I dag angrer Morten Innhaug dypt og inderlig at han ikke tok på fullt alvor anklagene hans tidligere indonesiske kone rettet mot ham for vel to år siden. Så langt har dette kostet ham seks måneder i indonesisk fengsel og flere millioner kroner som er betalt over og under bordet. Skulle Innhaug bli dømt, er det utsikter til to år i fengsel og sannsynligvis ruin for rederivirksomheten han har bygd opp i Singapore og Indonesia de siste tjue årene.

Morten Innhaug selv har ikke gitt opp håpet om frifinnelse. Når saken er ute av verden er han innstilt på å sette alle kluter til for å få forretningen på fote igjen.

Indonesisk mediene har skrevet side opp og side ned om den norske forretningsmannen. Påstanden fra hans ekskone og hennes advokat går ut på at Morten Innhaug har forfalsket hennes underskrift da eierskapet i Innhaugs indonesiske firma ble overført til hans nye kone.

Dette har skjedd - kortversjonen

Over 20 år i Asia

35 år gammel, i 1997, kom Morten Innhaug til Singapore for å jobbe innenfor shipping. De første to åra som ansatt i det norske rederiet Shipman som i hovedsak driftet seismikkbåter som norske PGS hadde i området. Innhaug ble igjen da det norske rederiet trakk seg ut. Han overtok kontorer og en del utstyr på gunstige vilkår, og etablerte i 1999 selskapet Nordic Maritim i Singapore. Ett tiår senere, i 2010, ekspanderte virksomheten også til Indonesia, med selskapet Bahari Lines Indonesia i Jakarta.

I gode år hadde selskapene flere hundre millioner kroner i omsetning. Da tjente Innhaug svært gode penger. Men oljenæringa svinger. Han har har også hatt sine nedturer. Mens rederiet på det meste har hatt over 300 i arbeid, er det i dag mellom 20 og 30 personer som får sin lønn fra Nordic Maritim. Uten kontrakter, med de fleste båtene båndlagt i Jakarta og med en eier som har tilbrakt nesten halvparten av 2018 i fengsel, sier det seg selv at det har vært et svært utfordrende år.

I 2006 var han klar for et nytt ekteskap, nå med en indonesisk kvinne. Da han i 2010 etablerte selskapet i Jakarta, viste det seg fordelaktig om selskapet sto registrert med en lokal eier. Hans kone sto som eier i navnet, men i gagnet var det Morten Innhaug som eide aksjene. Dette ble regulert i en avtale som ble satt opp med støtte fra en indonesisk advokat i desember 2012.

Morten Innhaug og datter Malin på Nordic Maritims kontor i Jakarta. Det de har vært gjennom det siste året synes de det er vanskelig å beskrive med ord.

Slike avtaler er ikke uvanlige i Indonesia. På tidspunktet den ble inngått var paret allerede skilt fra hverandre, men med tre felles barn og ekskona boende i huset han fikk bygd sentralt i Jakarta, framsto aksjeavtalen som ukomplisert og grei.

I januar 2015 ble Morten Innhaug gift for tredje gang. Denne gang med Gabrila. Bryllupsbildene er som hentet ut av eventyret. Gabrila er av indonesisk kongeslekt, og hennes mann ble også innviet i kongefamilien. Dette er ikke uvesentlig i ett land hvor familie og posisjon er av veldig stor betydning.

I begynnelsen forsto ikke Morten Innhaug at disse endringene skulle utvikle seg til hans livs verste mareritt. I hans øyne var dette en disputt mellom nåværende og tidligere kone. Sånn var han i stand til å ordne opp i på egen hånd.

Det skulle vise seg at han tok alvorlig feil. Det ble skjebnesvangert for skipsrederen.

Det blir alvor da Gabrila ble arrestert

Morten Innhaug er på hjemlige trakter i Levanger da han i august 2017 får sjokkbeskjeden fra Jakarta. Hans kone Gabrila er brakt til politihuset i Jakarta og satt i arrest. Ungen de har sammen, Vesta, er bare fire måneder gammel. Det er ikke noe argument som holder. Gabrila blir plassert i byfengslet Metro Polda like ved hovedpolitistasjonen i Jakarta.

