Victor holdt på med nybygging da vi møtte ham i en liten landsby ved Bajkalsjøen. 

Sibir er et annet sted

Sibir? På kaldeste gråe vår? Lite med vårtegn, men godt med vinter og myke knirk under støvlene.

Den beinkalde østavinden som når helt til Verdal fødes et eller annet sted her. Jeg innbiller meg det og ser utover Bajkal. Rene polhavet. Jeg klatrer gjennom en frossen perleport fri for palmesus og lendeklær.

Tsarens kurer

Et par dager tidligere. Vi lander i et vinterfriskt Irkutsk med 16 minusgrader etter å ha fløyet seks timer østover fra Moskva. Over Uralfjellene og endeløse strekk med taiga er en distanse på 5200 kilometer tilbakelagt.

På Aeroflot-flyet gikk tankene til Roy Jacobsens roman Mannen som elsket Sibir. Boka handler om den tyske naturforskeren Frits Dörries som i en årrekke på 1800-tallet streifet rundt i Sibir. Jeg tenkte også på Tsarens kurer av Jules Verne. Romanhelten Michel Strogoff måtte alene og i dypeste hemmelighet reise den lange veien fra Moskva til Irkutsk. Med seg hadde han bud fra tsaren til storhertugen Dimitrij om opprør og forræderi blant tartarene som ville løsrive seg fra Russland.Melodien Nadias theme fra filmatiseringen fra 1975 går i repeat i tankene når en lokal taxisjåfør dukker opp utenfor flyplass-terminalen. Musikken han byr på er langt annet enn romantiske balalaika-strenger. På vei inn til hotellet i Karl Marx-gaten, går det i tekno.

– Lokale Nina Kraviz, en av verdens største innen tekno DJ, unnskylder taxisjåføren seg når han skrur ned lyden.

Nostalgiske drømmebilder er åpenbart til for å knuses. 300 rubler senere er taxisjøføren historie.

Pelmeni og pop

På en lokal kafe i Lenin gate serveres saftige smakfulle sibirske pelmeni, tradisjonelle melboller med innbakt kjøtt. Taffel- eller tradisjonsmusikk er det heller ikke snakk om her. Russisk discopop tar livet av siste rest av Nadias romantiske melodi fra 70-årene. Det moderne Irkutsk finner vi også i det hippe turistvennlige kvartalet 130. Her er barer, restauranter, nattklubber og kjøpesentre.

Med sjåføren Aleksander som kjentmann dro vi på tur rundt Bajkalsjøen. 

Det nye og trendy greier ikke å fortrenge sporene etter det gamle Irkutsk med sin rike historie. Gamle trehus med fargerike utskårne vindusdekorasjoner preger Marata og andre gater. Men den maleriske patina og slitte idyllen skjuler utfordringer i leiegårdene.

– Vi har ikke innlagt vannkrane, forteller en gutt som henter vann i et 50 liters melkespann, som han drar med seg på en tralle. En kraftig krok er festet til spannet. Gutten forteller om situasjonen hjemmet uten å skjemmes av det. Det er bare slik det er i en del av de gamle bygårdene. En voksen kommer til og uttrykker viss frustrasjon. Folk i Sibir er ikke redd for å kaste seg inn i diskusjonen med en fremmed.

– Her i Irkutsk-regionen har vi egen gass, men den sendes til Kina. Vi får ikke glede av den, men må i stedet betale for elkraft, klager han.

Kossakene

Men stolte av byen sin, det er de tålmodige innbyggerne i Irkutsk. Byen ved Angaras bredd ble først bygd som et fort i 1661. Kosakkene meldte seg til tsarens tjeneste og dro mot øst for å lage et bolverk i ødemarka mot kinesere og mongolere. Handel med gull og pels førte til at bosetningen 25 år senere fikk bystatus. Den første kjerreveien til Irkutsk ble anlagt i 1760, og på Alexander den 3. ordre startet arbeidet med den transsibirske jernbane. Sibir ble knyttet sterke sammen i det russiske tsar-imperiet.

