bare sitter. Han breier seg ut. Han har plassert seg i hjørnet av sofaen og lagt beina uforskammet over hele den lengste siden av mitt sommerinnkjøp. Jeg innser at om jeg setter meg ned der sammen med ham, helt ytterst på den andre siden av sofaen, der jeg ikke kan strekke ut beina, må jeg gi opp tanken på en stille morgenstund med bok og kaffe. For i Amerika, der han kommer fra, prapler man vei fra morgen til kveld. Så før han ser meg komme, lister jeg meg til den andre siden av huset, der det er skygge og utsikten er FV 61. Der har jeg noen gamle rottingstoler vi kjøpte på Europris. Jeg setter meg ned og leser min bok og drikker min kaffe.
Senere på dagen kommer døtrene og beklager seg. «No sett hainn der ijænn,» klager de og vi lister oss rundt hushjørnet og lurtitter mot sofaen. Og der, ganske riktig, ligger han. Han har rett og slett lagt seg ned for å ta en formiddagslur. På vår nye sofa. Han er omringet av bøkene sine og ser riktig så komfortabel ut der han ligger. Vi sukker.
På ettermiddagene passer det ham perfekt å ringe kjæresten sin i USA. Da er det morgen der og de to har en hyggelig samtale som til tider blir litt intim. Han forteller henne om dette fantastiske stedet han besøker. Slår på Facetime på mobilen og viser henne utsikten og det behagelige sittestedet han ringer fra. «You have to join me here one day,» inviter han henne og slår ut med armene som selvfølgelig strekker seg over utesalongen. På verandaen står vi og ulmer.
Like mye som jeg elsker tidlige morgenstunder, elsker jeg sene nattetimer. Dagen går mot slutten. Alt roer seg ned. Sola beveger seg sakte mot gjemmestedet sitt. Jeg kan tenke meg lite som er bedre enn å sette seg ned og nyte stillheten, drikke av utsikten og ta dype drag av kvelden. Jeg legger en lett jakke over skuldrene og går ut. Jeg tenker å sette meg på sofaen og bare være. Problemet er at det allerede sitter noen der. Gjesten. Han nyter også av kvelden og utsikten. Det har jeg allerede sett på Facebook der han legger ut daglige oppdateringer om sin mest eventyrlige ferie, evver. Han nyter faktisk kvelden så intenst at det må feires med en av de mange sigarene har tok med seg for anledningen. Fornøyd og lykkelig sitter han der med et glass vin og sin sigar. «Feel free to join me,» sier han jovialt. Jeg takker for invitasjonen og sier at jeg ikke mente å forstyrre ham. Han slår ut med armene og erklærer at jeg er mer enn velkommen. Så jeg setter meg ned og tar dype drag av sigarlukten mens jeg ikke drikker et glass vin eller hører stillhet.
Man kan jo si til gjester at de ikke må ta så lange dusjer fordi vi har en liten varmtvannsbeholder, eller be dem være stille etter midnatt. Man kan fortelle dem at Rockeforten i kjøleskapet er for en spesiell anledning og at dørene må lukkes slik at hunden ikke stikker av. Man kan be dem henge sine egne klær til tørk, og til og med be om hjelp til å tømme oppvaskmaskinen. Men kan man be dem om ikke å sitte i familiens nyinnkjøpte utesofa? Det finnes kan hende ingen normer angående dette, litt betente, temaet. Jeg må nok lage mine egne. Skal jeg rett og slett flytte sofaen?
Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge
