Føler seg som tigger etter rusmarerittet

Håvar Hojem får 450 kroner i uka å leve av. Det er like før han går ut med koppen og setter seg på hjørnet.

FØLER SEG FATTIG: Håvar Hojem fra Verdal føler ikke Nav-støtten strekker til, og beskriver seg selv som veldig fattig. 

Nyheter

Kommunen dekker riktignok husleie, strøm og medisiner i tillegg til den ukentlige utbetalingen, men når telefon, internett, klær og mat skal betales er det ikke mye Håvar sitter igjen med i lommeboka.

Lang veg tilbake

Inn gjennom dørene til lokalavisas lokaler i Verdal er det en tynn, beskjeden mann som kommer på besøk. En helt vanlig formiddag i starten av uka. Karen selv ser helt normal ut han også. Men historien som han har å fortelle er langt fra helt normal.

Helt siden 90-tallet har rusmisbruk ødelagt mye for Håvar Hojem (43). Da er det ikke snakk om bare rusen, men også behandlingen for å komme tilbake til hektene, hevder han. Bivirkninger som angst, nerver og psykiske problemer har gjort ettertiden også til et helvete for verdalsmannen. Vegen tilbake har vært lang, hard og vanskelig, og det er fortsatt et stykke igjen.

En hjelp som kostet

Det hele begynte en gang for omkring 20 år siden. Etter 5-6 år med stoff ble Håvar innlemmet i LAR-systemet i 2001, altså legemiddelassistert rehabilitering. Der fikk han medisiner som erstatninger for rusen, blant annet metadon. Et opioid som brukes for avvenning. Abstinensene og bivirkningene som kom av behandlingen gjennom LAR-systemet skulle sette sine spor de også, akkurat som stoff gjorde tidligere.

– LAR holdt på å ta livet av meg, så jeg måtte slutte, sier Håvar.

Og sluttet gjorde han, i 2014. Da veide han 160 kilo og hadde mistet kroppshåret, som var to av følgene av behandlingen. Han var riktignok kvitt rusmisbruket fra 90-tallet, men livet var langt fra noen dans på roser fordi.

I dag er 43-åringen tilbake til sin normalvekt på 70 kilo. Han bor på et småbruk, og er far til en sønn på 19 år. De psykiske plagene derimot, er der fremdeles, og gjør Håvar ute av stand til å arbeide. Dette har han fått bekreftet av sin fastlege. Bilen måtte han selge også. For akkurat nå er Håvars største problem å få kroner og øre til å gå opp i hverdagen. Og med hjelpen han får av NAV etter exiten i LAR er det ikke enkelt, mener han.

Trange kår

– Jeg har 450 kroner i uka. Det har jeg hatt i et år nå. Det er 64 kroner om dagen i veldig lang tid, og det ser ut til å være slik i uoverskuelig fremtid, sukker Håvar.

– Nå lever jeg som en tigger. Det er rett før jeg går ut med koppen og setter meg på hjørnet.

Fram til mai 2014 påstår han å ha fått 710 kroner i uken, men at dette ble nedjustert da han fikk tilbake på skatten i fjor. Kommunen dekker nå husleie, strøm og medisiner i tillegg til den ukentlige utbetalingen, men når telefon, internett, klær og mat skal betales er det ikke mye Håvar sitter igjen med i lommeboka.

– Jeg har aldri råd til et klesplagg. Og siden jeg har gått ned så mye i vekt har jeg ingen klær som passer meg heller. Ferie har jeg ikke hatt på flere år. Jeg er aldri ute på fest med mindre noen hjelper meg. Ellers sitter jeg hjemme alene hele tiden, sier Håvar oppgitt og frustrert.

For å få litt mer å rutte med håper verdalingen på å bli uføretrygdet. Søknaden hans er innvilget av fastlege, og ble sendt inn til NAV i mai. Men, med en behandlingstid på åtte måneder må nok Hojem belage seg på litt venting, og fram til da er ståa antakelig den samme som i dag.

– Aldri har jeg vært så nære et sammenbrudd før, sier han.

– Hvor mye penger trenger du?

– Jeg skal ikke sitte her og diktere hvor mye penger jeg skal ha, men jeg ønsker å ha så jeg klarer meg. Nok til å besøke kompiser, og nok til mat i kjøleskapet. For nå er det dager jeg ikke har det, svarer Håvar, som slettes ikke utelukker at han en vakker dag vil være tilbake i arbeid.

Hos NAV Verdal beskriver han behandlingen som «kjølig», med lite fokus på mennesket. Der ser man bare tall og skjema, hevdes det fra klienten selv.

Frykter å «miste» sønnen

Det verste med den beskjedne pengestøtten for den tidligere rusmisbrukeren er likevel påkjenningen han medfører hos sine nærmeste, da de ofte må låne han penger til den minste ting.

– Jeg er en belastning, og jeg føler jeg plager dem. De lider av dette. Jeg skulle gjerne hatt penger å ha gitt til sønnen min, men han må klare seg selv. Jeg synes synd på han, og nå er jeg redd jeg mister kontakten med han nå som han er ferdig med VGS, forteller Håvar med en tåre i øyet.

Hojem vet han ikke er den eneste som sliter i Verdal, men tror ikke så mange andre har lyst til å stå fram om problemene. På den måten føler han seg som en slags representant for de andre som er i lignende situasjon. Grunnen til at Håvar valgte å ta bladet fra munnen først nå, er at han leste i avisa at Verdal Ap synes mennesket skal være i sentrum, noe han mener ikke skjer i Verdal:

– Da vil jeg spørre ordføreren: Hva synes du om at folk lever for 64 kroner om dagen her?

