Han har vært 30 år i Norge: – Du er unik!

Vi som jobber og går på Levanger voksenopplæring er heldige å ha Arman som arbeidskollega. 

Nyheter

Det var for mange, mange år siden. Jeg var elev på Levanger Voksenopplæring. En dag fikk jeg jobb på samme skolen. Jeg hadde ikke matpakke med, men var sykelig sulten. Alle spiste sine egne brødskiver og ingen prøvde å spandere på meg. Bare den eneste som spiste suppe, ga meg sin egen skje og sa at vi kunne spise den i lag. Det var Arman Rad.

I år, for sju måneder siden, måtte jeg opereres på St Olavs Hospital i Trondheim.

Før operasjonen tenkte jeg mye på hva som kunne skje med meg egentlig. Da tenkte jeg, hvis jeg våkner og ser kirurgen min eller leger rundt meg, da betyr det at operasjonen gikk bra. Og hvis jeg åpner øynene mine og ser engler rundt meg, da finnes Gud, veit du.

Men da jeg åpnet øynene sto Arman Rad ved siden av meg. De som kjenner ham, forstår kanskje hva jeg følte …

Og det er typisk Arman. Han er helt unik. Nei, han gjør ingenting spesielt, og har ikke spesielle evner (han er ikke nok musikalsk, og heller ikke flink til å tegne), men han er unik.

Hva gjør han sånn? Hans fantastiske snillhet og høfligheten. Og jeg overdriver ikke. Alle som kjenner Arman, kan bekrefte det. Egentlig kan han være kriterium for snillhet og høflighet. Men han er i tillegg beskjeden og nekter for å bli det, veit du.

Og i tillegg har Arman sin egen subtile humor, selvironi. Han ser på verden gjennom sine egne briller. Og hans verden er mer fargerik og spennende enn vår.

Arman er beskjeden. Allerede i 19 år har han sittet i redaksjonen i Nordlig Regnbue og hjelper oss å lage en av verdens snilleste og morsomste aviser, men han snakker aldri høyt om dette.

Vi som jobber og går på Levanger voksenopplæring er heldige å ha ham som arbeidskollega. Alle vi liker ham (Egentlig misunner jeg ham). Det er utrolig komfortabelt å jobbe med ham. Arman er mer yngre enn meg, men jeg føler meg tryggere når han er i nærheten.

Han er den eneste av oss som har truffet og snakket med Torbjørn Jagland, ble invitert og spist høytidsmiddag med kongen og fikk gullklokke av Levanger kommune. Og i tillegg er han den eneste millionæren som jeg kjenner. Men med alle dette er han beskjeden!

Allevi kaler ham «Arman djan». Som betyr kjær Armen.

Her i Levanger startet Arman sitt nye liv

Arman Rad er en av de første flyktningene i Levanger. Da han kom til Norge, var han bare 19 år gammel. Arman forlot hjemlandet sitt da han bare var 16 år. Arman hadde bodd i Tyrkia i nesten to år, men bare midlertidig, til FN fant et annet land til han.

Han fikk leid et hus på toppen av Nesset i Levanger, hvor han startet sitt nye liv. Han prøvde å komme seg i arbeid og prøvde å forstå kulturen, men det var ikke så lett. Mye av det han hadde hørt, viste seg å være feil - det var en stor mangel av både isbjørner og isbreer. Han hadde heller ikke så mange norske venner. Både naboer og folk han møtte i gaten virket så «kalde» og holdt ofte avstand. Nordmenn som kjente han var vennlige og imøtekommende, men han merket at innvandrere ikke var så populære blant alle nordmenn. Han brukte å forholde seg rolig når enkelte nordmenn snakket nedverdig til han, men noen av vennene hans klarte det ikke alltid like bra…

Men ikke alle nordmenn tenkte likt, og mange nordmenn hadde både vært vennlige og hjulpet han til å finne seg til rette. Relasjonene her virket bare kjøligere enn i Iran. Det var vanskeligere å bli kjent med nye personer og å knytte bånd enn det var i hjemlandet hans. Men han visste han måtte gi nordmenn en sjanse, hvis han skulle forvente det samme tilbake. Dermed fortsatte han å prøve, men både språkbarrieren og kulturforskjellene gjorde detvanskelig, og han følte seg ensom.

Arman får gullklokke av Levanger kommune. 

Arman Rad Og Nahid Mahvari giftet seg og Nahid flyttet til Levanger. De fikk to flotte gutter.

