På sykkelen tråkker han fram og tilbake mellom Momarka og Stiklestad for å være med. Den sosiale og aktive attenåringen er med i hæren for første gang i år. Gjennom kirka ble han kjent med Trygve Pløhn, som spiller gitar i kirkebandet, og det var han som anbefalte Hassan å bli med.

− Jeg er så glad for at jeg gjorde det, det er så artig å være med, sier han. Før han ble med i hæren, hadde han ikke sett Spelet, kun hørt historien da han gikk voksenopplæring på Sjefsgården. Sammen med noen få andre fra Levanger, har han øvd hele dager og til langt på natt for å få alt til å sitte til premieren. Sosial som han er, synes han det er artigst å bli kjent med nye folk.

Avslag på søknad

I mars 2011 kom Hassan til Norge, sammen med moren Fereshteh, broren Majid og svigerinnen Elham. Etter en og en halv måned med intervju av UDI fikk de avslag på asylsøknaden sin. Fire måneder senere fikk de avslag nummer to.

Nå, juli 2014, har de fått avslag på fire søknader. Nå har de gitt opp å anke sin sak. De får ikke medhold. Argumentene de har brukt for å få oppholdstillatelse i Norge holder i forhold til dagens regler for asylsøkere.

− Det er også veldig dyrt å anke. Sist betalte vi 20 000 kroner for å få hjelp, da hadde vi en bra advokat. Det er ikke vits å anke igjen med mindre det skjer endringer i reglementet eller situasjonen i Iran, forteller han.

Redd for sin mor

Etter de flyttet til Norge, konverterte Fereshteh til kristendommen. Vineyardmenigheten i Kirkegata har samlet inn penger til familien, så de skulle ha muligheten til å anke vedtaket om å bli kastet ut av landet.

Hassan bruker å være med moren i kirken for å hjelpe henne med å oversette språket. Han liker også å være sammen med menigheten, de er blitt venner. Men det er forbudt for en iraner å konvertere fra islam. For dem som gjør det er det farlig å leve som kristen i Iran. Hassan tror ganske sikkert at hans mor blir tatt av iransk politi med en gang hun setter foten sin i hjemlandet.

− Jeg vet at mamma kommer til å bli tatt. Og hva gjør jeg da? Jeg aner ikke, sier han.

Det er vanskelige tanker for 18-åringene. Han vet at hvis de må reise tilbake til hjemlandet så kommer de seg ikke ut igjen. Ikke vil han reise fra moren sin heller, hvis hun blir tatt av myndighetene.

Ønsker å studere

− Jeg holder meg aktiv for å slippe å tenke på det, forklarer Hassan.

Det er viktig å ikke bli for opptatt av det. I vår fullførte han første året på Levanger videregående skole. Til høsten søkte han studiespesialiserende med realfag til andreåret. Men siden han har fått avslag på asylsøknaden får han heller ikke skoleplass.

− Jeg synes det er kjempesynd, og gruer meg veldig til høsten. Hva om jeg ikke får plass? Hva skal jeg gjøre da? Jeg må ha noe å finne på, så jeg slipper å tenke så mye på returen.

Nå har han sommerferie, prøver å ta en dag av gangen og håper at det ordner seg med skoleplass til høsten. Under intervjuet med UDI da han kom til Norge for tre år siden, fortalte han at det han ønsker aller mest er å leve trygt og utdanne seg. Den muligheten finnes her.

− Jeg elsker skole. Drømmen min er å bli lege. Jeg vet det krever mye jobb og gode karakterer, men jeg ser det er mulig å realisere drømmen min i Norge, smiler han.

Tilbake i Iran mister han muligheten. Der må han være i militæret i minst to år. Får ikke studert mer, blir ikke lege.

Godt nettverk

Da han skulle begynne på Levanger videregående, var han skeptisk.

− Jeg visste ikke hva jeg gikk til, og var skeptisk. Ville jeg føle meg annerledes?

De første dagene på skolen følte han seg alene, han var den eneste utlendingen i klassen. Tre dager senere var han godt kjent med medelevene. Som aktiv innen musikk og sang i tillegg til skolen, har Hassan har mange venner. Venner fra mange land.

− Nettverket mitt er fantastisk. Jeg vil savne vennene mine på skolen veldig, hvis jeg ikke ser dem igjen, sier han.

Familien

Hassans bror, Majid, flyttet tilbake til Iran for et halvt år siden. Sammen med kona Elham og sønnen Edwin mistet han oppholdstillatelsen sin her i Norge, og reiste frivillig tilbake til hjemlandet. Når som helst blir det Hassan og Fereshtens tur. I morgen. Om to år.

− Det er vanskelig at de har reist tilbake. Vi delte leilighet i to år, og jeg savner dem veldig. Spesielt lille Edwin, sier han. Det er ikke lettere å vite at han også må flytte tilbake. Til et land der han vet at moren vil bli fengslet med en gang de lander.

For broren bød det seg en mulighet som gjorde at han og familien kunne reise tilbake frivillig. Den muligheten har ikke Hassan og mammaen. Ventingen er vanskelig.

- Hvordan blir det å flytte tilbake?

− Som å bli påkjørt av en bil. Livet mitt er over da.