Da jeg felte en tåre over en ukjent soldats grav

I år er det 75 år siden invasjonen i Normandie.

Æreskirkegården i Hermanville. 

Nyheter

Dagen som ble kalt D-dagen, var Invasjonsdagen i Frankrike med kodenavnet «Overlord». Invasjonen som var begynnelsen på slutten av den andre verdenskrig.

På 50 års-dagen reiste jeg samme veien som invasjonsflåten seilte ut, 6. juni 1944. Jeg gikk om bord i en bilferge, og seilte ut fra Portsmouth forbi Isle of Wight. Kl. 06.00 om morgenen landet jeg i Oistreham like ved invasjonsstranden Sword. 50 år var nå gått siden «Den lengste dagen».

Med utleiebil i Normandie

En liten Renault 5 ventet på meg og reisen begynte rundt på de kjente historiske strendene: Sword, Juno, Gold, Omaha og Utah.

Graven til W.S. Washington. 

Over alt vaiet flagg fra de åtte land som var med under invasjonen. På strender, i byer og landsbyer, rundkjøringer og offentlig bygg. Det norske flagg var blant de åtte.

Vi var jo med for 50 år siden. Norge stilte med handelsflåte, marine og flyvåpen. Noen norske gutter var også med i landstyrken, men da i britisk uniform.

De sterkeste inntrykk var de militære æreskirkegårder; amerikanske, kanadiske, britiske, polske og tyske.

96.762 unge gutter ligger begravet her fordelt på 25 militære æreskirkegårder.

Jeg besøkte mange av dem. Her lå nesten 100.000 unge gutter i fransk jord, sjelden noen over 35 år.

I tillegg kom alle de som fikk en våt grav utenfor disse kyster.

De døde alle i en umenneskelig krig. Hvorfor? Jeg stilte meg spørsmålet gang på gang. De fleste kunne ha levd opp til et rikt og lykkelig liv uten denne europeiske storkrigen som i alt, sivile og militære, tok 72 millioner menneskeliv.

Var dette den siste storkrigen i Europa?

Hermanville æreskirkegård

Den siste æreskirkegården jeg besøkte var den britiske i Hermanville. Her var kritthvite støtter på rekke og rad så langt øyet kunne nå. Støttene var noe annerledes enn andre lands, støtter ved at det var gitt anledning for etterlatte, med en siste hilsen gravert inn i støtten.

Jeg stanset ved en som var som de andre, - men jeg stusset. Regimentsmerket sto øverst. Så navn og grad. Det var navnet: W.S. Washington, Royal Army Service Corps. 2. Juli 1944.

Selv med det navnet kunne han ikke vært amerikaner, da hadde han ligget en fire-fem mil lengre sør? Kunne han være farget? Men likevel var han britisk.

Så fanget blikket mitt det som sto under: Sleep my son. Where no mothers tears can fall on your grave. Mom. Sov min sønn. Der ingen mors tårer kan falle på din grav. Mamma.

Hvor kom han fra? –Leeds, Liverpool? Hans mor var vel borte nå. Kanskje hadde hun aldri vært ved sin sønns grav, med sine tårer. Det var ingen far. Kanskje falt han et annet sted i denne forferdelige krigen?

Men så var det rosene – noen hadde plantet dem? Blodrøde roser som kommer fra et usynlig noe i plantens stengel, formes til knopp, og åpner sine kronblad for å bli en blomst som vokser og utvikler seg i full skjønnhet og rikdom, duft og vidunderlig farge. –Så - blekne, miste sin form og til slutt gi fra seg frøene for å reprodusere seg selv for å fødes på ny.

Aldri mer krig i Europa

Kanskje er det slik med oss mennesker også? Også med W.S. Washington, 21 år?

Jeg merker meg også det lille korset ved rosene. Hvem har satt det ned her?

Det brygget seg opp for meg, tårer blendet synet når jeg stirrer på teksten. Hans mors tårer hadde kanskje ikke falt her? Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto? Jeg kjente ham ikke, men mine tårer falt på hans grav. Hvorfor måtte du dø i denne krigen? Alle har vi sønner. Og ingen vil vi miste.

Mitt europeiske hjerte fyltes av en sannhet. Jeg tenkte på de menn fra seks europeiske land som samlet seg og dannet «Kull og Stålunionen» i ønsket om felles kontroll med rustningsindustrien, under mottoet «Aldri mere» (Det som senere utviklet seg til EU).

Aldri mer krig i Europa. Vi vil ikke ha flere æreskirkegårder. Vi europeere må stå sammen om å verne freden, for alltid. Da har din død ikke vært forgjeves, W.S. Washington.

Skrevet i 1994 etter en tur ved strendene i Normandie.