I jula 1992 tok Arman det som skulle vise seg å bli hans første steg ut i arbeidslivet. Kommunen ringte rundt hos 91 andre, stilte ett spørsmål og fikk samme negative svar alle gangene. «Kan du være julenisse på kjøpesentret for å samle inn penger til et formål. Arman som var begeistret for å kunne bidra, sa ja, til rådhusets store overraskelse. Seks timer på et kjøpesenter i en julenissekostyme uten betaling, men tilslutt var det verdt det. Det var det han trengte for å komme i kontakt med nærmiljøet og ikke minst arbeidsgiverne.

Han fikk praksisplass i kommunens tekniske etat, noe som i praksis betydde at han var altmulig-mann. Hver gang kommunen trengte hjelp til et eller annet ble han tilkalt, noe som betydde at han hadde mange ulike jobber. Alt fra tekniske jobber som trengte litt kunnskap, til rive- og vaskejobber som trengte hardt arbeid. Noen jobber tok noen timer, andre varte i dager eller uker.

Arbeidet hans kunne variere fra dag til dag, men det kunne også kollegene. På mange måter var denne jobben perfekt for formålet til Arman. Han møtte mange ulike mennesker og lærte noe nytt om kulturen til dette regnfulle landet hver dag. Han merket at kollegene hans holdt avstand i starten, men endret holdning etter at isen hadde blitt brutt.

I 1993 ble Arman flyttet over til kulturetaten hvor han var 50 % ansatt i betalt arbeid. Videre hadde han nå også fått jobb i byen bibliotek og hadde begynt å gjenoppta sin politiske interesse. Han ble medlem av Arbeiderpartiet.

I 1994 skaffet han jobben som leder for Internasjonal Senter. Mange søkte, men han fikk jobben, til tross for sin innvandrerbakgrunn.

Året etter ble han gjennforent med kjæresten fra Iran. Arman Rad og Nahid Mahvari giftet seg, og Nahid flyttet til Levanger. De fikk to flotte gutter. Jeg er så stolt over at familien min feirer hver norske jul sammen med Arman og Nahid!

Fra julenissen til politiker. Arman begynte nå virkelig å forstå kulturen og miljøet rundt seg. 1 1995 var det vanlig at innvandrere holdte seg hjemme under 17. mai. Kanskje ikke så rart, da Arman hørte kanonene for første gang i 1990, trodde han landet var under angrep. Men han ville endre på dette. Slik han forsto det, var det stor positivitet blant nordmenn rundt en deltagelse fra innvandreres side på nasjonaldagen. Så han satte i gang med å lage store plakater som sa «Gratulerer med dagen Norge!» og satte i mange møter for å sette dette i gang. Da dagen endelig kom, satte han i gang det første opptoget i Levanger med deltakende innvandrere på 17. mai. En stor gruppe innvandrere viftet med norske flagg og sang «hurra for Norge!».

Rørt av dette gikk flere nordmenn til media og fortalte at de satt igjen med tårer og en klump i halsen.

I løpet av de neste årene merket Arman at ting ble enklere. 1 1999 ble han den første innvandreren noen gang til å bli valgt inn i kommunestyret til Levanger, og da Internasjonalt Senter ble lagt ned, var det enkelt for han å skaffe seg nytt arbeid. Nesten med en gang ble han plassert på en skole med voksenopplæring for innvandrere, hvor hans erfaringer og bakgrunn kom godt med.

Han trivdes i sin nye jobb og ble tatt godt imot av sine kolleger fra første stund, både av innvandrere og etnisk norske. Hans politiske karriere fortsatte også, og han satt i kommunestyret i 12 år før han trakk seg. I løpet av denne tiden var han f.eks. på flere møter med Jagland og andre stortingsrepresentanter.

1 2011 var den tidligere julenissen også en del av æresgjestene som fikk spise middag og tilbringe dagen sammen med kongen, da han besøkte Levanger for å feire byens 1000-års jubileum.

Ilia fra Levanger

Vili fra Armenia

PS. Da artikkelen var klar for trykk, sendte jeg den til Arman for å få godkjenning. Han godkjent den og skriv i tillegg; «Jeg er veldig glad for å lese så mange gode ord om meg selv. I begynnelsen trodde jeg at dere skrev om en annen person.

Jeg vil takke for alle de gode 30 årene som jeg har bodd i Norge. Jeg håper å bo 60 år til i Levanger».

Hva sa jeg?! Arman er helt unik!