Kan ikke kommentere

Men svar kan han dessverre ikke få denne gang.

– Prinsipielt sett er det uriktig for meg å kommentere enkeltsaker og enkeltbrukere av offentlige tjenester. Jeg kjenner heller ikke den aktuelle saken og alle dens sider, forklarer Iversen.

– For øvrig viser jeg til NAV-leder Ola Sagbakken og slutter meg til hans kommentarer, legger han til.

Leder for NAV Verdal, Ola Sagbakken, kan heller ikke kommentere enkeltsaker som i Hojems tilfelle. I forbindelse med temaet er det dog noen generelle trekk for kommunen han drar frem.

– NAV har i Verdal økonomisk sosialhjelp på samme nivå som sammenlignbare kommuner, sier Sagbakken.

– Alle våre saker vurderes individuelt ut fra de retningsliner politikerne har satt opp for oss.

Sagbakken påpeker også at sosialhjelp er den siste sikringshjelpen folk har krav på i Norge.

– Og all annen økonomi blir vurdert når sosialhjelpen skal utmåles, kommenterer han.

Det kan forklare Håvars redusering i stønad etter skatteoppgjøret, uten at Sagbakken trekker hans sak inn i dette.

Skal utøve skjønn

De veiledende retningslinjene fra regjeringen sier at enslige har krav på 5700 kroner per måned, men at NAV-kontoret har både rett og plikt til å utøve skjønn når de vurdere om det skal gis stønad–og hvor mye. Pengene skal dekke helt grunnleggende behov som mat, klær og så videre.

Håvar Hojem hevder han må klare seg med 64 kroner om dagen, sett bort ifra pengene som går til hus, medisin og strøm. Totalt får han i overkant av 6000 kroner, om man tar med alt av kostnader som dekkes av NAV i regnestykket. Dette er for så vidt er innenfor kravet, men når følgelig 4500 skal gå til husleien blir det ikke mye igjen – nettopp 64 kroner om dagen.

LAR-opplevelsene varierer

– LAR-systemet fungerer ikke slik det burde gjort.

Det sier Ann Heidi Andersson, kontaktperson for LAR-Nett Norge i Nord-Trøndelag. De har som mål å bevisstgjøre LAR-brukere om deres muligheter og rettigheter, og ønsker å påvirke avgjørelsene som tas vedrørende LAR. Selv var Andersson pasient, som Hojem, i hele fjorten år. Da Innherred ringte henne var hun slettes ikke overrasket over å høre at systemet hadde «nesten drept han».

– Det er vel sannheten også, det. Dessverre er det ganske vanlig, informerer Andersson.

– LAR ødelegger mer enn det nytter, og de blander seg inn i pasienter de ikke kjenner. Mange blir veldig sjuke, og vi ser mange stygge saker her hos oss.

Verdal på «forventet nivå»

Leder for rusavdelingen i Verdal kommune, Vibeke Veie-Rosvoll, tror LAR-systemet oppleves ulikt fra person til person.

– Det er en behandlingsform som skal understøtte andre behandlings- og rehabiliteringstiltak for opiatavhengige. LAR-behandling er en skreddersøm som krever tett samarbeid med den enkelte bruker, hvor målet er å redusere dødeligheten og øke livskvaliteten for den enkelte, utdyper hun.

– Men er det rett veg å gå?

– Det vil jo være forskjellig for alle. For noen vil det funke, mens andre finner ut at det ikke passer for dem. Slik er det med all type behandling, svarer Veie-Rosvoll.

– Vi har forholdsvis mange LAR-pasienter i Verdal, og enkelte pasienter er fra tid til annen misfornøyd med behandlingen, legger hun til.

Gjennom brukerplankartlegging ser kommunen at antallet mennesker som mottar kommunale tjenester i Verdal ligger på et forventet nivå sammenlignet med andre kommuner. Halvparten av disse er rusfrie, men har store utfordringer med blant annet psykisk helse og sosial funksjon.

Forebygging har hjulpet

Til tross for Hojems kritikk mener Veie-Rosvoll derimot det er mye som er bra i kommunen i arbeidet med oppfølgingstilbudet for rusmisbrukere.

– Verdal kommune har over år bygd kompetanse på LAR-behandling, og har utviklet omfattende helse- og sosialhjelpstiltak som virker for mange. Samtidig er det ofte sammensatte og komplekse problemer, som medfører behov for omfattende oppfølging over svært lang tid. I Verdal er det et forholdsvis mangesidig tilbud, både for dem som er under rehabilitering med rusfrihet som målsetting og for dem som ikke har rusfrihet som mål, men hvor det er behov for skadereduksjonstiltak eller stabilisering, sier hun.

30 LAR-pasienter fra Verdal

Siden 2013 har det vært Avdeling for rus og avhengighet (ARA) ved Helse Nord-Trøndelag som har hatt det overordnede LAR-ansvaret for Verdal. De samarbeider med fastlegene, kommunen og naturligvis pasientene. Seksjonsleder Rune Ingebrigtsen er enig i Veie-Rosvolls påstand om at behandlingen oppleves ulikt fra person til person, men føler han ikke han kan kommentere de negative erfaringene så lenge man ikke er mer konkret på hva som eventuelt har blitt gjort galt.

Ifølge Ingebrigtsen er det ca. 30 LAR-pasienter fra Verdal. I 2014 hadde man to stykker som forskriftsmessig avsluttet opplegget i hele Nord-Trøndelag.

– Det er svært få som slutter. De fleste er med på LAR i mange, mange år. Det er et viktig tiltak, påpeker han.