I verdalshallen var det 1. mai flere politiske innslag. Her gjengir vi talen fra Trine Reitan (Ap):

Gratulerer med dagen.

 1. Mai er arbeidernes Internasjonale kampdag - en dag vi skal være stolte av - og hegne om, en dag vi skal markere, en dag vi aldri skal glemme. Arbeiderbevegelsen skal alltid ha argumentene klare når vi blir møtt med spørsmålet om dagen har utspilt sin rolle.

1. Mai er en internasjonal demonstrasjonsdag, -for arbeiderbevegelsen! Denne dagen oppsto som følge om arbeidsfolk sitt krav om å eie døgnet sitt i større grad. Arbeidsgiverne før i tiden hadde en vanvittig kontroll på enkelt-mennesket. Det var vanlig å arbeide i skift på 12-16 timer om dagen. Man hadde ingen rettigheter som arbeidstaker.

I 1887 ble det streik i Chicago. Over 200 000 arbeidere streiket for å få innført 8 timers arbeidsdag. En streik som endt i tragedie da myndighetene gjennom politiet, skjøt og drepte flere demonstranter.

I Norge har dagen blitt markert siden 1890, men i starten var det ikke slik at den ble lagt til 1. Mai, men at dagen ble lagt til første fridag etter, for å unngå konflikter med arbeidsgiverne.

8 timers jobb. 8 timers fritid, 8 timers hvile - var den første drømmen, og det første kravet som måtte på plass.

I 76 år har vi hatt 1. mai som offentlig høytidsdag i Norge, og med ujevne mellomrom er det alltid noen som ønsker å avskaffe dagen. De er uten unntak fra borgerlig side, og høyresiden spesielt.

Vi skal aldri gi slipp på denne dagen. Denne dagen er viktig, for å minne oss selv på at alle rettigheter en arbeider i dag har - er kjempet fram av noen som gikk før oss! Som har svettet, kjempet og blødd og ofret livet - for at du og jeg nyter godt av de arbeidsforholdene vi i dag har, og som vi tar som en selvfølge.

 Og vi skal ikke ta noen av rettighetene for gitt! Om vi ikke passer på og er våkne så vil flere og flere goder forsvinne, og arbeidsgiversiden vil få større innflytelse til å styre vår hverdag. Før vi vet ordet av det er vi på vei mot mer og mer privatisering. De siste åtte år med Høyre-styre viser oss nettopp det. Det første de gikk til angrep på, var arbeidsmiljøloven, som de langt på vei begynte å demontere. Arbeiderbevegelsens prosjekt om et bedre samfunn, og et bedre arbeidsliv er som likestilling – det er et evighetsprosjekt!

Det er i felleskap vi er sterke! Det er i felleskap vi er trygge!

Vi skal sette stor pris på de tillitsvalgte, som fungerer som vaktbikkjer for allerede oppnådde rettigheter. De tillitsvalgte har en viktig oppdrager-rolle på arbeidsplassen, det er uvurderlig viktig å få nyansatte til å organisere seg. Det kan være vanskelig for unge å forstå viktigheten av solidariteten og kameratskapet en fagforening gir. Tryggheten, og støtten du har, om konflikter skulle oppstå, trenger ikke å være noen gode argumenter om en aldri har stått i konflikt, eller at en opplever at alt er fryd og gammen på sin arbeidsplass. Minn da på om oppnådde rettigheter, om 8-timers dag, om retten til ferie, om pensjonsordningene og våre universelle velferdsordninger kom ikke på plass av seg selv. Alt dette er et resultat av over 100 år med hardt arbeid!

Arbeiderbevegelsens prosjekt blir aldri ferdig. I et samfunn i konstant endring, er det stadig nye kamper som må utkjempes, og rettigheter som må sikres. Ikke minst gjør dette seg gjeldende når vi opplever krevende tider som nå.