Anklagen går ut på at Gabrila på ulovlig vis har tilegnet seg aksjene i Bahari Lines Indonesia. Ekskona påstår at hun fortsatt står som eier. Hun hevder at noen har forfalsket hennes signatur og satt dem på dokumentet. Også politiet tror såpass mye på hennes versjon at de velger å arrestere Gabrila.

– At det gikk så langt hadde jeg ikke drømt om. På dette tidspunktet kjente vi anklagene. Etter min mening var de grunnløse. Derfor valgte jeg å ikke forholde meg til dem.

Gabrila og Morten Innhaug i avhør, etter at hun ble arrestert av politet i august 2017.

I Singapore var det mange som advarte Morten Innhaug da han valgte å drive forretning i Indonesia. Det er to forskjellige land. To helt forskjellige kulturer. Innhaug valgte å stole på sin egen dømmekraft. Han liker å ta risiko. Det er det som gjennom årene har gitt ham de store fortjenestene. Han er ikke skremt av å drive virksomhet med iranere, nigerianere eller russere. Kan han hamle opp med dem, skulle han også hamle opp med indonesierne.

Gabrila da hun satt fengslet.

Det skulle vise seg at disse erfaringene kom til kort i møtet med indonesisk forretningskultur, politi og rettsvesen. I Indonesia er det først og fremst penger og gode bekjentskaper som rår. Morten Innhaug undervurderte sine motstandere. Dette kom til å koste ham dyrt, både i form av fengselsopphold og rettssak, men også i rene penger.

Etter en uke i fengsel er Gabrila ute igjen på vilkår. For å få «city stay», som innebærer at hun kan bo hjemme mens etterforskning og rettsprosess pågår, må Morten betale 1,2 millioner kroner til rette vedkommende. Først i mars 2018 er Gabrilas sak ute av verden. Da er hun frikjent for alle anklagene som ble rettet mot henne.

Morten og Gabrila Innhaug i møte med den indonesiske advokaten Elza Syarief og hennes bror Vidi Galenso Syarief.

Siktelsen mot Gabrila gikk ut på at hun opptrådte på vegne av Bahari Lines Indonesia uten at hun hadde rett til det. Vi må tilbake til mars 2016 for å finne opphavet til denne påstanden. Da fikk Morten Innhaug det første brevet fra den tidligere ektefellen og hennes advokat. Her påstås det at signaturen er forfalsket i aksjeavtalen fra november 2015. Ekskona benekter at hun har skrevet under. Hun hevder at avtalen er ugyldig og at det indonesiske selskapet fortsatt er i hennes eie.

Morten Innhaug tar ikke dette brevet alvorlig og legger det til side. Det gjør han også når det kommer et nytt krav fra advokaten på vegne av ekskona. Det skjer på høsten 2016. Først når det kommer innkalling til politiavhør i sakens anledning, tar Innhaug kontakt med sin advokat for å få et råd. Hold deg unna politiet, er advokatens råd.

Trosser rådene og reiser tilbake til Indonesia

På dette tidspunktet føler skipsrederen fra Levanger seg fortsatt trygg på at han har sitt på det tørre. Aksjeavtalen ble gjennomført etter rett prosedyre med underskrifter både av tidligere og nåværende kone, samt nødvendige vitner. Avtalen har også vært innom notarius, som har gitt den et stempel og gått god for den. I henhold til de regler som var, hang det oppslag på kontoret om at selskapet skiftet eier. Eierskiftet var også avertert i en avis i Jakarta.

– Det var ingen som protesterte. Vi fikk ingen klager og jeg regnet med at alt var på stell, sier Morten Innhaug.

Indonesia er rikt på naturressurser, også olje. Morten Innhaug har hatt flere oppdrag i Indonesia, og selv om han ble advart mot å satse for tungt i dette landet, valgte han å etablere virksomhet i landet.

Det var en liten hake med måten det skjedde på. Ekskona nektet å møte Morten Innhaugs nye kone for å skrive under på avtalen. Papiret ble underskrevet av alle de andre, og Innhaug tok turen hjem til sin eks. Da han hentet den igjen etter et par dager var underskriften på plass. Etter en avtale med notarius ble dokumentet stemplet og notert.

Det var altså ingen vitner til at det var ekskona som hadde skrevet under. Akkurat det ble utnyttet til fulle på et senere tidspunkt.

