Spaltisten

Et ikke fullt så samstemt Trøndelag

Lokaliseringskamper er ikke noe nytt i det gamle Nord-Trøndelag. Som regel vinner Steinkjer – det er en fordel å være administrasjonsby. Det blir et selvstendig argument, og de kan også det politiske spillet til fingerspissene, skriver dagens spaltist. Foto: Roger M. Svendsen  Foto: Roger M. Svendsen

Nyheter

Æ e trønder

Et eple rett ved stammen

Skjær mæ over samme kammen

Æ e trønder

Et sammensatt og sammenslått

På samme drømmelag»

For ganske nøyaktig ett år siden ble det som så langt er verdens eneste fylkeskommunale hit lansert. Vi vi sang med. «Så stolt og stødig, også når det butte.» Nå butter det. Ikke mellom nord og sør, men internt i det gamle Nord-Trøndelag. Det er alles kamp mot alle – det er ikke så mye «sammen på samme drømmelag».

Det er ikke overraskende at en svulstig og klisjefylt sangtekst krasjer i møte med virkeligheten. Konflikten rundt Nord har vært forvirrende, men vi har i det minste fått klargjort at det står så som så til med den interne nordtrønderske solidariteten. Den vil neppe komme til syne før man eventuelt står overfor en tydelig ytre fiende.

Tydeligst står kampen mellom Steinkjer og Levanger. Stjørdal synes ikke å bry seg så mye, kanskje fordi de føler seg relativ sikre på at sentraliseringens tyngdelover er på deres side. Verdal er skjøvet ut på sidelinjen, mens alle synes å mene at det fortsatt bør være sykepleieutdanning på Namsos.

Lokaliseringskamper er ikke noe nytt i det gamle Nord-Trøndelag. Som regel vinner Steinkjer – det er en fordel å være administrasjonsby. Det blir et selvstendig argument, og de kan også det politiske spillet til fingerspissene.

Men det er ikke lenger selvsagt at Steinkjer er storebror. Målt i antall innbyggere er de heller ikke det. De slås klart av Stjørdal, og Levanger puster dem i nakken. I sørdelen av fylket er situasjonen en helt annen – Trondheim e alltid det eneste alternativet. Her nøyer man seg med å diskutere plasseringen av en ny universitetscampus som overvinner den enorme geografiske avstanden på 4,5 km mellom Gløshaugen og Dragvoll.

Det er strengt tatt ikke noe ved Steinkjer som tilsier at spill- og multimediautdanningen har sin naturlige og selvsagte plass nettopp der. Steinkjer er mer kjent som bygdenes by enn som Norges svar på Las Vegas eller Silcon Valley. Med etableringen av den såkalte Innovasjonscampusen søker Steinkjer imidlertid å etablere det som selvsagt at utdanningene de har i dag fortsatt må ligge nettopp der. Hvis ikke taper hele regionen om vi skal tro spådommene. I kampen om flytting av NIBIO fra Kvithamar og Landbruksdirektoratet etablerte Steinkjer imidlertid en forestilling om kommunen som det helt selvsagte alternativet for landbruksforskning og -forvaltning. Fortellingen tilpasses formålet.

Det er heller ikke noe ved Levanger som sådan som tilsier at de er bedre egnet som studiested for spill- og multimediafagene. Men det er uansett ikke slik et universitet tenker. De tenker hvilke fag som naturlig hører sammen og organiserer disse i felles institutter og fakulteter. Etter å ha sjekket publiseringen ved spillmiljøet på Nord, ser jeg at en fellesnevner for de aller fleste publikasjonene er at de er fra konferanser og tidsskrift som omhandler spillbasert læring. Hva er da mer naturlig enn å plassere dette miljøet sammen med lærerutdanningen på Levanger? Utvikling av gode digitale læringsverktøy for bruk i norsk skole er etterspurt og her kan man potensielt utvikle et miljø for digitale læringsverktøy med en samlokalisering mellom disse to fagretningene. Det er slik et universitet tenker og skal tenke.

For Namsos’ vedkommende er situasjonen en annen. De har et sykehus og det er svært gode grunner for at de derfor også skal ha sykepleieutdanning. Den er svært praksisnær, og det er trolig langt viktigere for kvaliteten på utdanningen at studentene har nærhet til et sykehus enn at det finnes doktorgradsutdanninger ved Nord universitet. Noe av det samme kan man også argumentere for når det gjelder teaterutdanningen på Verdal, som med stor troverdighet kan omtale seg som en teater- og kulturkommune. Akkurat der sliter Levanger. Man kan kanskje begynne med å få et kulturhus med moderne fasiliteter og kino stablet på beina.

Et universitets primære oppgave er ikke næringsutvikling som sådan, selv om det selvsagt ofte kommer som en positiv bieffekt, noe som også stimuleres av blant andre Forskningsrådet. Men universitetet måles på publiserings- og studiepoeng og på doktorgrader. Nord konkurrerer mot de andre universitetene, og da gir ikke samlokalisering med lokalt næringsliv ett eneste plusspoeng i NOKUT-regnskapet. En alles kamp mot alle-situasjon er ofte et nullsumspill, men klarer man ikke å stable tunge forsknings- og undervisningsmiljø på beina kan man risikere at man på sikt ikke har en institusjon som tilbyr høyere utdanning i regionen. Det er en tap-tap-situasjon.

Førsteamanuensis NTNU