Innlegg

Leirkallen står mitt hjerte nærmest

Terje Carlsen og Leirkallen 9. april.  Foto: Privat.

Nyheter

Egentlig er det ikke hvitveisa min favoritt, ikke for det, den er vakker, men likevel, det er leirkaillen som står mitt hjerte nærmest, denne gulflekkede, slitte outsideren som står så stri at den springer opp hvor det skal være, leirkaillen er nøysomhetens merke, den som ikke står med oppslått krave i mai og kaster rundt seg med pryd og glans og som sjelden blir buketter i brune barnehender der den står ensom og forlatt når den tidlige vårkvelden kommer og den unge pike eller unge mann får sitt første nei av sitt øyets første smykkesten.

Hvitveisen derimot, den kneiser bratt i nakken som en brudebukett, og alle små piker kaster seg ned for å trykke den inntil sitt bryst mens de går drømmende med Melkeveien i øynene og ser prinsen på den hvite hesten. Da, i det øyeblikket hvitveisen springer ut, henger leirkaillen allerede med sitt hode, den vet at nu går hans ved veis ende, at den fra nu av skal bli blir oversett og pisset på av vårens rødruss, og derfor er også  leirkaillen min blomst, den som vokser mellom tomfllasker, plastavfall og hundebæsj og er stri som en Ibsensk Brand.

Den første hvitveisen, den som ikke kommer med skrålende flokken i mai og som brer seg vilt utover den grønne mosebunn i skogen allerede i april, mens frosten ligger i bakken som et hvitt bånd, den er også litt i slekt med leirkailen, for hva risikerer den ikke, om ikke døden i en haglebyge, hvit og stri som Fimbulvinteren, og som hver april kommer like overraskende på denne vårens himmelfarer,  denne Ikaros, som om våger å fly mot de tidlige honningstråler i den stille uken, da ingen jentunge legger merke til den.

Og så av alle dager, den 13nde, tok hun spranget, vilt og uhemmet stormet hun mot våren, helt alene, og uten følge av noen av sine...

Skrevet av Terje Carlsen