Tvangssendt

Det som skulle løfte byen enda et hakk var paradoksalt nok et mislykket opprør mot tsar Nikolaj den første. En rekke offiserer, som hadde vært med å beseire Napoleon, drømte om liberale reformer. Opprøret i desember 1825 ble slått ned og offiserene bak ble tvangssendt til Irkutsk – uten mulighet til å vende tilbake. Sørgende ektefeller fikk tsarens tillatelse og dro i ukevis med hesteskyss til Øst-Sibir for å gjenforenes med sine kjære. Der ventet et utfordrende liv, langt fra det mer luksuriøse liv de hadde vært vant med.

Med seg brakte dekabristene, som opprørerne ble kalt, intellektuelle tanker. Og med de fine offiserfruer på plass fikk Irkutsk etter hvert ry på seg for å være Sibirs Paris. To museum i Irkutsk er viet denne historien. Få ting kan gjøre en sibirrusser mer stolt enn å kunne fortelle at han eller hun nedstammer fra dekabristene.

En annen historisk person som har fått sin ære gjenreist og statue i Irkutsk er admiral Aleksander Koltsjak. Som leder for antibolsjevikene etablerte han en antikommunistisk regjering i Sibir – inntil han den 7. februar for hundre år siden ble henrettet av bolsjevikene. Historien lever i Sibir.

Sibirs datter

Etter et par dager i Irkutsk har vi slått oss sammen med noen russere, og med minibuss kommet til Olkhon, en øy i Bajkalsjøen.

Dette er verdens dypeste innsjø, med kraftige strømmer som kan sprenge isen til langt utpå høsten. Senere skal vi passere ei evig råk utenfor Ust-Barguzin, der det knaker med jevne mellomrom. Isblokker presses opp og ligger i et kav. Det kan oppstå rene fontener fra presset under.

– Bajkal er et levende vesen, sier Elvira.

Jeg har døpt henne Sibirs datter, eller kanskje ”dattera til Djengis Khan”. Hun er veiviser her, en energisk dame med klukkende lys latter med trykk på hvert «ha ha ha». Hun er født i en liten landsby i Burjatia nær grensen til Mongolia. Der vokste hun opp med et nært forhold til sin bestemor, ble kjent med sjamankunster og red på hest for å passe på så krøtter ikke havnet på fjerne egner.

Elvira har mongolske røtter og er oppvokst i Burjatia. 

Nå er bestemor et kjært barndomsminne, men hun lever i åndenes verden. Elvira skvetter melk på en tjukk sjaman-påle der en utskåret rovfugl sitter på toppen og skuer utover den islagte Bajkalsjøen. Et par hundre meter unna i et dødt, nakent tre sitter en sibirkråke og utstøter hese rop. En løshund snuser rundt på en rekke med påler, opprinnelig brukt til å binde hester til. Nå er det påknyttet fargerike tøybånd. Her i det hellige Shamanka-fjellet møtes tro og drømmer, religioner og naturens egen orden.

Under kveldsmåltidet sitter Sibirs datter i høysetet, øverst ved bordenden, med et gedigent hjortegevir hengende over seg på tømmerveggen.

– Dette er booza. Den skal spises slik, sier hun og setter tennene i den svære melbollen på størrelse med en Jaffa-appelsin. Inne i melbollen er det kjøtt og mye flytende kraft. Det hele kan minne om en lutefisk-seanse med lefse. Men til forskjell, her blir det slurpet høylytt så det går gjennom marg og bein på en lutheraner med kjøttkaker som spesialitet. Etter et litt for lite iherdig forsøk på å kopiere spisemetoden finner jeg en alternativ spisemåte.

Rene polhavet

Neste dag krysser vi Bajkalsjøen med en UAZ, et mye brukt militært kjøretøy i østblokken. Sjøføren fra Ust-Barguzhin har vært ute for en vinterdag før, noe som kommer godt med på den krevende strekningen. For selv om store deler av Bajkalsjøen er som en skøytebane, er det også lange strekninger med snø, fokk, isbrytninger og isblokker.

Det dannes fascinerende og eventyrlige formasjoner av is. 

Det er hvitt på alle kanter. Hompetitten i polarland, slik føles det. Bajkalvinteren minner om polhav, verken mer eller mindre. Under isen som skal brytes opp en gang i juni, er det 1670 meter til bunnen.

– Innsjøen er 636 kilometer lang og 80 kilometer på det bredeste. Den inneholder en femtedel av alt ferskvannet på jorden, mer ferskvann enn det finnes i De store sjøer i Nord-Amerika til sammen, forteller sjåføren.