At Gabrila ble arrestert burde vært et klart signal om at Morten Innhaug burde holde seg unna Indonesia til saken var løst. Flere advarer han mot å dra tilbake. Han lar seg ikke skremme, men drar likevel..

Utpå høsten i 2017 er Morten Innhaug tilbake i Jakarta. Han vil besøke sin familie og han føler at han må være der for å drive forretning. Hans indonesiske selskap er blitt blokkert som følge av rettsprosessen. Tre av Nordic Maritims båter ligger uvirksomme i Indonesia, og selskapet har ikke muligheten til å sette dem i arbeid. En bankkonto på en million dollar er også blitt sperret av politiet. Innhaug trenger disse pengene.

«Mr. Morten du er etterlyst av politiet!»

Han vet at politiet vil ha tak i ham for et avhør. Han skjønner at de kan komme til å lete etter ham. Eneste forholdsregel han tar er å flytte inn på hotell, og ikke i huset eller leiligheten han også eier i byen. Han og Gabrila tar inn på Hotel Aston Marina, i norddelen av Jakarta. Ikke veldig langt fra kontoret, men i god avstand til deres felles hus.

Mandag den 13. november 2017, klokka sju om morgenen får Morten Innhaug en telefon fra en bekjent som jobber ved immigrasjonskontoret på flyplassen.

Gode råd var dyre da Morten Innhaug ble klar over at han var ettersøkt av indonesisk politi. Like etterpå banket de på hotelldøra. (Faksimile av etterlysningsplakaten)

– Mr. Morten du er etterlyst av politiet. Det henger bilder av deg overalt, er meldingen fra en lettere oppskaket indonesier.

Det er blitt alvor. Innhaug vurderer alternativ. Skal han dra til en annen by, til Surabaya som ligger lenger øst på Java, og så ta seg ut av Indonesia derfra? Det hjelper ikke. De har også bilder der, er beskjeden fra immigrasjonskontoret.

Morten og Gabrila blir sittende uvirksomme på hotellrommet. Nå mener det indonesiske politiet alvor. En etterlysningsplakat med tekst og bilde. Stemplet og underskrevet av politikommissær Rudy Heriyanto Adi Nugroho den 26. juli 2017. Det gikk altså noen måneder før Morten Innhaug ble klar over situasjonen. Hva skulle de gjøre nå?

De slapp å tenke på det så veldig lenge. Klokka åtte hører de et «bang». Så går lyset på hotellrommet. De skjønner ikke hva som skjer. Morten prøver å ringe resepsjonen. Også telefonen er død. Kort tid etter banker det på døra til hotellrommet. Utenfor står det sju–åtte bevæpnede uniformerte politimenn.

– Dette var ikke hyggelig. Det ble ganske alvorlig. De var ganske røffe. De var bryske, dyttet meg rundt og tok begge passene mine. Den ene sa til meg: «Jeg har kikket etter deg i snart et halvt år!». Så ble jeg tatt med ned på gata, der jeg ble skjøvet inn i baksetet på politibilen, forteller Innhaug.

Det har vært en del avisoppslag i indonesiske nettaviser om arrestasjonen av og den tøffe anklagen som ble rettet mot den norske forrtningsmannen. (Faksimile)

På tur til politistasjonen får han en bekreftelse som han lenge har hatt en anelse om. Politiet ringer på videotelefon opp Morten Innhaugs indonesiske ekspartner, som ble sparket ut av selskapet ikke lenge før arrestasjon. De spør ham om dette er hans tidligere sjef, noe han bekrefter over telefon. Det falt noen brikker på plass for Innhaug da dette skjedde. Han forsto at også ekspartneren var innblandet og med på det Innhaug oppfattet som en sammensvergelse mot ham. Etter Morten Innhaugs mening var de på jakt etter verdiene i det indonesiske selskapet.

Kom med pengebunkene i to sorte søppelsekker

På politistasjonen nekter Morten Innhaug å la seg avhøre. Han vil først ha en advokat, samt kontakt med den norske ambassaden i Jakarta. Politimennene synes han framstår som vanskelig, og natta må tilbringes liggende over tre stoler på avhørsrommet.

