Well, it's one for the money. Two for the show. Three to get ready. Now go, cat, go, sang brorsan til bestekompisen min, Ole Martin. Harald legemliggjorde både Elvis og James Dean på engang. Med bryl i den mørke og fyldige sveisen, oppbrett på den saltblekede Leebuksa, Wrigleys Spearmint og Chesterfields i brystlomma, ante vi at et ny tid var i emning. Vi hadde til og med hørt at de hadde jukebox på Strøms, der en kunne høre den mest opprørske rocken for 25 øre. Og det til like i kafeen til den konservative ordføreren Reidar Strømsøe i et ellers tilknappet Levanger. Det var kanskje dette foreldrene våre snakket stille om på stua etter at vi hadde lagt oss. Hva ventet der fremme?
Stilt snakket de også om Sangen. Om de overhodet snakket om den. Men Sangen om den røde rubin var noe alle voksne snakket om på den tida. Det var da verden frøs til is igjen under atomtrusselen i Grisebukta og boken ble dømt som utuktig skrift. Det var det året farfaren min kjøpte en brukt Standard Vanguard, en koloss av en bil som måtte sveives i gang, en bil som på grunn av formen ble kalt Pelle Svansløs. For storsvenskene bygde også sin Vanguard, i sin fabrikk i Nyköping i Sødermanland. Men det visste ikke vi, vi hadde ennå ikke vært i Sverige, og i hvert fall ikke i Amerika. Men muttern hadde vært i Sverige, hun hadde vært med sin far og sine brødre og bytta til seg fløyelsbukser og sukker for revskinn. Vi syntes det var rart man snakket så respektfullt om Sverige, Gerhardsen styrte jo ikke der, mente vi.
Halsanveien het gata jeg bodde i. Det var ikke noe ordentlig gate. Halsanveien var verken Nerby eller Øverby, men likevel annammet man de spenninger som kom med atombomben og den kalde krigen. Halsanveien var en funksjon av bolignøden etter krigen. Men vi hadde i alle fall ordentlig dass. Det hadde vi ikke i ettromsen i Langåsvillaen på Oskarshall der jeg var nabo med Marit Brevik. Å få toalett var en slags klassereise. Fine folk skulle drite med stil. Mange var fortsatt uten toalett i byen. Bare vi, kjøpmannsborgerskapet og folk på Moan, tyskerbrakkene, der Eriksen, bror til Pirki, drev med såpekoking på kadavre som lå i vårsola og trakk til seg rotter, hadde ordentlig vannklosett. Men dass i alle bygårdene i Levanger kom ikke før lenge etter at Gerhardsen hadde oppheva kjøpetillatelsen på bil. Av det slutta min kompis og jeg at amerikanerne sikkert hadde hatt bil like lenge som vi hadde utedass. Vi hadde jo tross alt hørt om Henry Ford.
Grunnen til at jeg kalte Halsanveien 17 for Halsanveien 17. mai, var fordi jeg knyttet festdagen 17. mai til Halsanveien 17. Derfor marsjerte jeg også først i Borgertoget da jeg var fem, foran sheriff John Myhr. John Myhr var en romslig kar og så med raus humor på opptrinnet. Det handlet også om Amerika. Myhr var kaptein på Heimevernsøvelser på Vaterholmen, Natos last fronitier. Grunnloven vår er jo inspirert av den amerikanske Grunnloven, med sine frihetsverdier. Kosakkene var aldri tro mot kommunismen, hva de var tro mot, måtte fanden vite. Men jeg mente at det var friheten som sørget for at vi kunne se kosakker fra Ukraina og Sør-Russland i Halsanveien og på Levanger Stadion. Riktignok var det ikke gratis inngang, men etter å ha krøpet under teltduken, med overraskende letthet, kunne Ole M. og jeg oppleve tidenes mest forrykende hesteridnings-show ever. Det var folk som red under hestene, på siden av hestene og gjennom flammer, akkurat som indianerne i Amerika. Senere, da jeg skulle møte jenter, lånte jeg ei halv Eau de Vie av sheriff Myhr. Det var sjelden nei i hans munn så lenge det var snakk om sunn moro. Så fort avispengen fra budsjefen kom inn, betalte man da tilbake. Men sheriffen skulle bare visst at budsjefen, også han Gerhardsen-mann, snøt meg for 6 kroner i måneden av mine 56 kroner og som han drakk langpils for. Det var kanskje på grunn av Gerhardsen at jeg ikke protesterte. -Well, it's one for the money. Two for the show. Three to get ready. Now go, cat, go!, sa sheriff Myhr.