På en dag som dette er det viktig å minne om at solidariteten som kjennetegner Arbeiderbevegelsen, ikke kjenner landegrenser.

Det er nå godt over et år siden den største og mest tragiske angrepskrigen i Europa på lengre tid, brøt ut. En brutal krig med grusomme konsekvenser for folket det rammer. Titusener er døde, hundretusenvis er skadet, familier er ødelagt for alltid, og vi opplever et av de største flyktningestrømmene siden 2. verdenskrig.

Det gjør stadig like stort inntrykk å se bildene av utbombede hjem og fortvilte Ukrainere, som uforskyldt har blitt ofre i for en sinnsyk mann sitt brutale maktspill.

Det er en selvfølge for Arbeiderpartiet å gi både humanitær og militær hjelp til Ukraina. Ikke bare er det en moralsk forpliktelse, det er også i vår egen interesse som forkjempere av frihet, menneskerettigheter og demokrati. Om Putin vinner frem er det ikke bare en katastrofe for Ukrainerne, det vil være en katastrofe for Norge, Europa og verden vil bli et mindre trygt sted.

Derfor er jeg glad og stolt over at regjeringen fikk bred oppslutning for støttepakken på 75 milliarder kroner i løpet av de neste fem årene. 75 milliarder som vil gå til humanitær støtte, mat, infrastruktur og energi, samt militær støtte som våpen, ammunisjon og forsvarsmateriell.

Også her i Norge gjøres enorme bidrag lokalt. Siden krigen startet har vi tatt imot over 40 000 ukrainske flyktninger, og det er anslått at det kan bli totalt 70 000 i løpet av 2023. Det legges ned en uvurderlig arbeidsinnsats rundt om i norske kommuner for å skaffe til veie boliger, jobber og å sikre inkludering av alle som kommer.

Vi skal fortsette å stille opp for Ukraina og de som flykter fra krigen, og vi er nødt til å styrke vårt eget forsvar mer enn hva som er gjort!

Krigen er en brutal påminnelse av hvor viktig det er med samarbeid over landegrensene, om betydningen av beredskap i tilfelle krise og krig. Finlands, og forhåpentligvis snart Sveriges, inntreden i NATO er et uttrykk for et styrket Nordisk fellesskap.

En av konsekvensene av krigen, er vår økonomiske trygghet her hjemme

Krigen er en av forklaringene på energikrisen -som er største energikrisen siden oljekrisen på 1970-tallet.

En prisvekst vi ikke har sett siden 80-tallet.

I både Norge og landene rundt oss har vi gått fra et rentenivå på null under pandemien – til nå å ha det høyeste rentenivået siden finanskrisen.

Selv om Norge har lavere prisvekst og renter enn mange av landene rundt oss, er det mange som sliter og kjenner på utrygghet rundt egen økonomi.

Arbeiderpartiets fremste mål er å styre Norge trygt gjennom disse krisene, slik at vi kommer ut i den andre enden uten økte forskjeller og med Europas laveste ledighet.

For å komme dit, må vi prioritere. Trygg økonomisk styring er avgjørende for å sikre at økte priser og større usikkerhet ikke rammer vanlige folk hardest.

Men vi må hjem også, vi ser en grønn industri i stor utvikling, havvind.

I Verdal, har vi gjennom Aker Solutions en industri med stolt og viktig fortid i oljebransjen. Med tiår bak seg med å produsere jackets, stålunderstell til plattformer, som har tatt opp olje og gass og berika heile det norske samfunnet går Aker nå over til å vinne nye kontrakter for å lage føtter til havvindmøller som skal sørge for mer fornybar kraft.  Dette viser en unik evne til omstilling å vinne nye oppdrag i en tid der etterspørselen av det en har produsert i mange år avtar. Dette viser næringslivet sin evne til å tilpasse seg, og den grønne utviklingen står på skuldrene av oljenæringen.

