Innlegg

Odin Vikvang var den siste som benyttet seg av fjellslåtten i Fånettdaen

Slipstein i Bjørk.  Foto: Eystein Ness

Nyheter

I skyggen av Åsavola, i et lite dalsøkk omgitt av starrbevokste myrstruper, ligger Fånettjernet. Ut fra dette tjernet  sildrer en liten bekk som bukter seg stille og rolig nedover de slakke myrsumpene.  Etter hvert som den får tilsig fra det våte myrlandskapet den renner gjennom, øker den i omfang. Lenger nede, der dalen smalner, har bekken blitt  til en stor å - Fånetta. 

Når vårsmeltingen når sitt høyeste nivå, fosser elva stri og hvitskummende nedover det steinete elvefaret. Gjennom årtusener har den meislet ut en dyp kløft, med stupbratte dalsider bekledd med kjerr og stuttvokst dvergbjørk. Langs hele åfaret, på begge sider av dalen, ligger det langstrakte myrstruper der det vokser næringsrikt  gras. For ikke å forglemme fjellets gull - molta. 

Her kunne forfedrene høste mat fra naturens spisskammers både til dyr og mennesker hver gang nøden banket på døren. Og det var ofte. Gjennom generasjoner har det  vært tvingende nødvendig å benytte seg av fjellslåtten for å kunne opprettholde en viss kvegbestand på bruket gjennom vinterhalvåret. I særdeleshet var de aller minste bruka avhengig av å høste både fòr, og annen næringsrik mat fra fjellet.

Den  siste som slo i Fånettdalen.

Odin Vikvang den siste som benyttet seg av fjellslåtten i Fånettdaen.  

Han var eier og driver av Vikvang, et lite småbruk som ligger vakkert til ved elva Inna, Årvisst drev folket på Vikvang utmarkslått i Fånettdalen. Frem til noen år like etter krigen. Odin hadde alltid med seg en sønn og et par av sine døtre i fjellet, som skiftes på å være med i slåtteteigen. Barneflokken var stor, ti i alt.  Ola, den eldste sønnen, var en sann mester med ljåen. Han kunne med letthet slå over to meter breie skårer. Så her gikk det unna. I tillegg var han seig og utholdende, og kunne holde det gående i flere timer uten å hvile. Sammen med sin far slo han rundt kratt og krokbjørk helt til sola gikk ned i vest. Så den som kverva det nyslåtte graset etter Ola, måtte være rask med riva. 

Jobben med å snu på graset av og til, slik at det kunne forrtørke, tilfalt de av døtrene som til enhver tid han ledning til å følge med til fjells. 

Bar slipesteinen på ryggen.

Ljåen var et av de viktigste redskaper i slåttefjellet. Det var viktig at ljåen til enhver var godt "på bettet", det lettet arbeidet betraktelig. Til tross for at heina ble flittig brukt, var ikke det tilstrekkelig til å holde ljåen kvass over lengre tid, den måtte også slipes. 

Odin tenkte ut en genial løsning. I stedet for å kaste bort verdifull tid og krefter med å gå hjem hver gang det var behov for å slipe ljåen, valgte han likså godt å bære slipesteinen opp til slåtteteigen og montere den der, en tur på mange kilometer i ulendt terreng !

Traust minnesmerke.

Etter hvert som forholdene innen jordbruksnæringen forbedret seg, kom  utmarksslåtten mer i bakgrunnen. Det kvasse sjoet fra ljåen som meiet ned saftig fjellgras ble sjeldnere å høre etter hvert som åra gikk.

Siste gang slåttefolket forlot bustaden i Fånettdalen, ble slipesteinen tredd nedover ei bjørk,kanskje for å markere at en slitets epoke var over... Kun noen værslitte stakkestoer sto tilbake, enn så lenge, og sprikte mot himmelen og vitnet om at det en gang vært liv og røre i dette området.

Slåtteteigene vokste igjen etter hvert av kjerr og kratt. Naturen tok sakte men sikkert igjen det tapte - og slettet ut alle spor. Stillheten senket seg atter over dalen. Bare det evige suset fra Fånetta var som før...

Slipesteinen blir gjenoppdaget. 

En vakker oktoberdag i året 2002 kommer en jeger traskende nedover mot Fånettdalen. Dagen er på hell. Han bestemmer seg for å ta strake leia ned gjennom den myrlendte og krattbevokste dalen, da det korter betraktelig på hjemveien. Han krøker seg forbi gjenstridig bjørkekjærr  og tramper gjennom vissent starrgras. Plutselig blir han stående i stor undring.

Foran seg ser han en merkverdig rund gjenstand som henger høyt oppe i en bjørk... Da han går nærmere for å undersøke dette fenomenet, oppdager han at det er en velbrukt slipestein som er  vokset fast  oppe i bjørkestammen. Jegeren undrer seg over hva som kan være grunnen til at denne slipesteinen har havnet der... Han bestemmer seg for å foreta visse undersøkelser. Historien bak dette merkverdige, og høyst oppsiktsvekkende funnet, kommer frem i et avisnotat i Trønderavisa den 5.oktober 2002. Av billedteksten går det frem at det var jegeren Birger Landsem som ved en ren tilfeldighet gjenoppdaget denne gamle slipesteinen nede i Fånettdalen. Mysteriet om den merkelige gjenstanden som henger høyt oppe i en kroket fjellbjørk, er dermed løst.

Einar Bjørsmo