Nå venter seks måneder som vil bli sittende i Morten Innhaugs minne resten av livet. De første to månedene i byfengselet i Jakarta. De fire neste i det beryktede Cipinang-fenglset. Det er bygd for 1500, men har alltid mer enn 4000 fanger innenfor de høye murene.

For Morten Innhaug framstår disse månedene som så uvirkelig at han nesten ikke tror det er sant at han har vært gjennom det. Når han tenker tilbake er det som han ser seg selv på en dårlig kriminalfilm fra 50- eller 60-tallet.

Det var nesten ikke framdrift i saken mot ham mens han satt innenfor murene. Det ble gjennomført ett kort avhør på de første tre månedene. Det første rettsmøtet holdes først i midten av februar.

Malin Innhaug har vært mye i Jakarta for å hjelpe sin far da han satt arrestert. En gang fikk hun et veldig spesielt oppdrag da oppdragsgiver forlangte kontanter for å få Morten Innhaug ut av fengselet.

Mortens Innhaugs fokus er å komme seg ut av fengslet, på «city stay», mens rettsprosessen mot ham pågår. Pengene ryr ut. Daglig må han betale fangevoktere og medfanger, for å beholde tilgang på telefon og sikre seg best mulig soningsforhold. De store beløpene går med når stadig nye kontakter tilbyr han «hjelp» og løfter om å bli satt fri.

En av tilfellene skjedde da mor Oddveig var på besøk fra Levanger og datter Malin hadde tatt turen over fra Singapore. Ved nitida på morgenen fikk de beskjed om at sønn og far kunne bli satt fri i løpet av den dagen. Men da måtte de skaffe til veie en milliard indonesiske rupiah innen klokka tolv samme dag. Det tilsvarer 600000 norske kroner. Pengene skulle utbetales kontant.

Malin forteller:

– Vi kjørte til banken. Gabrila og jeg gikk inn og sa at vi måtte ta ut en milliard. Det er mange sedler det når den største indonesiske seddelen, 100000 rupiah har en verdi på 60 norske kroner. Pengebunken bare vokste og vokste på skranken i banken. Vi spurte om de hadde en pose som vi kunne ha dem i. Det ble to store svarte søppelsekker full av pengesedler. Farmor visste ikke om hun skulle le eller gråte de vi bar dem ut i bilen, forteller Malin Innhaug.

For at leseren skal få ett innrykk av dimensjonene. Hvis vi går ut fra at det kun var 100.000-sedler med rupiah, inneholdt de to søppelsekkene nærmere ti tusen sedler.

Det er alltid mye trafikk i Jakarta. Du vet aldri om du havner i en trafikkork og må vente i lang tid for å komme dit du skal.

Underveis til stedet hvor pengene skulle overleveres får de tre kvinnene en kontrabeskjed. De vil ikke ha kontantene i den lokale valutaen. De vil ha pengene i US dollar.

– Da begynte vi å ringe rundt til pengevekslerne for å høre om de hadde nok dollar. Vi måtte på tre ulike plasser. Vi bar søppelsekker inn og bunker med dollar ut av kjøpesentrene og inn i bilen igjen. Hele tida tenkte vi på om vi nådde tidsfristen klokka 12. Vi kjente jo til det håpløse trafikksituasjonen i Jakarta, der vi kunne blitt stående i flere timer i kø om vi var ekstra uheldig, forteller Malin.

Før fristen klokka tolv kom de til rett plass med de avtalte 80000 dollar. Det var prisen som var satt for at de rette folkene skulle sørge for at Morten ble sluppet ut på «city stay». Mottakeren bekreftet at nå var avtalen på plass. Da satte Malin og farmor Oddveig seg i bilen igjen, for å bli tatt med til flyplassen. De skulle ta et ettermiddagsfly tilbake til Singapore. Underveis til Soekarna-Hatta, den internasjonale flyplassen i Jakarta, får de kontrabeskjeden som slår dem helt ut. Kravet ble doblet til 160000 dollar. Hjelpesmennene ville ha nærmere 1,2 millioner norske kroner for å sette nordmannen fri. Det ble ingen avtale. Innhaug ble fortsatt værende i fengselet.

