På Nesset i Levanger står en enslig gitar utenfor et soverom, en gitar som ikke har blitt spilt på de siste årene. Den korte trappa opp til soveromsavdelingen i huset er ikke opplyst, og huset er stille. Folk er på jobb eller på skole. Det tasser to hunder hvileløst rundt i stua til høyre for oss. De snuser på sokkene våre og logrer usikkert.

Kaffen er på kok, og Anita Eriksen Drågen tar imot oss med et smil. Selv om hun vet hva vi ønsker å snakke med henne om.

17. juli 2018 mistet hun sin sønn Kent André Moe til rus, men historien til Kent André starter nesten 19 år tidligere. Nemlig 27. november 1999 da han kom til verden. Vi slår oss ned ved middagsbordet i det store røde huset, hvor vi har utsikt til Ytterøy-ferga som tøffer forbi mellom trærne. Et innrammet postkort i snøen som har begynt å smelte på grenene.

– Kent André var veldig spesiell. Vi har aldri fått tak på hva det egentlig var, men vi skjønte det nesten med en gang han ble født. Han ble liggende i kuvøse en stund, og når jeg fikk han på brystet for første gang reagerte jeg på at det var noe annerledes med øynene hans. Uten at jeg klarte å skjønne hva det var. Han hadde alltid veldig spesielle øyer, men det var noe med blikket hans. Han var verdens fineste baby.., sier Drågen, som finner fram et innrammet bilde av Kent André. Han sitter med gitar og ser inn i kameraet, mens han slår et grep. Den samme gitaren som nå står alene utenfor det som var rommet hans.

Som baby var han mye inn og ut av sykehuset. Han tålte lite mat, slet med pusten og hadde en del allergier. Det var også vanskelig for Kent André å leke med andre barn. Han hadde et helt eget mønster på ting.

– I tillegg skrek han mye og sov ekstremt lite, sier Drågen, som da også hadde to andre sønner på åtte og to og et halvt år. Den eldste hadde fått påvist ADHD, mens den mellomste var i andre enden av skalaen og var veldig rolig.

– Du kan si at Kent André var en mellomting, sier Drågen, som ofte smiler når hun forteller om sin avdøde sønn. Selv om øynene ofte blir blanke når mange går i detalj om sønnen.

Passet ikke inn på skolen

Mistanken om at det var noe spesielt med Kent André resulterte etter hvert i at foreldrene koblet på Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup) i overgangen til barneskolen for å utrede han, uten resultat.

– Det var på en måte godt å høre at det ikke var noe, men vi satt med følelsen av at vi ikke egentlig hadde fått noen svar på det vi egentlig lurte på, forteller Drågen. Hun tar seg en pause og ser ut på våren som er i anmarsj. Dette er fjerde året snøen smelter og naturen forandrer seg, uten at Kent-André får oppleve det. Forandringer var ofte det som kastet om på Kent André, og skapte usikkerhet for både han og menneskene rundt han.

Eksempelvis var det å starte på skolen en veldig stor overgang. Han skulle vise seg å være veldig faglig sterk i både matte, språk og særlig historie. Men forholdet til klassekameratene skulle bli utfordrende.

Anita forteller at han ofte kom i konflikt med andre unger, og at det ble veldig heftig til tider. Også hjemme sammen med brødrene sine var det mye stahet, sinne, trass, vilje, men også kjærlighet.

- Hvordan var det for deg å oppleve at han ikke passet inn på skolen?

– Du blir fort hun som ikke klarer å holde styr på ungene sine. Jeg fant heller aldri plassen min i foreldregruppa. Da trekker du deg heller tilbake, sier Drågen.

Hun kom heller ikke innpå sønnen sin.

Da hun forsøkte å snakke med han om utfordringene låste han seg og ville ikke kommunisere, uansett hvor mye foreldrene forsøkte gang på gang.

– På en plass ga jeg opp. Men jeg ga aldri opp at vi trengte hjelp, uttrykker hun.

Anita mener hun fikk for lite hjelp, så hun måtte selv fortsette å forsøke å få ham utredet for å få svar.

– Samtidig så hadde han det veldig fint når han var alene. Han fattet interesse for historie og ble med i Innherred Metalldetektorforening. Gjennom en avisartikkel for lenge siden sa han «Jeg tror mamma og pappa er glad for at jeg begynte med denne hobbyen. For utpå her er det bare meg og åkeren».

Hun tar en til slurk av kaffekoppen, mens de to hundene hennes sirkler rundt oss. «Slapp av. Gå å legg dere», sier Anita. Hundene lystrer. Selv om det er uvant for hundene å ha besøk av to fremmede på dagtid, lytter hundene til Anita.

