Når blir det comeback?

–Si det. Med to små barn og en samboer som er en del borte gjennom skole og studier, har jeg i øyeblikket nok å henge fingrene i. Men jeg er glad i å trene, og trener fortsatt ganske mye. Jeg må derimot sørge for å gjøre det når det passer meg. Ikke bli styrt av andre. Overskuddet velger jeg nå å bruke på de to små i familien.

Martine Bentzen (26) har lett for å spre god stemning rundt seg. Den alltid nærværende latteren til tromsøværingen er en sterk bidragsyter til akkurat det.

Gikk seg vill

Med gymbag og en sterk glød etter å vise seg fram for Levanger håndballklubb (LHK) mens laget spilte i toppserien, kom den talentfulle spilleren til Levanger i 2010. Da hadde hun nettopp fullført videregående og påfølgende russefeiring i Tromsø.

Martine hadde inntil nå spilt håndball for andredivisjonslaget Bravo, og var klar til å prestere på et høyere nivå. Hun visste at Levanger hadde et godt håndballag. Men utover det?

–Fint lite. Da jeg i Tromsø ble spurt om stedet, måtte jeg tenke på Cecilie Leganger for å huske navnet, ler hun. Og drar gjerne historien da hun etter en snarvisitt innom LHK-kontoret - som den gang lå i biblioteklokalene i sentrum - skulle gå heim til boligen på Bruborg. Ta til venstre, lød beskjeden. Martine gikk til høyre. Endte på Nesset, og vandret omkring i to timer før hun tok den noe flaue telefonen til daværende leder Hans Vist. På det tidspunktet hadde hun riktignok kommet seg tilbake til Bruborg, dit hvor hun skulle. Men huset hvor hun bodde?

–Jo, det viste seg å være bare ti meter unna, forteller en lattermild håndballspiller, som den gang var nyinnflyttet og ukjent i by og boligstrøk.

Orienteringssansen har kommet seg.

Etter sju år i Levanger har 26-åringen etablert seg med jobb, familie, hus og heim, og en stor vennekrets. Og en hund. Og selvsagt, nå begynner hun å bli ganske så lokalkjent i geografien også.

Hennes første plan var forresten å flytte nordover igjen, men som dere skjønner - planen fikk noen permanente endringer.

Sykepleier

Parallelt med håndballen, studerte hun ved sykepleierutdanningen på Høgskolen i Nord-Trøndelag (nå Nord universitet), noe som etter hvert brakte henne jobb ved barneavdelingen på Sykehuset Levanger.

Martine Bentzen tar gjerne med seg familiens yngste til treningssenteret. Da sover tre måneder gamle Odin i vogna, mens mamma trener.

–Og med to år gamle Erle som hentes i barnehagen like etterpå, og kanskje noe nattevåk med den yngste, det ville ikke være godt å legge seg i sofaen i stedet for å dra på trening?

–Nei. De sover godt begge to. Trening gir meg dessuten mer energi. Jeg blir mye mer våken på ettermiddagene av å trene enn å ligge på sofaen.

–Hva gjør Levanger unik?

–Jeg trives veldig godt her. Mye på grunn at folk vet av hverandre. Det er et samhold, og mange trivelige folk som gjør det lett å bli kjent. Levanger er passe stort. Til å være en liten by, er det også gjort mye som gjør den koselig. For eksempel med flere lekeplasser.

–Mangler det noe?

–Jeg synes Levanger har det meste. Dessuten er det bare en kjøretur til Trondheim, hvis du for eksempel skal på en konsert eller en større shoppingrunde. Ikke det at det blir så mye tid til det siste.

–Kjennetegn for Levanger?

–Åpenhet.

–Ikke innesluttede trøndere?

–Nei, jeg synes ikke det. Gjennom tilbudene som i alle fall barnefamiliene oppsøker, er det naturlig å hilse på hverandre og snakke sammen mens ungene leker i lag. Levanger er det også et mangfold av kulturer og nasjonaliteter som jeg synes er bra.

–Er du levangsbygg eller tromsøværing?

–Midt mellom kanskje. Men det er i Levanger jeg er hjemme. Det er her jeg har familien, og her det er mest avslappende å være.