– Jeg har aldri vært så langt nede i kjelleren noen ganger. Hele den dagen var full av spenning. Vi turte aldri å slippe jubelen løs, men vi fikk jo et løfte om at det var greit, og trodde det gikk i orden denne gangen. Jeg og farmor snakket ikke sammen på flyturen. Det var surt og vanskelige å komme seg opp fra den, forteller Malin.

Avtaler ble inngått. Avtaler ble brutt.

Lignende ting skulle skje flere ganger. Avtaler ble inngått. Avtaler ble brutt. Til stor skuffelse selvsagt både for Morten Innhaug og hans nærmeste. Selv om han ser på seg selv som en psykisk sterk person, og at han klarte å tilpasse seg og leve blant narkodømte, drapsmenn og minibanksvindlere i fengslet, legger han ikke skjul at enkelte dager var ekstra tunge.

– Det var som regel om kveldene jeg fikk vite at heller ikke denne gangen ble det noen løsning. Da var det tungt altså. Du vil så mye ut, du vil at det skal være rett det som blir sagt. Selv om det ikke henger helt på greip, og du helst burde ha avlyst for lenge siden, så klarer du ikke å la være, sier han.

Malin forteller at hun mer eller mindre ga opp håpet til slutt. Men faren hennes sluttet aldri å håpe. Selv da det så som mest dystert ut i fengslet, klarte han å framstå som optimistisk overfor sine nærmeste. Da de var i ferd med å gi opp holdt han motet oppe og ga uttrykk for at dette skal gå bra.

Han ville så sterkt ut av fengselet. En dag ville han lykkes. Den ene metoden framsto som mer uvirkelig enn den andre. En gang ble kjøkkenvegen lansert, der Innhaug skulle skifte plass med en annen fange, og komme seg ut vi kjøkkenet. En annen gang var det snakk om å spille syk.

Morten Innhaug fotografert under sitt opphold i byfengslet Metro Polda. Etter to måneder her ble han sendt videre til det beryktede Cipinangfengslet like utenfor Jakarta.

Når de ser på det i ettertid framstår det meste som uvirkelig. I dag klarer de å spøke og le av det. Erfaringen som er gjort gir også grunnlag for mange refleksjoner om et korrupt system der alt handler om å lure til seg penger av folk som er desperate etter å få hjelp.

– Vi snakker her om folk som kaller seg advokater, som er blitt veldig rike på dette. Det var også ulike andre som framsto som hjelpere. Vi hadde møter med høytstående folk i ulike posisjon som bare jattet med på det vi fortalte. Men det de var ute etter var å fiske til seg penger. Etter dette tør jeg påstå at det er flere kriminelle i uniform som er ute, enn det er kriminelle som er inne i fengslene. De misbruker rett og slett stillingene sine, fra den minste fengselsvokteren til de som sitter helt i toppen. Det er på denne måten de tjener pengene sine. Lønna er lav, men inntektene er høye. Det ser vi på hus og biler, sier Morten Innhaug.

Ned på kne og hockeysveisen forsvant

Noe av det mest nedverdigende som Morten Innhaug husker fra fengselsoppholdet, var det som skjedde i forbindelse med overflyttingen fra byfengselet til det store fengselet. Også den dagen hadde han betalt mye penger og hadde et håp om at det var siste dagen bak murene. I stedet havnet han i en politibil og ble overført bak høye murer og piggtråd i Cipinang. Ved ankomsten var det bare å kle seg naken og gjennomgå en nedverdigende prosess med forskjellige undersøkelser. Så bar det ned på kne. Vokterne skamklippet den norske fangen.

– Tror jeg syntes litt synd på meg selv her. Bildet er tatt en dag eller to etter ankomt til Cipinang-fengselet, forteller Morten Innhaug. To dager før hadde han mistet hockeysveisen. Han ble tvangsklippet i fengselet.

Helt fram til denne dagen hadde Morten Innhaug beholdt sin karakteristiske hockeysveis. Den har fulgt ham helt siden ungdomstida i Levanger. I Cipinang forsvant hele hårmanken. Med det også en del av identiteten til 56-åringen.

–Jeg tror det gikk to uker før du valgte å fortelle til meg at de hadde klippet av deg håret. Dette håret var viktig for pappa. Vanligvis så er du veldig tøff, men dette var noe som preget deg, sier Malin henvendt til faren.