Med en gigantisk havvindsatsning skal vi sørge for å nesten doble norsk kraftproduksjon fram mot 2040, og på den måten sørge for at rimelig, grønn energi igjen blir et konkurransefortrinn for norske bedrifter.

En av verdalsamfunnets store hjørnesteinsbedrifter er i førersetet i dette nye eventyret. Det skal vi være stolte av.

Så er det politikerne sin jobb å legge til rette for økt bosetting, når næringslivet får til økt sysselsetting!

Så vil jeg bruke anledningen til å snakke om en hjertesak. Jeg har i min tid som politiker jobbet for retten til heltidsstillinger, og at andelen med hele stillinger skal opp i kommunen. Jeg har over tid fremmet forslag for å komme nærmere målet. Det er jeg på ingen måte ikke den første som gjør, men jeg har maset og kjempet så mye for det, at vi nå har fått inn fast rapportering i administrasjonsutvalg og formannskap om hvordan vi ligger an med heltidsarbeidet i kommunen. Det er jeg stolt av. For da klarer vi å holde fokus på denne viktige likestillingskampen, for det er nettopp det det er. Det er en kjensgjerning at det stort sett er damer som jobber deltid. Og vi skal huske forskjellen på frivillig deltid og ufrivillig deltid.

Ufrivillig deltid er å inneha en deltidsstilling, når du ønsker deg en heltids stilling, og at du er villig til å jobbe på ulike steder for å oppnå dette. De som står i en slik situasjon, opplever lite frihet, og mulighet til å planlegge. For de jakter vakter.

Om stillingen de har er en 60%, vil de ikke få lån i banken for å kjøpe bolig. Kanskje med en partner som har hel stilling, men ikke alene. Det er ikke frihet.

Det å konstant må jakte vakter for å fylle opp stillingsprosenten er slitsomt, i perioder går det av seg selv, og lønna du får utbetalt er for en hel-stilling. I andre perioder er det mindre vakter, og du ender opp med hyppige vakter på ugunstig tidspunkt. Noe som går utover muligheten til å planlegge, ting i familie og med venner. At du til stadighet må svare på en invitasjon med, så hyggelig, jeg kommer om jeg ikke får en vakt akkurat da. -er ikke frihet.

Så til de som jobber frivillig deltid, flere gjør det, av ulike årsaker.

At helsa ikke holder, at det er for tøft å jobbe hel-stilling. Det utløser rettigheter som gjør at du etter en kanskje både lang og kronglete vei får en delvis uføregrad. Da er det bra at du klarer å stå i noe jobb, bra for individet selv, og bra for samfunnet.

Så har du de som finner det mest hensiktsmessig at en av partene jobber deltid mens barna er små, for det blir så hektisk om begge jobber hel stilling. Dette kan jeg forstå, men barna er ikke små så lenge.

Så har vi de som synes at de ikke trenger å jobbe så mye fordi at partneren tjener så godt at de klarer seg bra økonomisk.

Her kommer vår rolle som oppdragere inn, vi må forklare viktigheten av å være selvstendig selv i et parforhold. For det finnes ikke et parforhold som har garantistempel til å vare livet ut.

Så er det slik at en blir sjeldent kjempegod til noe du gjør bare av og til.

Og en må huske at redusert lønnsinntekt, gir også redusert pensjon.

Årets 1. mai slagord er «Trygghet i fellesskap», det felleskapet har nettopp vist sin makt med en streik som var så kostnadskrevende for arbeidsgiverne at den ble avblåst etter bare 4 dager, og kravet fra arbeidstaker organisasjonene ble innfridd.

Årets 1. mai-slagord er «Trygghet i fellesskap». Dette er en presis oppsummering av arbeiderbevegelsens prosjekt, og er like aktuell i dag som det ville vært for hundre år siden.

For det er kun med fellesskap vi kan nå våre mål og sikre et trygt Norge, med like muligheter for alle. Fordi vi får til mere sammen, enn hver for oss.

Gratulerer med dagen!