Halsanveien var et Checkpoint Charlie på 1950 og 60-tallet. Her måtte Hæsjungan passere med lørdagsgodtet sitt. Og her passerte glorete taterfølger på vei til Sandtaket eller Moan der de hadde leir om sommeren. Farmora mi var redd taterne. For de kunne gande. Redd var ikke gammeltanta mi, som hadde det amerikansk-klingende navnet Laura, men som jeg kalte Lørva. –Snill e du og pen e du, du er mer som vårt folk du, sa taterkjerringa med de store øreringene og wienermønstrede hodeskautet. Tannløse kvinner smilte med hendene foran underansiktet og lagde det vi kalte gapiskjul. Ole M. i Halsanveien 10b og jeg i 17 brukte å springe etter taterfølgene å rope, Heia Brage, heia Brage. For det hadde vi hørt man ropte på Levanger Stadion. Med Gerhardsen forsvant taterfølgene og inn i borettslagene eller på Svanviken. Gjenoppbygginga hadde ikke råd til å ha folk gående på stas. Husbanken skulle betales, studielån skulle betales, bustadbanken skulle betales, Jernverket på Mo og bolignøden skulle finansieres. Slagordet, Hele folket i arbeid, var ikke en tom fanfare,
Farfaren min hadde aldri hatt plen før. Det fikk han i Halsanveien. For en som var det man den gang kalte lausunge, var det å få egen plen stort. Han og Ertsåskaillen i nummer 15 konkurrerte om den fineste plena. Engang da Ertsås sto og vanna plena i høljregnet kom en sykehusoverlege syklende forbi: –Men vanner De nu da Ertsås? spurte han. –Det e nu det monne, sa Ertsås.
Det var også andre fargerike personligheter som passerte Halsanveien. Det var Tømtekarene som bodde i en koloni oppe ved Langåsdammen og som var utbrente psykotikere. De var ikke farlig, lærte vi oss, men noen av dem hadde noe atferd som påkallet vår oppmerksomhet. Hiawata, var en av dem. Han samlet visstnok på damestrømper, en annen gikk baklengs. Men Marie Aas med geita var kanskje den som gjorde mest inntrykk på oss. Hun hadde full kontroll på dyret, som hun gikk med fra Øver-Halsan til Levanger og kjøpte skråtobakk. Til seg og geita.
Geita var så tam at den gikk uten bånd, helt ved fot som en topptrent politihund. Men før tobakken var det plikter som måtte gjøres. For av og til måte geita til Vassdalen for å bli parret. Så da ble det dobbel belønning på Geita da hun fikk skråtobakk. Skråtobakken var ikke amerikansk. Men sigarettene var det. Hobby, Blue Master, Lucky Strike. Gerhardsen røyka også amerikanske sigaretter, det gjorde Kongen og kronprinsen også. Men det gjorde ikke Elvis. Legene i enden på Halsanveien, i sykehusboligene på Innherred Sykehus, røykte derimot ikke sigaretter, de røykte pipe. Piperøyking var nok aller gjevest. Som når pipa hvilte mellom tennene og symboliserte at innehaveren var et tenksomt menneske. Det var altså snakk om mennesker som sto langt over våre fedre som bare røyka rullings. Legene røykte pipe også når de slo tennis på tennisbanen vis a vis. Og de røykte pipe når de gikk i korridorene på Innherred Sykehus med et slep av oppstivete sykepleiersker etter seg.