Selve sjøen er eldgammel, 25 milloner år. Den ligger i en riftdal der to jordskorpeplater drar fra hverandre. Rifta utvider seg med to centimeter i året, så sjøen blir bredere.

Kina-skepsis

Kineserne setter gjerne sugerørene sine inn i Balkansjøen, og de står på for å få til det. I fjor ble det rabalder. Et kinesisk prosjekt måtte stanse byggingen av et anlegg som skulle produsere 190 millioner liter drikkevann i året. Folk i Irkutsk-området protesterte heftig og et opprop mot planene samlet inn en million underskrifter. Guvernøren i Irkutsk snudde 180 grader etter først å støtte planene som ble markedsført som et ”grønt” prosjekt.

– Landrøveri, mente folk flest om kineserne som også har store planer for å videreutvikle turismen, bare de slipper til. Noe de delvis gjør, og i alt for stor grad mener mange. En lokal Sibir-beboer mistet besinnelsen da han så etminihotell plutselig dukket opp på naboeiendommen. Han tok fram motorsaga og kuttet påle-fundamentene som bygningen stod på. Handlingen er blitt betraktet som en heltedåd.

Kjærligheten på isen

Kineserne har gjennom historien sett på Bajkal som en del av sitt gamle store riket. Ja, for dem heter det heller ikke Bajkal – men Běihǎi som betyr nordsjøen. Kinesiske investorer står i kø og de er allerede inne for å utvikle området rundt Bajkal i samarbeid med rusiske Grand Baikal. Med to timers flyreise fra Bejing er Irkutsk og Bajkal et nærområde å betrakte. De siste årene har kineserne strømmet til Listvyanka og andre steder rundt Bajkal.

”Du er så mystisk og likevel så klar” synger popstjernen Li Jian om sitt hjertets utkårede som skal vinnes tilbake ved nettopp Bajkalsk bredder. Sangen har gjort nordsjøen til det ultimate drømmested for mange kinesere – men som denne vinteren plutselig ble en uuoppnåelig destinasjon på grunn av koronaviruset. Russland var raskt ute med stenge den 4209 kilometerlange grensen til Kina.

Russerne har et ambivalent forhold til kineserne – og russerne har i årtider hatt sine egne sanger om Bajkal. Nevn Bajkalsjøen for en russer, og det vil røre ved den dypeste streng. Ferskvannsjøen er blitt kalt «et vakkert musikkstykke som alle russere har lært som barn».

Interessen for Bajkal har de siste årene blant russerne nådd nye høyder på grunn av den melodramatiske filmen Lyod (Is). Den handler om Nadya som får sin skøytekarriere ødelagt, men som vi skjønner kommer det en helt eller to inn fra sidelinjen. Med storslåtte bilder fra det islagte Bajkal har stedet også blant russere blitt et must å komme til – med eller uten skøyter.

Isfiske etter omul

Tilbake i UAZ-kjøretøyet skrangler vi i land i byen Ust-Barguzin, på sørsiden av den nymåneformede Bajkalsjøen. Vi køyer på et lokalt hotell som ennå ikke er malt ferdig utendørs.

Russiske isfiskere har satt opp jurter som de sitter inne i og fisker. 

Neste morgen blåser det friskt over sibirfuruene. Det er bare å finne fram longs og termobukse igjen. Planen er å treffe isfiskerne langt ute på Chivyrkuisky-bukta innefor nasjonalparken Zabaikalski.

– Her har vi det bra. Vi fisker omul, den er populær og ettertraktet vare. Den betraktes som er delikatesse i hele Russland, sier Sergej og Vladimir.

De har innrettet seg inne i en jurta, en telttype som brukes i Mongolia. Inne i teltet er det en ovn, et par – tre bord, en liten kokeplate hvor det står en svær kaffekjel og diverse annet husgeråd. Det er lagt et ”gulv” med sponplater og i midten er det skåret ut et firkantet hull i isen. Seks fine omul ligger i baljen, mens 10 ferdigrøkte eksemplarer av arten tilbys besøket.

– Vi kjøper alt!