–Dette var jo selvsagt noe jeg ikke ville. Det forsvant en del av meg selv da de gjorde dette. Samtidig var dette et bevis på at jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt lenger. Nå hadde jeg kommet til et virkelig fengsel, sier han.

Etter en natt på «isolation» valgte Morten Innhaug å betale 30 000 kroner for å få en«oppgradering» da han kom til fengeselet Cipinang i januar. Alternativet var soningsforhold som på dette bildet.

Første natta i Cipinang-fengselet ble Morten Innhaug plassert på «isolation», der 15 fanger delte på 15 kvadratmeter gulvflate med både huskatter, rotter og mus. Dette var fanger som hadde ulike sykdommer, og som derfor var plassert for seg selv. De hadde nok sine baktanker, fangevokterne som ga skipsrederen denne starten på oppholdet. Neste dag betalte han en halv million rupiah, tilsvarende 30.000 kroner, for å bli oppgradert til andre etasje.

Målt opp mot forholdene i norske fengsler er en «oppgradering» i Cipinang lite å skryte av. Også her var fangene stuet sammen i store fellesrom. Da snakker vi om et par titall som hadde samme rom, ikke flere hundre på samme gulv i en stor hall som var tilfellet i etasjen under. Det gamle, beryktede fengselet i utkanten av Jakarta er bygd for 1500 fanger. De fire månedene Morten Innhaug satt der rommet fengselet om lag 4.200 fanger.

Det var ikke enkeltrom og lukus i avdelingen i andre etasje heller, men her fikk de brakt inn mat utenfra og det var litt rom mellom sengemadrassene på gulvet.

Første natta i Cipinang-fengselet ble Morten Innhaug plassert på «isolation», der 15 fanger delte på 15 kvadratmeter gulvflate med både huskatter, rotter og mus. Dette var fanger som hadde ulike sykdommer, og som derfor var plassert for seg selv. De hadde nok sine baktanker, fangevokterne som ga skipsrederen denne starten på oppholdet. Neste dag betalte han en halv million rupiah, tilsvarende 30.000 kroner, for å bli oppgradert til andre etasje.

Målt opp mot forholdene i norske fengsler er en «oppgradering» i Cipinang lite å skryte av. Også her var fangene stuet sammen i store fellesrom. Da snakker vi om et par titall som hadde samme rom, ikke flere hundre på samme gulv i en stor hall som var tilfellet i etasjen under. Det gamle, beryktede fengselet i utkanten av Jakarta er bygd for 1500 fanger. De fire månedene Morten Innhaug satt der rommet fengselet om lag 4200 fanger.

En ny advokat og et nytt håp

– Dette var som å komme inn i en amerikansk gangsterfilm fra 50-tallet. Det jeg kjenner på i ettertid er maktesløsheten jeg følte, og måten som fangevokterne oppførte seg. De visste at noen av oss hadde tilgang på penger, og var rett og slett ufordragelige i måten de tok seg til rette på. Det var betaling for den minste ting. Hundre tusen rupiah her, og hundre tusen der. Jeg betalte for å beholde min mobiltelefon, og det betalte jeg for mange ganger, forteller Morten Innhaug.

Han hadde ikke noe valg der han satt. Han måtte tilpasse seg forholdene i fengselet. Bli kjent med de andre fangene, utveksle erfaringer og høre på ulike historier. Her satt det folk med dødsstraff etter narkotikaforbrytelser, en gjeng med rumenske minibanksvindlere og fanger med et utall andre forbrytelser de var dømt for. Skipsrederen fra Levanger er en eventyrer, av natur veldig nysgjerrig, og klarte å finne sin plass i denne sammensatte flokken.

Hans egen sak, beskyldningene om å ha forfalsket sin ekskones signatur og svindelen mot henne, gikk veldig trått. Etter tre måneder i fengselet, først i midten av februar, settes datoen for det første rettsmøtet. I løpet av denne tida har Morten Innhaug hatt et utall resultatløse forsøk på å få framdrift. Flere ulike advokater og mange andre som har bydd seg fram som hjelpere er betalt store pengebeløp.

