Kaffebaren er en av få bygninger som gir følelsen av en normal bytilværelse.
De tre kvinnene gjør sitt beste for å opprettholde følelsen av en normal hverdag - selv om det er helt umulig.
Alev Cokluk (46) forteller at hun har med seg svigerdatteren Gamze Cokluk (23) og hennes svoger Ceylan Gümüs (25).
Alle tre har mistet jobben og bostedet sitt.
– Vi prøver å være positive, men det er vanskelig, sier Alev.
For de tre kvinnene handler det om å ta én dag om gangen. Det er den eneste måten de klarer å komme seg framover.
Se video: Slik ser Antakya ut ti måneder etter jordskjelvet. Filmen er tatt midt i sentrum.
Innherred i Adana
I starten av desember var Innherred på besøk hjemme hos Jonas Svensson (30). Fotballspilleren fra Verdal er i den tyrkiske klubben Adana Demirspor.
I denne mini-serien tar vi deg med bak sceneteppet i et av Tyrkias aller beste fotballag - og hjemme hos familien Svensson.
Dette er tredje sak i rekken. I den fjerde og siste saken blir du bedre kjent med Adana Demirspor og veien videre for fotballspilleren Jonas.
Lagt i ruiner
Vi er i byen Antakya i Hatay-provinsen på grensen mot Syria. Den ligger en to timers kjøretur fra Jonas Svenssons bosted i Adana.
Fram til februar var dette en relativt stor by i tyrkisk målestokk. Antakya besto av omtrent 400.000 innbyggere, mens hele Hatay-provinsen huset 1,7 millioner innbyggere.
Nå er det meste lagt i ruiner etter jordskjelvet natt til 6. februar i år.
Bor i kontainere
De tre kvinnene har tatt turen inn til sentrum for å drikke kaffe på kaffebaren «Rumors». De kjenner driverne og ønsker å støtte dem.
Selv om de knapt har penger til overs.
Alev, Gamze og Ceylan bor i kontainere. I utkanten av sentrum er det etablert gigantiske kontainer-landsbyer som huser til sammen minst 160.000 mennesker.
Kaldt og dårlig
Disse kontainerne er på omtrent 15 kvadratmeter. De kommer uinnredet. Det er opp til de som flytter inn å sette inn møbler. I kontainerne bor det opptil ti personer.
Kvinnene forteller at de ikke har noe å lage mat med. På sommeren er det så varmt i området at mange velger å flytte sengene på taket og ligge der.
Det siver vann inn i sprekker i vegger og tak når det regner. Regndråpene hamrer på taket og lager et fryktelig leven.
– Det er veldig dårlig. Og kaldt, forteller kvinnene, som bor i en kontainerlandsby et stykke utenfor sentrum.
I slike sprekker siver det inn vann når det regner.
Kombinasjonen med strømledninger og lekkasjer er dårlig. Kvinnene forteller at de får støt med jevne mellomrom.
Hurtigmat
Utenfor disse landsbyene har en ny næring plutselig dukket opp. En rekke steder er det satt opp provisoriske hurtigmatutsalg.
Mange av dem tilbyr naturligvis signaturretten kebab. Mens andre baker, steker og selger en type brød.
De tar noen tyrkiske lira for maten og holder seg slikt sett sysselsatt. Teknikken vitner om høy kvalitet. Det samme gjør smaken av brødet.
Arbeidsløs
Tilbake til de tre kvinnene på kaffebaren.
Alev forteller at hun jobbet som tannlegeassistent fram til den fatale natta. Nå er tannlegekontoret borte.
Det samme er leiligheten hennes. I realiteten har hun og mannen ingen andre alternativ enn å fortsette å bo i kontainer.
Prisene på månedsleie av leiligheter er tidoblet.
Samme situasjon gjelder også Gamze og Ceylan. De jobbet ved et bakeri som også ble rammet. Det er plassert et nytt sted, men kundene har uteblitt. Dermed ble de oppsagt.
Enkle kår
De tar oss med til en kontainer like ved kaffebaren. To unge menn tar oss imot og viser oss hvordan de bor.
I denne kontaineren bor det åtte unge menn.
Sanitærforholdene er mildt sagt lite innbydende. De bor tett, og forteller at det ble så varmt på natta i sommer at de måtte flytte sengene på taket og sove under åpen himmel.
Like ved kontaineren bor Mustafa Alkanak (56). Han bor i et telt som stort sett inneholder en sofa. Denne bruker han også som seng.
Mustafa bor alene i dette teltet midt i sentrum av Antakya.
Det er enkle kår.
Hunden er lyspunktet i hverdagen til Mustafa.
Sviktet
Alev tar oss med videre hjem til sine foreldre, pappa Favsi (74) og mamma Emsal (75). Favsi muret huset deres selv på 80-tallet.
Og han gjorde det skikkelig - i motsetning til mange av de andre husene i området.
Nærmest kamera sto naboens hus. Det er nå helt borte. Da det raste tok det også med seg et av soverommene i huset til Favsi og Emsal.
Det finnes en lovpålagt jordskjelvforskrift, men denne har mange kjøpt seg ut av.
Ekteparet i 70-årene bor i åssiden med god utsikt utover byen. I morgentimene den skjebnesvangre februarnatta hadde de derfor god oversikt over at byens bygninger kollapset én etter én.
De hørte skrikene fra menneskene som var begravd i ruinene - men kunne ikke gjøre noe.
De føler seg sviktet av styresmaktene. Det tok fem-seks dager før myndighetene turte å komme til området for å hjelpe.
– 50 til 60 prosent døde fordi de måtte ligge og vente i ruinene uten oksygen, mat og drikke, anslår pappa Favsi.
Håpløst
Jonas sin samboer Marthe Owesen tok initiativ til en spleisaksjon i tiden etter skjelvet. Familien Svensson/Owesen samlet inn rundt 100.000 kroner. Samtidig bidro Jonas med en egen sum.
Samboeren til Jonas startet hjelpeaksjon for jordskjelvrammede - da ville selvsagt også fotballproffene hjelpe til
I mai kjørte tolken Innherred brukte på reisen, Ridvan Ok, sammen med Jonas til Hatay. Formålet: Å levere pakker med nødproviant til ofrene for det fatale jordskjelvet.
– Det var ikke noe trivelig syn. Det var mennesker i nød. Desperate mennesker, sier Jonas.
– Følte du at dere fikk til å hjelpe?
– Man føler på en håpløshet. At bidraget er en dråpe i havet. Vi fylte en hel buss med varer. Det er klart at det kom til nytte for noen, men det føltes håpløst, sier fotballspilleren fra Verdal.
Blir aldri det samme
Tilbake hjemme hos foreldrene til Alev. De byr oss på kaffe og tyrkiske drops. Humøret er godt - tross den håpløse situasjonen. De har nesten ikke penger. Men ber oss på middag likevel. Vi takker høflig nei.
– Hvor lang tid tror dere det tar til byen er bygd opp igjen?
– 50 år, svarer Alev først. Så tenker hun seg om.
– Nei, aldri. Jeg har ikke tro på at det blir som det var, sier hun.
– Vi prøver å være positive. Men det er vanskelig, gjentar Alev.
Du har nå lest den tredje av fire saker i mini-serien fra Innherreds besøk i Adana. Neste sak kommer i morgen. Da blir du bedre kjent med Adana Demirspor og Jonas Svenssons tanker om framtida.