– Spasiba, sier isfiskerne som har fisket som en betydelig næringsinntekt. De kan fortelle at det ikke er fritt fram for fiske i Bajkalsjøen. Det er regulert, og mest privilegier i så måte er det den etniske gruppen evenkene som har. Omul er tradisjonelt en av de viktigste ressursene for folkene i Bajkal-regionen. På det meste, i 1940-årene, ble det årlig fisket mellom 60 – og 80 tusen tonn. Overfiske førte til en kollaps som førte til fangsstopp i slutten av 1960-årene. Siden 1974 har det vært kvotereguleringer av den stedegne hvitfisken som hører til laksefamilien.

Varme kilder

Det blir ingen selvfisket omul på oss, og vi forlater jurten der de proffe i faget fortsetter jakten på det svømmende gullet.

Neste stopp er varme kilder i Zmeinaya bukten. Her er det fritt fram for å lauge seg i over 50 behagelige plussgrader, mens ute er minusgrader. Stedet er et yndet utfluktsmål, og som nå på vinteren kan nås med bil ved å kjøre på den islagte sjøen. For hit går det ikke bilvei om sommeren, da må folk ta seg hit med båt.

Etter vinterbadet stopper vi opp i en liten landsby, der vi som de eneste tilreisende denne dag tas imot med en herlig gjestfrihet hos en familie. Mor og datter dekker opp til bords på upretansiøst vis. Til forret spister vi sabudaj, - lettsaltet omul, suppe med omul, stekt omul med ris og salat av kål med gulrøtter. Til teen serveres prjanik og sjokolade.

– Vi lever et stille liv her, vi har det ganske bra, forteller mor på kjøkkenet.

Utenfor det lille serveringsstedet står det en huggstabbe, en gammel kjele og i det hele tatt ser det ut som tiden ikke haster av sted. Det er stille og klart. Båtene er dratt opp på land, delvis snødekt og forteller om at Bajkal også har et helt annet liv om sommeren.

Gigantplaner

Når jeg god og mett rusler oss en tur blant de små husene, passerer en småsøvnig polarhund, forstår jeg at vi er i hjertet av Sibir. Om ikke rent geografisk så er det slik Sibir er når du kommer ut av de store byene. Det er i de små landsbyene folk med oppriktighet tar imot deg uten mistenksomhet. Noe her har overlevd fra den opprinnelige befolkningen som bestod av en rekke folkegrupper. Jeg trekker pelslua nedover ørene, selv om det er ”bare” 10 minus.

Sibir er et annet sted, kanskje et framtidens land, tenker jeg. Kanskje er folket i Sibir de som er best bodd om verden kollapser. Jeg legger igjen merke til øksa på en hoggstabbe og nykløvet ved.

Ungdommer melder seg til frivillig tjeneste for å vokte den evige flamme, til minne om de som ofret livet under andre verdenskrig. 

Så får det seile sin egen sjø da, gigantplanene som har fått navnet Vostok Oil. Det er langt herfra uansett, i flere felt ved Tajmyr-halvøya nord. Til sammen skal det være snakk om oljereserver tilsvarende 5 milliarder tonn råolje.

For å utvinne oljen, må det bygges 8.000 kilometer med rørledninger. Prosjektet antas å få en samlet prislapp på 10.000 milliarder rubler – eller 1.470 milliarder kroner.

Det hele er så svimlende at vi trenger å trekke pusten og dra lenger inn i Burjatia, på grensen mot Mongolia. Også dette en del av det veldige Sibir, med et folk som består av en blanding av burjater og russsere. Området ble kolonisert fra 1600-tallet og ble tilsluttet Russland gjennom avtaler med Kina.

Ber 93 år etter sin død

Så vi ender opp da, i et buddhistisk tempel i Ivolginsky Datsan. Et åndelig og spirituelt senter som har en buddhist-lama sittende i lotusstilling, 93 år etter at han oppnådde nirvana og døde i 1927. Uten å bli behandlet eller mumifisert er lamaen Dashi-Dorzho Itigelov et mirakel.

Det føles veldig jordnært å etterpå ta landeveien tilbake til Ulan-Ude for å fotografere selveste Lenin. Bysten, 42 tonn tung og nesten 8 meter høy, står på rådhusplassen – med Sovjetunionens strenge landsfaderblikk rettet mot Mongolia. Sibir er surrealistisk og til tider uvirkelig, men samtidig kjent og lokkende. Når vi dunker av sted med den transsibirske jernbanen tilbake til Irkutsk, er vi sikker i vår sak. Sibir, vi kommer igjen.