Så langt har både tida og det korrupte systemet i et land som har vist seg mer ukjent for ham enn han trodde, arbeidet imot den norske forretningsmannen. Innhaug som alltid har funnet utvegene, og som evner å se mulighetene i de mest håpløse øyeblikk, er i perioder på randen på å gi opp. Han håper at lykken kan snu når han noen få dager før det første rettsmøtet får napp hos en svært anerkjent indonesisk advokat.

Morten Innhaug i samtale med sin advokat Elza Syarief og sin hjelpesmann Rudy. Rudy kom i kontakt med den kjente advokaten via sin mor, som var en være venn av Syarief. Dermed tok hun på seg oppdraget for Morten Innhaug.

Elza Syarief er den eneste kvinnen i toppsjiktet blant indonesiske jurister. 61-åringen ble for alvor kjent da hun rundt årtusenskiftet ble forsvarer for presidentsønnen, playboyen Tommy Suharto. Først i en større korrupsjonssak, og to år etterpå da Tommy Suharto ble tiltalt og senere dømt til 15 års fengsel for å ha betalt en leiemorder for å drepe en høyesterettsdommer. For den gode jobben hun gjorde, har Elza Syarief siden vært Suharto-familiens faste advokat. På klientlista har hun også en rekke kjente navn, forretningsfolk som multimilliardæren Tomy Winata, men også et knippe indonesiske kjendiser som har brukt Syarief som skilsmisseadvokat.

Bekjentskaper, bekjentskaper, penger og penger. Det er åpenbart det som betyr noe i Indonesia, også når det kommer til spørsmål som handler om lov og rett. Det var litt tilfeldigheter som koblet Morten Innhaug til den indonesiske kjendisadvokaten. Moren til en av Innhaugs bekjente og gode støttespillere, Ruby, var en av Elza Syarief beste venner. Ruby snakket med sin mor, som igjen snakket med Elza. Hun ble interessert i saken og tok over som Morten Innhaugs advokat.

– Om jeg hadde kommet inn i saken tidligere kunne vi snudd det hele fra begynnelsen, sier Elza Syarief når Innherred møter advokaten under vårt besøk i Jakarta. Hun legger ikke skjul på at hennes klient burde ha opptrådt annerledes. Det ville gitt han et annet resultat raskere enn den prosessen han nå står oppe i.

– Saken er snudd på hodet fra første dag på politistasjonen. Den bygger på påstander fra hans ekskone som er feilaktige og falske. Hadde man fått fram det med en gang, så hadde ikke denne saken gått til retten. Politiet har ikke gjort en god jobb i denne etterforskningen. Min klient Morten er offeret i denne saken. Han er ikke den mistenkte. Jeg lover å jobbe hardt for å få ham fri, sier Elza Syarief.

– Er du optimistisk og tror du vil lykkes med det?

– Ja jeg er veldig optimistisk. Det har kommet fram i retten at hans ekskone har gjort noe galt overfor Morten, sier Elza Syarief.

Under vårt besøk i Jakarta var Innherred også i kontakt med advokat Ridwan Thalib i TS & Partners Law firma som har representert både Morten Innhaugs ekskone og hans tidligere partner i PT Nordic Bahari Indonesia. Vi gjorde det klart at vi ønsket en samtale med advokaten. I første omgang bekreftet han det, og sa at han også ville ha med seg ekskona på denne samtalen. Etter flere purringer fra vår side endte kontakten med at Thalib sa at ekskona ikke var tilgjengelig, og han svarte aldri på vår siste forespørsel.

Tilbake i Norge har vi sendt Thalib en e-post for å få hans kommentar på Elza Syariefs uttalelser om at det er Morten Innhaug som er offeret i denne saken, med bakgrunn i at hans ekskone har løyet og gitt feilaktige opplysninger i retten og til politiet. Svaret vi får er at advokaten ikke ønsker å kommentere saken av hensyn til den pågående rettsprosessen.

Nærmer seg en avgjørelse

Morten Innhaug kom ut av Cipinang-fengselet i midten av mai, etter å ha sittet seks måneder i fengsel. Påtalemyndigheten hadde ikke anledning til å holde han fengslet lenger, da slike rettssaker bør være ferdige innen den tid. Rettssaken mot Innhaug pågår fortsatt. Det har gått smått siden midten av februar, med stort sett ett rettsmøte i uken der det har vært avhør av ett vitne hver gang. I forbindelse med den religiøse høytiden Ramadan var det stillstand i saken i om lag en måneds tid.