Starten på fallet

Kent André gikk på Okkenhaug barneskole, hvor det var små klasser og få personer å forholde seg til. I et lite samfunn er det på én måte enklere å forholde seg til at noen stikker litt ut, mener Anita. Men etter tre-fire år på barneskolen skulle ting bli verre. Da ble foreldrene skilt, og brødrene og mamma flyttet til Nesset. Igjen ble det en forandring i Kent Andrés hverdag, som denne gang skapte større problemer.

– Det ble på en måte starten på fallet. Vi flyttet fra dem som var vant til handlingsmønsteret hans til noen som ikke kjente han. Alle var nok ikke så ok med han, og det ble mye styr hvor jeg følte at vi kanskje ikke nådde helt frem. Verken hos lærerne eller hos Kent André.

Etter en og en halv uke ble han utvist etter en episode med en medelev. Situasjonen ønsker ikke moren å ripe opp i, men det var en ikke-voldelig episode.

– Han var veldig snill og omtenksom. Han pleide å avsløre meg når jeg ikke presterte hjemme. Han kunne si «mamma, nå må du roe deg ned og tenke klart». Og i den perioden fikk jeg bedre kontakt med han. Vi kunne sitte her med middagsbordet og prate. Han klarte også å prate seg ut av problemene sine.

Tok bruddet hardt

Rundt konfirmasjonsalder oppdaget Drågen at Kent André hadde begynt å drikke alkohol, og tatt i bruk andre rusmidler. Hun fikk høre fra en annen voksenperson at de hadde båret ut en ungdom som lignet på Kent André fra et hjem, men Drågen skjønte ikke at dette kunne være sønnen fordi like etterpå hadde han kommet hjem og sittet med familien i sofaen på kvelden.

Hun er fortsatt usikker på om det var hennes sønn de hadde båret ut av huset.

– Det var noen varskuer der om hva han gjorde.

- Hvordan prater man med sønnen sin om akkurat det?

– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle snakke om det. Og vi hadde bare hørt om det, men ikke opplevd det selv. Så det var vanskelig. Han var veldig glad på den tiden, og vi var vel egentlig veldig lettet over at han begynte å være sammen med folk.

Samtidig endret Kent Andrés personlighet seg mer og mer. Moren husker godt «kampene» hjemme som stadig ble mer annerledes og større. Hun forteller i detalj om endringen og konfliktene.

Kent André ble stadig mer kranglete.

– Han stakk aldri av, men han skrek og raset rundt. «Du skjønner ikke, mamma!», samtidig som han ikke fortalte hva det var. Vi sendte han til fastlege, men det ga ikke resultater, føler hun.

Forsker og psykologspesialist Fredrik A. Walby ved Universitetet i Oslo, har kartlagt selvmord blant barn og unge mellom 10 og 19 år som er, eller har vært, i kontakt med psykisk helsevern det siste året før de dør.

Kort fortalt viser statistikken at flertallet som ber om psykisk hjelp er jenter, mens guttene lar være. Dette til tross for at gutter dominerer selvmordsstatistikken i alle aldersgrupper. Drågen kjenner seg igjen i statistikken.

– Jeg tror ikke det er tilfeldig. Jeg tror det er vanskeligere for gutter å snakke om følelser. Jeg tror det er vanskeligere for dem å nå frem når de sliter. Det er det tøffe og barske ytre menn har.

- Tror du at du hadde fått andre svar både fra og om Kent André, om han hadde vært jente?

– Jeg liker å tro det. Jeg føler at etatene gjør forskjell på gutter og jenter. Gutter blir tatt for å være mer opprørsk, og det er naturlig. De har en tøffere holdning og det må foreldrene stå i, sier Anita, som ikke nøler på det hypotetiske spørsmålet. Dette har hun tenkt på mange ganger.

Skulle lyttet mer

- Hva kunne du gjort annerledes med Kent André når det kommer til samtale og kontakt?

– Jeg skulle brukt mer tid og lyttet mer. Og ikke gitt opp etatene når de sier at ting nå er bra. Jeg skulle heller ikke gitt meg når han selv sa at ting var bra.

For ting ble bedre før det ble verre. Kent André gikk mekanisk på Videregående med gode karakterer, og gikk andreåret i Verdal. Moren omtaler han i den perioden som blid og fornøyelig.

– Jeg husker vi snakka her hjemme om at gutten trives. Han var utplassert på Aker, hvor de var ekstremt fornøyd med både han og evnene hans. Han var så flink at han ble plukket ut som en av de på Verdal som fikk dra til Tyskland på arbeidstrening.

