I Falstadskogen var det 1. mai bekransning ved minnesmerket. Lars Einar Karlsen( Rødt Levanger ) holdt tale, som vi gjengir her:

Gratulere med dagen alle sammen.

Markeringa her i dag er en markering for å minnes det som skjedde under 2. verdenskrig - og en markering av håpet om at det som skjedde her –

Det skal ikke skje igjen.

Her på Falstad er det viktig at vi minnes og hedrer de som var fanger her, og alle de andre som døde i kampen for frihet under 2. verdenskrig.

De fortjener ikke å bli glemt.

Når vi har en markering som i dag, da minner vi hverandre om krigens galskap og vi markerer betydningen av å kjempe for fred og for menneskeverdet.

I år er denne markeringen viktigere enn på mange år.

Det som skjedde her på Falstad skjer på nytt – andre steder i verden.

De som blir drept, de som blir skadet og ødelagt for livet i krig - er sønner og døtre av vanlige folk, folk som oss.

Sønnene og døtrene til oligarkene i Russland og til de statsledere som setter i gang kriger - de klarer alltid å slippe unna krigen og krigens farer – det ser vi igjen, og igjen – vi ser det i Europa i dag.

Menneskerettighetene brytes fortsatt og mennesker blir torturert og drept mange steder i verden.

Nye kvinner og menn som opplever det samme som de som satt her på Falstad.

Det som ryster og skremmer oss mest, er at krigen igjen raser i Europa – og mennesker i Europa må på nytt flykte fra krigens farer og redsler.

Krigen og krigens ofre har igjen kommet veldig nært oss. Nye barn opplever å miste sin hjem, sine fedre, mødre, onkler og tanter. Nye flyktninger skapes.

For meg blir dette også personlig – min far måtte som 6 åring flykte fra krigens redsler i Finnmark – da de tyske okkupantene tvangsflyttet befolkningen og brente ned hjemmene til deres.

Min far og hans familie overlevde i en fjellhule fra høsten 44 og gjennom vinteren 45. De opplevde deler av krigens ugjerninger på kroppen.

I dag minnes vi alle de som satt i fangenskap, de som ble henrettet og drept av de tyske okkupantene under andre verdenskrig. Her på Falstad var det mer enn 4200 menn og kvinner i fangenskap.

Fangene her var fra mange land – blant annet fra Norge, fra Sovjetunionen, Jugoslavia, Danmark og Polen. Blant de nordmennene som satt her på Falstad var også en av mine onkler.

Blant ofrene for de uhyrlighetene som skjedde her for 80 år siden var både russere og ukrainere.

I dag er det ikke slik.

For 80 år siden var det Hitler og hans regime som sto bak det som skjedde.

I dag er det Putin og hans regime som står bak de uhyrlighetene som rammer både russere og ukrainere.

For 80 år siden var det mennesker av ulik politiske bakgrunn, ulik religiøs tro, ulik seksuell legning og ulik etnisitet som var ofrene.

En ting hadde de felles – de som satt her på Falstad, og i lignende leire, de ble ansett av nazistene og SS som «virkelige eller mulige motstandere av det nasjonalsosialistiske herskerskapet».

Unggutten Asle Grepp ble sammen med 19 andre nordmenn henrettet på Akershus festning 9.02.45 – han var en motstander av det nasjonalsosialistiske herskerskapet.

Noe av det siste han gjorde var å skrive et avskjedsbrev til sin mor.

Jeg vil lese litt fra hans avskjedsbrev til sin mor»:

«Ja, mor!

Dette hadde du vel ikkje du trudd da du såg meg siste gangen. Og ikkje trudde eg at det det skulle gå slik da eg så deg siste gangen. – Nett nå er eg dømt til dauden, og advokat Bergsjø er i ferd med å diktera nådesøknad for meg.

Du skal ikkje syrgje over meg. Eg døyr, som mange menneske før meg. Det er berre trist at eg så lite fekk gjort i livet. Trøysten min er at utviklinga og livet går vidare – at andre vil taka opp tankene mine og føre dei fram, betre enn eg sjøl kunne gjort det...»

Han avslutter brevet med å skrive:

«Om eg går burt – livet lyt gå sin gang. De skal leva vidare og føre menneska fram til eit tilvære der ingen vert dømde til dauden.

Kjære mor!

Eg er ikkje redd – det er slutt for meg. Det er det ikkje for dykk. Lev vidare!

Son din, han Asle»

Asle Grepp var som de som satt her på Falstad og de som i dag dør i krigen i Europa, full av drømmer og håp for framtida.

Drømmer og håp har også de mange som i dag dør i de mange meningsløse krigene som pågår i Verden.

Drømmer og håp om framtida har også alle de som dør som resultat av Putin og Russlands meningsløse overfall på Ukraina.

Drømmer og håp om en annen fremtid har også de som blir fengslet i Russland fordi de har mot til å demonstrere og til å vise motstand mot regiments overfall på Ukraina. De som i dag i Russland har mot til å kreve en slutt på krigen. De fengsles – og de havner i leire som Falstad..

La oss bruke denne anledningen til å hedre de som sloss, og de som døde i kampen mot det det nasjonalsosialistiske herskerskapet under andre verdens krig – de sloss og døde med håpet om at det aldri skulle skje igjen.

Selv om det i dag kan virke umulig, må vi ikke slippe tankene og håpet.

Håpet om en verden der nasjonenes rett til selvbestemmelse og rett til å leve i fred med sine naboer blir en realitet.

Oppgaven vår er å hedre minnet til de som døde her på Falstad og i lignende leire.

Det gjør vi ved å holde fast på tanken og håpet om en verden uten fange leire som Falstad, uten torturofre, en verden der menneskerettighetene blir respektert og en framtid der nasjoner og folk lever i fred med hverandre.

Sammen kan vi klare å nå dette målet – vi skal følge opp Asle Grepp sitt ønske.

Vi skal bidra til en verden der dette ikke skjer igjen.

Med disse ordene vil jeg legge ned blomster her på minnesmerket.

Blomster for å minnes ofrene for krigens ugjerninger.