Solomon Northup levde som en fri mann med kone og barn i nordstatene da han ble kidnappet av menneskehandlere og sendt til sørstatene og solgt som slave. Da han omsider greide å komme seg tilbake til familien og livet som en fri mann skrev han memoarene som «12 years a slave» bygger på. Det er en opprivende historie om en manns skjebne og om USAs store skam og den britiske regissøren Steve McQueen (Shame) greier å formidle det hele på en gripende, men ikke påtrengende sentimental måte.

Sterk Solomon

Chiwetel Ejiofor gjør en fantastisk figur som den egenrådige og talentfulle Solomon Northup. Solomon har i utgangspunktet et høyt selvbilde i og med at han har levd som en fri mann og musiker før han blir kidnappet og solgt som slave. Chiwetel greier å formidle den ualminnelige styrken som bor i Solomon, samtidig som han ikke er imun for den umenneskelige behandling slavene går igjennom. Northup brytes sakte men sikkert ned i fangenskap, selv om han aldri bryter sammen eller mister verdigheten.

Den humanistiske slavedriveren

Den første slaveeieren Northup kommer til har idealer om å gjøre tilværelsen på hans plantasje human, men det viser seg snart at forsøket på å gjøre slaveriet humant er en selvmotsigelse og et selvbedrag. Northup blir så solgt til plantasjeeieren Epps (Michael Fassbender) og han har ingen skrupler eller idealer om medmenneskelighet. Fassbender gjør en fantastisk rolle som den ustabile og sadistiske Epps, som ser på slavene sine som ingenting annet enn eiendom som han kan gjøre hva han vil med. Samtidig som Epps ser ned på slavene er han tiltrukket til Patsey, en av de unge kvinnene han holder som slave. Epps skifter mellom å tilbe og mishandle Patsey, alt etter som han føler det, og Lupita Nyong’o spiller hjerteskjærende som den plagede Patsey.

Ikke for mye patos

12 years a slave er forholdsvis konvensjonelt historisk drama uten de store overraskelsene, men det er dyktig utført og gripende. Bildene er også fantastiske og det smøres ikke på med overdrevent mye patos for å formidle lidelsene.