Men like før Kent André skulle dra fikk moren en telefon fra administrasjonen på skolen om at de hadde fått høre at sønnen drev med stoff, og at de umiddelbart trakk han fra turen.

– Jeg holdte på å ramle av stolen. Det hadde ikke falt meg inn, for vi hadde snakket om at alt var bra. Og endelig var han i en klasse hvor alt fungerte. Rektoren fortalte at noen hadde varslet at Kent André hadde et kjent rusproblem, og at de ikke måtte finne på å sende han til Tyskland.

Selv om moren forsøkte å problematisere at bare én elev hadde gitt melding om dette, svarte administrasjon at de selv hadde hatt mistanke en stund.

– Da tenker jeg at man må snakke med foreldrene. For han var jo under 18. Jeg konfronterte han da han kom hjem, men han benektet det og sa det ikke stemte.

I ettertid ble det mer og mer tydelig for foreldrene at Kent André drev med rus. Han kom ofte sjanglende hjem, han var lengre tider inne på rommet sitt alene i mørket og enkelte ganger ble han transportert hjem av politiet. Til slutt toppet det seg da han raserte huset mens Anita var borte. Broren meldte fra, og Anita kom hjem og fant Kent André svett og tydelig ruset. Da ringte hun barnevernet, som sendte Kent André på Kvammen akuttinstitusjon.

– Han hadde fem uker der han ble tett fulgt opp. Så ble han sendt til Stokke i Sandefjord, og da starta helvete igjen. Det var en fallgruve ut av en annen verden på grunn av tvangsbruken og behandlingen han fikk der, sier Anita, og referer til en NRK-sak hvor en ansatt anmeldte institusjonen etter at Kent André døde etter å ha rømt tilbake til Levanger.

- Husker du den siste samtalen med han da han ikke var ruset?

– Det var siste julen han levde. Han spurte om han kunne komme hjem til jul, men det fikk vi ikke siden han hadde rømt fra Stokke. En stund etterpå snakket jeg med han og spurte hva han tenkte fremover. «Jeg skal bli rusfri, mamma. Jeg skal klare dette. Så skal jeg gå skole og bli ingeniør». Han snakket om flere ting, men innrømte at han hadde en jobb å gjøre, sier Anita.

Hun tar en lengre pause og ser ut vinduet. Sola titter frem mellom skydekket og treffer oss i ansiktet. Hun snur seg tilbake og ser mot kjøkkenbenken, hvor hun forteller at det var der de hadde den siste samtalen.

Det er snart på datoen fire år siden Kent André Moe døde som følge av en overdose. Livet har gått videre for Anita og brødrene til Kent André. Men minnene sitter i veggene, hvor også bildene av den avdøde sønnen henger. For tretten år siden fikk også Anita en datter med sin nye partner, som igjen har forandret livet hennes.

– Vi har blitt en annerledes familie. Jeg er mer til stede nå som forelder. Jeg hører på en annen måte, og har et annet blikk for unger som sliter. Jeg kan godt sette meg og prate, og viker ikke unna problemer slik jeg gjorde tidligere. På en annen side er jeg hardere, men også veldig redd. Vi foreldre må tørre å snakke sammen. Det er den eneste måten vi kan redde ungene våre på.

- Er det noe du skulle ønske du kunne sagt til Kent André?

– Jeg tror «unnskyld». Unnskyld for at vi ikke nådde frem. For at vi ikke fikk systemet til å samarbeide med oss. At vi ikke klarte å få til å hjelpe deg og lytte til deg. Så ville jeg også sagt «takk». Når vi snakker med andre sier de ofte «…men du fikk jo bare 18 år». Nei. Sånn tenker ikke jeg. Jeg tenker at vi fikk 18 år. Det er to vidt forskjellige ting. Jeg fikk alle gledene, nedturene og verdens beste klemmer. Det ville jeg sagt til han, uttrykker hun.

Innherred har vært i kontakt med Kent Andrés far, som ikke ønsker å være en del av saken.

Hjelpetelefonen er Mental Helses gratis døgnåpne telefontjeneste for alle som trenger noen å snakke med. Du kan være anonym og vi har taushetsplikt. 116123

Foreldresupport er en gratis og anonym telefon- og chattetjeneste for omsorgspersoner med barn under 18 år, som trenger hjelp, veiledning eller har behov for å lufte tankene sine med noen. 116 123 (tast 2)

Rusinfo er en landsdekkende opplysningstjeneste om rus og hjelpetiltak. Alle som tar kontakt med tjenesten er anonyme. Både rusbrukere selv, pårørende og profesjonelle er velkomne til å ta kontakt. Rusinfo har også en chat og du kan sende inn spørsmål. 915 08 588