Ellen på Kvisten røykte naturligvis ikke, men hun arbeidet også på sykehuset. Kvisten var Loftet, og navnet skyldtes at man brukte tredjesorterings materialer der. Hun så ut som Greta Garbo, var sykepleierske og jeg drømte om å gifte meg med henne når jeg ble stor. Hun kalte meg for Bolla og gav meg mye omsorg. Jeg var oppriktig glad i henne. Det kjentes så trygt å ha henne på loftet som vi kalte for Kvisten da Polioen kom. –Polioen har tatt Oskar Torp og Gerhardsen måtte steppe inn på kort varsel, sa de store gutta. Polioen var de voksne redd. De var også redd da Gerhardsen tok en Bondevik etter NATO-vedtak og Kråkerøytale. Tanta mi sa at jeg ikke fikk sitte på bakken, fordi jeg da kunne få polio. Men den sluttet å bli farlig engang utpå sekstitallet da vaksinen kom. Det kunne vi også takke amerikanerne for. Jonas Salks var ikke fra Halsanveien eller Stalltjernstugan, men fra New York. For meg betød Ellen på Kvisten og Jonas Salks at jeg aldri har forbundet det mørke loftet med noe farlig og jeg visste nu at amerikanerne hadde polioen under kontroll.
På sykehuset arbeidet Normann som var gift med oldemora mi og Håkon som var altmuligmann og portør. En dag kom Håkon ut av operasjonssalen med en stor kniv. En kone som satt i korridoren, ventende på informasjon om sin mann som lå på operasjonsbordet, sperret øynene opp da Håkon passerte med hvit kittel flagrende etter seg og den store kniven i høyre hånd. Håkon registrerte damas forskrekkede reaksjon og sa til damen:
–Vi gjør hva vi kan frue! Normann malte på sykehuset. Vegger og tak. Og så var han litt glad i det sterke. Pol fantes ikke i Levanger. Så for å skaffe noe sprit, leverte han gjerne en hvit løgn til oversøster. – Jeg må få litt sprit å tynne skjellakken med, sa Normann. Det fikk han. Forvalteren ville vite hvor mye maling og skjellakkpolitur som gikk med. – Jeg tar denne veggen først. Ganger to, sa Normann. –Ganger to? sa forvalteren. –Ja, når jeg måler opp denne veggen så tar jeg med den motstående med det samme. Og slik fortsatte han på alle fire vegger.
Sønnene til Normann, altså min farfars halvbrødre, hadde hytte på Tomtvatnet. Vi lånte båt og oterfjøl av de når vi skulle fiske ørret. På hytta hadde de også en stor bjørn som sto oppreist. Det ble fortalt at det var en grizzly. Fra Yellowstone. I Amerika. Einar og Reidar fortalte meg at de hadde skutt den i Tomtvasslia. Det trodde jeg sånn måtelig på. Men bjørnen hadde de kjøpt av ved-Hansen, som igjen hadde kjøpt den under en fuktig tur til Trondheim for å handle salongmøblement. Ved-Hansen hadde koksutsalg i Halsanveien, koks fra Kings Bay, foredla fra Koksverket på Mo for Marshallpenger fra Amerika. Men Håkon og Normann lagde aldri skimesterskap og skileker for oss barna. Det var det piperøykende legene som gjorde. Det foregikk vinterstid i Mælan og borte ved Skivebakken der vi skulle utvikle ferdigheter ved å stå i unnabakkene uten staver. I 1963 ble jeg såpass god at jeg ble Sykehusmester på ski. Diplomet ble høytidelig overrakt av det vennlige og gode mennesket, overlege Mikal Hofsli.
Jeg lurte likevel på om jeg hadde fått diplomet om det det gode mennesket, Mikal Hofsli, hadde visst hvor fælt jeg banna. Men jeg banna fælt da Krutschew gikk inn mot Grisebukta. Mora til Ole M. a at om jeg fortsatte å banne like fælt, ville det vokse ut horn i skallen min. Så satte hun på grammafonplata med Dovregubbens hall. Siden det lukta så godt nystekt finbrød, nykokt kaffe og mørk Sirup hos kompisen min, fikk det så være med banninga så lenge jeg fikk ei skive. Skjønt, alt var ikke ro og harmoni på femtitallet. I et av nabohusene bodde en homse. Å være homse på den tida må ha vært veldig vanskelig. Selv under Gerhardsen og Kennedy. Ikke bare var det forbundet med strafferettslige reaksjoner, det var sosialt fordømt til de grader. Jeg syntes ikke det var mye Amerika over det.