Fengselscellene i rettslokalet i Jakarta. Her inne ble Morten Innhaug plassert mens han ventet på behandlingen i rettslokalet i etasjen over.

Innherred var i Jaktarta i slutten av juni. Det første rettsmøtet etter ferien var planlagt til mandag 25. juni. Da skulle aktors påstand i saken legges fram. I løpet av søndag fikk Innhaug beskjed fra aktor om at rettsmøtet ble utsatt en ukes tid. Da Innherred forlot Jakarta i slutten av juni turde ikke Innhaug å spå noe om framdriften på saken. I beste fall kunne en dom falle i midten av juli. Men frykten var ytterligere utsettelse.

Det var en riktig antakalse. Når vi snart skriver midten av august måned, er aktors påstand lagt fram, og Morten Innhaug og hans advokat har også framført sitt forsvar for dommerne i rettssalen. Aktors påstand er to år i fengsel for Morten Innhaug. Innhaug og hans forsvarer Elza Syarief prosederte full frifinnelse da de var i retten forrige tirsdag.

Morten Innhaug vet ikke helt om at han skal ta aktors påstand på alvor, etter det siste som har kommet fram i saken. Han har stor tro på at dommerne kommer fram til en annen beslutning.

– Hovedanklagen mot meg var påstått forfalskning av underskrift. Det har aktoratet nå gått bort fra, noe som ble understreket både fra aktor og fra dommerne i deres oppsummering. Så kommer det rare, etter min mening, at aktor legger ned påstand om to års fengsel for bruk av falske dokumenter i forbindelse med at aksjene ble overført fra min eks.kone til Gabrila. Det er ikke sagt noe om på hvilken måte dette skal ha skjedd, og hvilke dokumenter som skal være falske. Denne manglende bevisførsel fra aktoratets side ble brukt av min advokat. Det ble også påtalt av dommerne i rettsmøtet. De har nå bedt om en skriftlig redegjørelse fra aktor. Aktor foreslo at hun kunne ta dette muntlig, men da ble dommeren stram og minnet henne på at hun nå må disse anklagene om feil i hennes bevisførsel på alvor, forteller Morten Innhaug.

Han blitt mer optimistisk etter den siste utviklingen i rettssaken. Han lurer likevel på hvorfor saken ikke er avvist når det ikke foreligger noen bevis. Morten Innhaugs tror dette må være økonomisk motivert, at det er siste forsøk fra motpartens side på å få tilgang på aksjer og penger i det indonesiske selskapet.

– Sett fra min side er jo saken absurd fra start til mål. Min eks.kone og min eks.partner, med hjelp av en god advokat, gjør det de kan for å presse meg økonomisk. På begge sider er et mine penger som brukes. Jeg må betale for min del, og løfter om tilgang på de samme pengene er sannsynligvis det som gjør det mulig for motparten å kjøres saken på en slik måte. Det er helt utrolig, men jeg tror det kan forklares på denne måten, sier Morten Innhaug i dag.

Gabrila, Morten og ett år gamle Vesta i huset i Jakarta. Det har vært en prøvelsens år for dem begge, med fengselsopphold og rettsforfølgelse.

Tror han snart er hjemme

Det siste året har, som vi forstår, vært helt spesielt for skipsrederen fra Levanger. Hvordan har han det i dag, bare dager før dommen faller og hans skjebne blir beseglet?

– Jeg er jo optimistisk av natur, og selv om det har vært mange nedturer gjennom det siste året har jeg nå troen på at dette går den rette vegen. Nå ser jeg fram til å få en avklaring i min fordel. Men man kan aldri være sikker på noe i dette landet. Det har det siste året lært meg.

Han tror det går vegen nå. Han ser fram til å få tilbake sitt pass sånn at han kommer seg ut av Indonesia. Da går turen fort heim til Norge.

– Er det noe jeg savnet sterkt da jeg satt innesperret her i Jakarta var det muligheten til å puste inn en god sjøluft og oppleve en god trøndersk forsommer. Nå blir det vel høst før jeg igjen får norsk jord under føttene.