«Kjære Levangsbygg, både nye og gamle, kjære medruss, kjære alle sammen! Gratulerer med dagen!

I dag feirer vi bursdagen til landet vårt, men vi feirer også at 12 års skolegang snart er over. Russetida har vært vellykket og jeg er stolt av mine medruss. Jeg vil takke så mye til russestyret og alle frivillige som har bidratt til en fin feiring.

Jeg vil også takke politiet for godt samarbeid og en ekstra stor takk til lensmann Ulvin for god dialog. Og takk til ordfører Svarva for invitasjon til lunsj i dag.

I dag ser vi ingen militærparade. Vi ser tog med bunadskledde barn og hurra-rop. Vi som er født og oppvokst i Norge og Levanger har definitivt skutt gullfuglen. Selv om vi synes at det til tider kan være kjedelig på Levanger er vi priviligert. Ting vi tar som en selvfølge i vår hverdag er ikke en selvfølge for andre. Når det største problemet vi møter i hverdagen er at vi må betale parkeringsavgift på skolen og unngå mer enn 10 prosent fravær. Da har vi det egentlig ganske godt!

Det er store forskjeller, men den største er kanskje mellom fattig og rik:

  • To barn løper, den ene fordi skolen er slutt, den andre for å ikke bli skutt.

  • To barn smiler, den ene fordi matteprøven gikk lett, den andre fordi han er mett.

Men hva er det fineste vi har her i landet?

-er det fjellene?

-er det fisken i havet?

-eller kan det være oljen?

-mange vil nok si at det er våren, eller er det fortsatt sommeren?

-kanskje er det høsten som er det fineste, eller muligens vinteren?

-kanskje det er det gamle, eller egentlig det nye?

-kanskje det er jentene som er det fineste, eller kan det være guttene

-eller er det alle stedene der det ikke finnes andre mennesker

-er det fineste det som ikke er så lett å få øye på

-sånn at vi kan mene det vi vil, tro på det vi vil, si det vi vil, å bli det vi vil.

Heldigvis er jeg oppvokst i en mottakskommune. Heldigvis brenner ikke Levanger sine flyktningemottak! Jeg er oppvokst i Jernbanegata med nærmeste nabo som utlending. Jeg har gått på mottaksskole med medelver fra alle verdensdeler. Jeg har venner fra Eritrea, Irak, Steinkjer, Somalia, Tyrkia, Mosvika, Kosovo og ei japansk utvekslingssøster.

Dette har vært med på å utvikle meg til den personen jeg er i dag, og hvis meningen med livet er å bli kjent med seg selv så trenger man impulser utenfra. Det gir oss et fargerikt fellesskap, nye kulturer…

Det har gitt oss;

Orion, Mama Rosa, Plasa Mexico, ikke minst Alanya. Vi kan vel alle være enige om at en lørdagskveld på byen ikke hadde vært det samme med kjøttkaker i stedet for rullekebab.

Vi skal alle nå gå nye veier… i ukjent farvann, få nye venner, bli kjent på nye steder, stå på egne bein. Jeg ønsker alle sammen lykke til på veien og vi har alle en ting til felles… det blir godt å komme hjem til Levanger! (Treffes på Alanya 2. juledag).

Og forresten, om dere er en oppegående familie, vurder det å bli fosterfamilie!»