Nesten like ille var det å være hetero samboere, kommunist eller NS. Det var visstnok forbudt ved lov, alt sammen. Prost Hauge skal ha sykla oppi Røstadlia til et par som det hadde gått åtgaum om at bodde sammen og sa dem noen Pauli ord. Men Hauge skulle bare ha forsøkt å komme mellom meg og kjæresten min, Sølvi, fra 6B. Sølvi var snill og grei og hver dag kom hun til meg etter at barnehagen på Moan var stengt for dagen. Mora hennes var av de få yrkesaktive kvinner på den tiden, sykepleier. Når Sølvi fra 6B kom til meg engang ut på dagen, sov hun gjerne en blund. Jeg aner ikke hva de holdt på med på Moan, men hun var ofte helt utslitt da hun kom derfra. Jeg var ganske sikker på at både Gerhardsen og Elvis hadde forståelse for at man da hadde man behov for å hvile. Så da hadde jeg også det.
Ved siden av Gerhardsen og Kennedy, var Rolf Kirkvaag en stor kjendis, i alle fall på linje med Hjallis. De fleste husmødre var forelska i ham. Femtitallet var radioens gullalder. Lørdagskveldene med show i Store Studio, og mandagskveldene med Ønskekonserten. Etter krigen fikk folk igjen sine radioapparater og de som ikke hadde radio fra før kjøpte seg gjerne et radioapparat. Radioen ble samlingspunktet i norske hjem, slik vi senere samlet oss rundt fjernsynsapparatet. Når Kirkvaag eller Prøysen ikke var på, likte jeg å skru på søkeren på vår Norman 222, med lakkert trekasse med eternittplate (asbest) som bakdeksel: Motala, Helsinki. Overalt var det Blue Sued Shoes og Elvis. Bare ikke på Moskva. Asbesten var ikke farlig da. Pris inklusive stempel og omsetningsavgift: kr. 448,00. Det var mye penger. Årslønnen for en industriarbeider i 1955 var 10 670, det betød at en arbeidskar tjente mindre enn en tusenlapp i måneden, så da sier det seg selv at et radiokabinett tok godt for seg av lønningsposen.
Mat og hus var også forholdsvis dyrt på den tiden og bena eller trampsykkel var det vanligste fremkomstmiddel. Det var derfor svært få fete folk på femtitallet. De fleste mannfolka var avskrapa som Gerhardsen og kong Haakon. Damene var som en veps i midjen. Jeg tenkte det var grunnen til at Gerhardsen sa at arbeidsfolk snart måtte få noe kjøttpålegg på brødskiva. Ellen på Kvisten var også som en veps. I midja. Men jeg har latt meg fortelle at på Sykehuset hadde man en egen avdeling for feite folk. De feiteste ble kjørt på Godshuset for veiing før, under og etter kuren. Jeg innbilte meg at de måtte være amerikanere. Alt var stort i Amerika. Skjønt, Kennedy var ikke feit. Men Joseph McCarthy var det. Da han daua i 1957, ble det liksom lettere å puste.
Jeg kjente en -1- mann som riktig feit i Levanger. Han var kommunearbeider og politiker. Underlig nok var han medlem av samme parti som Gerhardsen, og satt i bystyret. Men han likna mest på Krutschew. Onde tunger ville ha det til at han satte til livs en hel fiskepudding med tilbehør under middagen. For å få påfyll med poteter signaliserte han med bordkniven til hustruen. Dette var en svært travel mann. Selv journalister fra Arbeider-Avisa nede på Folkets Hus måtte finne seg i å intervjue vår mann etter tur gjennom kjøkkenvinduet i middagspausen. Da journalisten fra Adressa kom, lukket han vinduet. En gang brakk han lårhalsen under arbeid. Da de skulle frakte ham til sykehuset, brukte de en kommunal jernstige som båre. Han ble satt på slanking. Men etter en uke var han gått opp i vekt. Selv de smarteste legene forsto ikke at det gikk an.
