Hun tok imot de som overlevde. Les Gerd Janne Kristoffersens appell her.

Gerd Janne Kristoffersen holder appell i Moe-parken.  

Nyheter

– Vi må få i gang den store samtalen og lære om det som skjedde på Utøya, sier Gerd Janne Kristoffersen til Innherred før kveldens Utøya-markering.

Torsdag kveld holdt pensjonisten appell under Verdals tiårsmarkering av Utøya-angrepet i Moe-parken.

Kristoffersen satt på stortinget og var leder av Nord-Trøndelag arbeiderparti i 2011. Hun var ordfører i Verdal fra 1999 til 2005.

Hun var også blant dem som tok imot verdalingene som kom hjem fra Utøya.

Her kan du lese hele appellen:

Kjære alle sammen

Takk for invitasjonen hit i dag. Jeg setter stor pris på å få snakke under markeringen av 10 år siden den svarte dagen da terroren rammet regjeringskvartalet, AUF-ungdommene på Utøya og hele det norske demokratiet. 77 mennesker mistet livet. 8 i regjeringskvartalet og 69 på Utøya. Terroren var motivert av voldelig høyreekstrem ideologi og tankegods. Det var ingen gal manns verk. Terroren var først og fremst rettet mot Arbeiderpartiet og mot AUF. Det er det ingen tvil om. Men hele Norge følte seg angrepet. Vi følte som nasjon at det demokratiet vi hegner om var under angrep denne svarte dagen i 2011.

Noen dager før terroren rammet, reiste 30 ungdommer fra Nord Trøndelag AUF til Utøya. Full av forventninger til sommerens høydepunkt. Forventninger til forelesninger, debatter og taler. Og ikke minst forventninger til å bli kjent med nye venner fra hele Norge. Ungdommene som reiste kom fra hele nordfylket. De kom fra Vikna, Namsos, Grong, Steinkjer, Inderøy, Verdal, Levanger, Frosta, Stjørdal og Meråker.

Tre av ungdommene kom aldri levende hjem fra Utøya. Terroristen drepte Lene Maria fra Namsos, Emil fra Levanger og Aleksander fra Stjørdal. Ei jente fra Namsos ble hardt fysisk skadd. De andre var preget på ulikt vis. Vi skal aldri glemme de ungdommene som døde og aldri glemme deres foreldre, søsken eller besteforeldre. Vi skal aldri glemme ungdommene som kom hjem fra Utøya i live og den utrolige styrken de viste og det enorme samholdet de imellom i denne krevende tiden. De ville ta Utøya og sitt politiske engasjement videre. Og vi opplevde at hele det norske folk støttet ungdommene i dette. Vi var alle enige om viktigheten av å bevare det frie, demokratiske landet vårt der vi gjennom debatt og dialog utvikler et samfunn vi er glade i og stolte av. Et land med plass til alle uavhengig av rase, religion, legning og politisk ståsted.

Folk gikk ut i gatene. Det var rosetog, fakler og lys. Vi skulle møte terror og hat med samhold og kjærlighet. Budskapet var at dette som har hendt i regjeringskvartalet og på Utøya finner vi oss ikke i. Vi var mange som trodde på dette. At nå hadde hatretorikk og rasisme virkelig fått den motstanden den fortjente i Norge.

Men det ble ikke helt sånn. AUF-ere som hadde vært synlig og som fortalte sine historier opplevde hets og hatytringer på sosiale medier og i avisenes kommentarfelt. Dette startet tidlig og det har fortsatt. Etter at rettsaken mot terroristen var over ble det mindre og mindre oppmerksomhet rundt det AUF ville ha fokus på; nemlig hvordan kunne dette skje og hvordan høyreekstreme ytringer og vold oppstår og utbredelsen av dette i landet vårt. Hvordan vi skal forebygge at terror igjen skal ramme oss. Hvordan kunne en ung mann radikaliseres gjennom sosiale medier og mørke nettsteder.

Jeg skal ikke begi meg inn på spekulasjoner i verken den ene eller annen retningen om hvorfor dette ikke ble grepet fatt i eller hvorfor AUF-ere ble hysjet på når de ville ytre seg. Men det er vesentlig for utviklingen av vårt demokrati og samfunn at noe konkret skjer i etterkant av denne 10 årsmarkeringen. At noen får et oppdrag om hvordan vi møter utfordringene som helt åpenbart ikke har blitt mindre gjennom 10 året.

Jeg kjente det i magen og tårene sprengte på da jeg leste Sofie Rosten Løvdals' kronikk i Adressa tidligere i år. Hun spurte om berøringsangsten rundt 22.juli hadde befestet seg. Overlevende og etterlatte har måttet stå i mange kamper alene. Kampen for ikke å glemme det som skjedde og kampen for å være oss bevisst hva som førte til terroren.

Nå er det håp om at det gripes fatt i de ulike problemstillingene. Ikke minst har de ungdommene som var på Utøya blitt unge voksne som lar seg høre. De snakker og de skriver bøker og kronikker. Flere har politiske posisjoner som gir de innflytelse på det som skal skje videre. Men det er svært viktig for hvordan dette skal håndteres at det blir størst mulig politisk enighet i Stortinget, som vår fremste demokratiske institusjon, om veien videre. At dette ikke blir en sak for venstresiden i norsk politikk, men at det blir et tverrpolitisk engasjement.

I hverdagen har vi alle et ansvar for å si fra om det vi opplever som rasistiske og hatefulle ytringer. Kommunene har et ansvar for hvordan de driver det forebyggende arbeidet blant barn og unge. Skolen har en rolle. Politiet har en rolle. Lag og organisasjoner har en rolle. I det hele tatt er dette et arbeid alle som er opptatt av at vi skal leve i et åpent og fritt demokrati må delta i. Hatefulle ytringer og rasisme er truende for et hvert demokrati. Derfor må vi alle delta fra hvert vårt sted. Hatefulle ytringer på nett kommer ikke fra ungdommer alene. Tvert imot er godt voksne aktive deltakere. Det er trist. Min appell til slutt er at vi alle slår ned på hatefulle og rasistiske ytringer der vi er. I familien, i skolegården, på arbeidsplassen eller i selskaps og organisasjonslivet. Slik kan vi leve opp til det vi sa for 10 år siden da vi gikk i rosetog og tente lys for de drepte i regjeringskvartalet og på Utøya.

Til slutt vil jeg lese et dikt jeg ofte bruker å lese og flere av dere har hørt meg gjøre det tidligere også. Det er skrevet av Jan Erik Vold og handler om, etter min mening, en undervurdert egenskap og verdi, nemlig vennlighet.

TA VARE

på vennene, ta VARE

på vennlighet, vis gjerne

litt selv om du kan, dagen er blå

og dagen er grønn, dagen

er hvit – det er ikke annet

enn livet det her, vi er alle borte – nå

eller om litt, take it easy menneske

but taket it, det er ikke

annet enn virkelighet

vet du, snart er 101 inne snart

er 101 ute – jeg sier:

vennlighet varer lenger, ta VARE

på vennene – HEI HEI! Ta nå

vare på hverandre.


Kjære alle sammen vi skal aldri glemme, vi skal aldri tie og vi skal ta vare på fellesskapet!

Takk for oppmerksomheten.