ANMELDELSE: Etter tre år med populære nattforestillinger, ble Spelet om Heilag i 2016 igjen reversert tilbake til kveld. Med ny instruktør, Hanne Gløtvold Tømta, og ny musikalsk ledelse, laget Lars-Thomas Holm nyarrangement av spelmusikken for blåsebesetningen.

Dette med å på nytt prøve ut blåsebesetningen gikk bekostning av symfoni-utgaven. Det var et dristig steg å kvitte seg med den mangeårige og populære musikalske lederen Ole Kristian Ruud og erstatte ham med Simon Revholt. Ledelsen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter forsvarte seg med å si at Spelet stadig skal videreutvikles og fornyes, både gjennom ny instruktørs blikk og gjennom kontinuerlige diskusjoner om det kunstneriske uttrykket.

- Det musikalske uttrykket vil alltid være en viktig del av de kunstneriske ambisjonene, utalte Turid Hofstad for før endringene for tre år siden.

Inn kom innslag av folkemusikk, bukkehorn og middelaldertoner. Første året med de nye musikalske grepene var en del spelpublikummerne noe vage i sine ovasjoner, mens andre igjen opplevde musikkendringene som friskt og nettopp nyskapende. Da Grima (Mari Maurstad) året etter lokket koret fram koret som en bøling kyr var det også for noen befriende herlig – for andre en småabsurd inntreden.

I det tredje og siste året med dagens kunstneriske spelledelse har verket blitt fullbyrdet – om det er mulig å si det om «alle mors spel» som er avhengig av en levende utvikling.

Overflødighetshorn

Hvor bra 2018-utgaven er, kommer selvfølgelig an på ørene som hører og øynene som ser. Det skapes stemninger, og vi får både en sårhet og en dyster klangbunn som underbygger uhyggen som bygges opp. Men det blir innimellom for mye «Møllers tran», og bukkehornet framstår som et unødvendig overflødighetshorn. Litt av spelmusikken rotes vekk i de nye lydbildene som skapes, mens koret synger av lungers kraft. Vi rir glade med til Hildarting, og i da capoen på slutten er vi igjen blitt høytidsstemt.

Uten Paul Okkenhaugs musikk ville Spelet blitt atskillig mer fattig, til tross for en til tider fargerik tekst av Olav Gullvåg. Det er en fortelling om småfolket på Sul som innhentes av storpolitikken i en brytningstid. I all kjeklingen og diskusjonen om gammel og ny tro, Gamal-Josteins visdom og ungdommens livskraft er det sangen og musikken som virkelig bærer. Det er musikken som løfter det hele til en forestilling som mange må ha med seg hvert år. Vi kan diskutere fram og tilbake hvor god eller dårlig kongen er, men til sjuende og sist er det musikken og sangkvalitetene som i kombinasjon med koreografien avgjør om du går fornøyd heim fra amfiet. Selv om årets sangutøvere kommer godt fra det, er det ikke til å unngå at vi uvilkårlig begynner å tenke på årene med Eir Inderhaug, Heidi Gjermundsen Broch, Ståle Bjørnhaug og Kjetil Støa.

Visker vekk 1000 år

Nå skal ikke skuespillerprestasjonene undervurderes, og det er fortsatt dialoger og øyeblikk som stikker dypt og som gir gjenklang og har relevans til vår tid. På sitt beste viskes tusenår vekk. Dette lykkes Spelet med i perioder, uansett årgang. Paul Ottar Haga som Torgeir Flekk framstår svært så troverdig når han gråtende forteller om gårdens utburd. En annen rolle som er strippet ned er dåpsscenen med Arnljot Gelline (Roger Storm). Her spiller Arne Espen Dillan bisp Grimkjell på en glitrende måte. Sekvensen med den fredløse svensken er av de bedre vi har sett.

Så er det verdt å ta turen til amfiet i år, og vel som interessant; vil seg Spelet skape entusiasme i årene som kommer? At Spelet har vært slitesterkt i over 50 år er ingen garanti for at det fortsetter slik i de neste femti. Dugnadsvilje og gode opplevelser for de mange amatører er helt avgjørende, slik spelnemdas leder Jan Juberg var inne på i sin åpningstale.

Den store utfordringen for kommende instruktører er å skape et dagsaktuelt, moderne spel i både ny og gammel drakt. Det er vanskelig å formidle kjernen i Spelet. Nåden som er sentral i den kristen tro er vanskelig å forklare i et stadig mer sekularisert samfunn. Ifølge Dagsavisen Vårt Land forbinder mange det å være kristen med å være ­intolerant, konservativ og ­dømmende overfor ikke-religiøse og andre religiøse grupper.

I en slik hverdag er det lettere å forholde seg til et troverdig jordnært drama som handler om mellommenneskelige forhold og menneskeverd på tvers av religioner.

Balanserer

Spelet balanser disse to innfallsvinklene og er fortsatt en overveldende produksjon. Og fortsatt er det rom for spelnerdene å diskutere om hvorvidt det var en rev-, mår- eller jervskinn som Einar skulle gi til Helga. Men det må kraftigere endringer til for å skape den helt store debatten, og at vi ikke glir inn i en middels fornøyd stemning.

Spelet om Heilag Olav

Premiere 25. juli

Spilles også fredag 27. , lørdag 28. og søndag 29. juli.

Kong Olav Haraldsson: Eindride EidsvoldGudrun: Hanne Skille ReitanGudrid: Marit Adeleide AndreassenTorgeir Flekk: Paul-Ottar HagaGamal-Jostein: Even StormoenTormod Kolbrunarskald: Lavrans HagaGrima: Mari MaurstadTorgeir Halleson: Tore Berntsen GranåsArnljot Gelline: Roger Storm

Instruktør: Hanne TømtaMusikalsk leder: Simon RevholtKorinstruktør: Hans Martin Molvik