Slankingen på Sykehuset foregikk på en selsom måte. Den bestod av sengeleie og sukkerkavring. De fleste av oss forstår i dag at det var muskelmasse og ikke fett som forsvant. –Du er og blir en gymnasiast, sa dr. Sverre Bulie til en overlege på medisinsk avdeling. Bulien røykte Blue Master og kasta stein på vinduet til farfaren mi da jeg lå i Asiasyken. Bulien var en svært respektert fastlege, lenge før begrepet fastlege var oppfunnet. Han hadde visstnok hatt Kirk Douglas med frue på besøk hjemme hos seg i Håkongata. Bulie hadde nemlig vært skipslege på cruisebåt og vært gift med ei millionøse på Manhatten. Det sto i New York Times. På søndagene hørte han med til de som søkte forfriskninger på Backlunds bedre side. Ikke alle i selskapet var like duggfriske om morgenen og da de ble trumfet på speilegg for å få øleller en Silver Port protesterte Pirki. Drosje-Jonne mente at Pirki måtte se litt stort på det. –Kan du ikke bare ta speilegget på innerlomma, så har du kveldsmat når du kommer heim, foreslo han til allmenn munterhet.
I nummer 19 bodde Gido. På hybel. Sammen med Arne Jacobsen som påsto seg å være rette arving til Mo Gård. Jelstrup hette vel Jacobsen før han kom til Levanger fra Jelstrup på Jylland. Men Jelstrup låt finere. Gido hadde vært i Amerika. Men var blitt sendt hjem. Av uvisse grunner. Noen sa at han hadde blitt rana. –So what, som vi hadde lært oss å si, Gido hadde vært i Amerika, ikke mange i gata hadde det. Det gikk ikke veldig bra med de som måtte returnere fra Amerika. Forventingene fra slekta var stor. Mange havna på Rotvoll.- Men Gido greide seg bra. Han sjaua båter for morfaren min da han sendte kålrot til Kjøllefjord. At Gido hadde vært i Amerika, sammen med indianerne, det gjorde åkke som inntrykk på oss gutta. Kanskje hadde han snakka med Davy Crocket som vi leste om i Præriebladet til 35 øre. Gido var innafor.
Det som var pinlig, når alt kom til alt, var at Britt i Øienhuset hadde skifta på rumpa mi. Hun og Kirsten passa meg da jeg var liten. I Øienhuset bodde også Bjørn. Han hadde vært i Statene. Som sailor. Da var det ikke noe særlig at han skulle vite at søstra hans hadde skifta på rumpa mi. Dessuten hadde tanta hans, høn-Jenny, vært hos Paven. Hele tre ganger. Og paven var stor i Amerika. I alle fall da Kennedy ble president, som den første romersk-katolske president i Amerikas historie.
Var også Keynes katolikk? Keynes var det ideologiske forbildet for president Gerhardsen, Roosvelt, og New Deal. Da Keynes ble spurt om det var bærekraftig på lang sikt å pumpe inn så mange statlige penger fra for å motvirke konsekvensene av depresjonen, svarte han med skotsk trassighet: In the long run we’re all dead. Ideen til at Jenny Øien startet med hønseoppdrett kom også fra Amerika. Det var lite høner i Norge før det. Men på barer i Amerika er det alltid hardkokte hønseegg å få. Jennys far hadde altså lært under et opphold i Amerika at høner var en sikker måte å livnære seg på. Derfor ble hønene med over på hjemreisen med en av Amerikabåten.
