Jeg kom til å tenke på min egen ferie og Inger Hagerup etter at en ikke helt ukjent kar fra Skogn på direktesendt tv detonerte mot slike som meg. Jeg tillater meg å gjengi hele Hagerups dikt:
Hva lykke er?
Gå på en gressgrodd setervei i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk med doven ettertenksomhet og være ung og meget rik på uopplevet kjærlighet.
Å få et florlett spindelvev som kjærtegn over munn og kinn og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd og kanskje ja – og kanskje nei – han elsker – elsker ikke meg.
Men ennå ikke kjenne deg.
Nuvel. Jeg dro ikke til Iran i sommer og skal ikke uttale meg om hvorvidt det finnes mygg der. Og uten kunnskap om den saken får jeg holde kjeft. Men jeg kan snakke om Grønland. Jeg har vært der og blitt stukket av mygg. Her snakker jeg av blodig egenerfaring. Det var ved basecamp Paul Emile Victor at jeg førte mitt livs kamp. Mot mygg. De var svarte, store, smarte og slu og sultne. Så lenge jeg trasket gjennom lyng og kjerr gikk det bra. Men så snart jeg satte meg ned luktet de seg fram til kristen manns blod. Til slutt var det en svart sky rundt hodet. I ren Lars Monsen-stil hadde jeg kledd bort det meste av naken hud. Og uten avslørende tv-opptak kunne jeg jukse og dynke meg selv med myggspray. Men før natten, som aldri kom på grunn av midnattssol, kunne jeg summere opp 7 – 8 myggstikk.
De utløste ikke noen flammenede eller ettertenksomme dikt. Jeg unnlot å klø dovent på myggstikkene – ikke var jeg lenger ung, og i det hele tatt… Prestekragen så jeg heller ikke på tundraen. Den hvite reinrosen lot jeg stå i fred, sped, vakker og vever i vind.