Bortenfor Kristian Svingen, i enden på Riksvei 50, lå Trondheim og Amerika. Der hadde Gidoen og faren til jøn-Jenny vært. Vi kjente ingen andre som hadde vært der. Pund Sterling var utreist, men han hadde ikke vært i Amerika, han var i Sør-Afrika. Det nærmeste jeg var Amerika som guttunge, var hos noen slektninger i Trondheim. Gammel-Olaf hadde vært i Amerika. Og blitt millionær. Derfor kunne sønnen studere juss og få seg jobb i Hambros Bank i London. Han var den første sosiale klatreren i familien. Han rykket seg selv opp fra Skognbygda og kom hjem med lommeur i gullkjede og kjøpte hele Øya, nesten helt bort til Nevrobygget på St. Olav, der barnebarnet senere skulle bli en av overlegene. Gammel-Olaf var en patriark av det gamle slaget, med stor, sølvhvit mustasje og klare, blå øyne. Kona var baptist, så da ble han like godt det han også. Baptismen kom fra Amerika. Her holdt han sauer og høner og ertet svigerfaren sin med at en høne er også en fugl. Så måtte vi be for maten. –Kjønstad ber ikke for maten, sa en av guttene. -Jeg ber inni meg, sa min morfar, som dog ikke var særlig religiøs av seg.
Da Olaf d.y kom til New York på forretningsreise, besøkte han min onkel der på Fifth Avenue. Min onkel tok han og kona med på sightseeing i The Big Apple, slik han gjorde med meg langt senere. Da min onkel foreslo at de skulle dra på nattklubb, sa Olaf d.y. til min onkel:
–Vi står over nattklubbesøk. Jeg og Elselill har nattklubb hjemme vi.
I 1979 dro jeg på hikertur i USA og Mexico. Først landet jeg hos min onkel på 10 gate på Fifth Avenue. Han hadde en plan. Studio 54 var den gang verdens mest berømte diskotek og Steve Rubell var sjefen, en sjef med stor autoritet. Køen utenfor Studio 54 ble streng regulert. Kjendiser først. Men min onkel var innstilt på å få oss inn der. Han hadde lært å trylle og røyke astmasigaretter sammen med kjerringene på en nabogård som gutt. Ablegøyene må ha gjort inntrykk på Rubell, for vi ble vinket inn til toppløse serveringsdamer på roller-skates. Da min onkel så Caroline Kennedy danse der inne, hvisket han til meg:
–Nu er du den eneste fra Halsanveien 17. mai som har sjansen til å deite en Kennedy. Go for it.
Og det gjorde jeg, det var a peace of a cake: Well, it's one for the money. Two for the show. Three to get ready. Now go, cat go. But don't you step on my blue suede shoes. Well you can do anything. But stay off of my blue suede shoes. Slik sett kom jeg lenger inn i Amerika enn selveste patriarken I familien.
I -63 var Kennedy skutt, Gerhardsen var ferdig med sin epokegjørende dannelse av det norske samfunnet, Levanger var flytta inn i Frol, og vi flytta på Bruborg, og Kings Bay ble forvarslet på slutten for statlige industrieventyr. Det var da Tv’n kom. Finn Gustafsen var den første som kom i TV-ruta. En ny tid var i emning. Elvis sang ikke mer om sine Blue Suede Shoes, og broren til bestekompisen min begynte på Lærerskolen. Med Amerikas inntreden i Vietnamkrigen, var drømmen om Amerika snart over. –Mama don’ tell your babies to become cowboys, sang man nu i radiokabinettet. Nu var det Borten som huserte, bonden fra Flå som tømte den trestjernes cognacen til skipsmegler og forsvarsjef Otto Grieg Tidemand opp i kaffen i den trestjernes redervillaen hans på Ris, slik man gjorde med heimerten på samfunnshusene i Flå og på Lundamo. Gud var død, som Nietzsche sa det. Da Gud og Kennedy døde, kom miniskjørtet. Amerikas tid som verdens ledestjerne var i ferd med å ebbe ut. Nu rettet øynene seg mot Sorbonne og Bejing. Verden var ikke lenger den samme, det var ikke vi heller. Men det er en annen historie. Femti år senere er Halsanveien 17. mai jevnet med jorden. Det skal bli parkeringsplass der. Bilen ble større enn oss. Men det handlet ikke om den amerikanske bilen. Det er biler fra Tyskland og Japan som ruler. Altså biler fra land som slapp bomber i hodet på amerikanerne i Pearl Harbour, og på oss. Det er en skjebnens ironi. Det er jeg sikker på at både Gerhardsen og Elvis ville mene. Kennedy også; han ville kanskje ha sagt: Well, you can do anything. But stay off of my blue suede shoes.