Det kryr av folk på Verdals helligste plass. Stiklestadsommeren er i gang og turister valfarter hit for å ta del i kulturarven vår, og kanskje spotte en kjendis? Man kan godt merke på tempoet i kultursenteret at det nærmer seg premiere. Spelet skal vises for et enormt publikum i Nordens største uteamfi, hvor et hav av mennesker nå er inne i en intens øvingsperiode.

– Der er du!

Det er et bra tempo på beina til Julie Vikestad Olsen også. Stiklestad-båndet rundt halsen slår fra side til side. Gliset går fra øre til øre. Hun strekker armene ut og gir journalisten en klem.

– Unnskyld, men hvis telefonen min ringer, må jeg nesten ta den. Familien min er her skjønner du, sier hun og setter seg raskt ned i sofaen.

Kontroll

Går vi noen år tilbake i tid ville man kanskje ikke trodd at det var den samme energiske jenta som kom i springfart for å stille opp på et intervju.

Som liten var det best å stille seg bak gardina i stua når bleien var full. Det meste var flaut. Spesielt hvis mamma kom inn i rommet når hun danset, sang og gestikulerte foran tv-en. Ble hun tatt på fersken da, var det stopp med en gang.

Ingen skulle få se denne siden av henne, for den lille, sjenerte jenta tok seg fort nær av ting. Det var kun når Julie selv hadde kontrollen at det var trygt å slå seg litt løs.

Men mamma viste godt om denne siden av henne. Allerede før hun hadde fylt ett år begynte hun å herme etter lyden av støvsugeren. Et og et halvt år senere kunne hun alle versene i Julekveldsvisa.

Den musikalske evnen var ikke noe hun ville vise for andre. Det oset snill pike av henne. Pliktoppfyllende som få og svært bestemt på å ha kontroll hele tiden. Det løsnet heller ikke på barneskolen. Det å gjøre leksene ordentlig var viktig.

– Mamma var den som måtte klappe igjen skolebøkene mine på kveldene og si at nå, nå går du ut og finner på noe artig, forteller Julie.

Sa nei til Idol

Felespilleren Johan Gustad så tidlig et talent hos sjuåringen, og var den som åpnet øynene hennes for sceneverdenen. Det var spennende, og ikke minst skremmende. Men det måtte mange gruppeforestillinger til før han fikk henne til å spille solo.

At Julie står på scenen i dag, ikledd Lady Gaga-kostyme og gauler av full hals, hadde nok ikke familien hennes trodd. Men den vare og litt sjenerte siden forsvant med årene. Veiledningen fra Gustad gjorde henne tryggere, både på scenen og i livet ellers.

Som 17-åring takket hun bestemt nei da både Idol og The Voice ringte. Selve konseptet var ikke noe for Julie. Hun ville dit musikken tok henne, ikke bare få en rask vei til kjendistilværelsen.

Tilbudene har likevel kommet på rekke og rad, uten at 25-åringen selv har presset seg på. I den tøffe, og for mange, umulige bransjen, blir Julie ønsket til roller. Noe som nok er irriterende for folk som driver med det samme.

Og det er ikke alle som unner henne fremgang. Julie tror kombinasjonen skoleflink og musikalsk var grobunn for en del sjalusi hos noen, særlig i ungdomsskoletiden.

– Kanskje må det rettes en takk til alle som har gitt meg motstand. Det er den som til syvende og sist har banet vei for suksessen, sier hun.

Tabber

Grunnen til at hun nå sitter i sofaen på Stiklestad er også et jobbtilbud. Nå er det hennes oppgave å følge med på at skuespillerne sier riktig replikk til rett tid, og å flikke på språket i selveste Spelet om Heilag Olav. Hun får hjelpe Trond Espen Seim, Mari Maurstad og Ingar Helge Gimle med uttalelser, men blir ikke starstruck av den grunn. De er jo «bare mennesker» de også.

Store deler av døgnet går med til å jobbe der. I tillegg venter nok en runde med Såmmårshow, denne gangen på Stiklestad.

– Det er mange som spør om jeg ikke får sceneskrekk ...

– Jeg blir spent, men aldri supernervøs, og det er nok fordi jeg har trådd feil så mange ganger før, sier hun.

Blant annet under et bryllup i Oslo, hvor hun presterte å synge feil sang under innmarsjen i kirka. Eller fra det nylige sommershowet, hvor mikrofonen ikke fungerte.

Foran et fullsatt partytelt ved Framgården gikk hun på scenen som Lady Gaga og begynte å synge «God bless America ...», da noen i publikum roper «Det er ikke lyd!». Musikken stopper og en annen mikrofon kommer inn fra siden.

– Jeg tar den og sier "See, this is what happens when touring in Norway", sier Julie og holder hånda opp foran munnen, som om hun holder en mikrofon. Gestikuleringen har hun ikke lagt fra seg.

Back up-planen

Det var på musikklinja i Inderøy hun ble introdusert for skuespill og teater. Det var spennende, utfordrende og ikke minst gøy å få lov til å spille en karakter. Det å tre inn i roller og gå på scenen som noen andre, var enklere enn å gå på som seg selv. Da lånte hun liksom bare bort kroppen sin til kunsten og scenen.

25-åringen reiser seg halvveis fra sofaen.

– Bare sett dere ned der, roper Julie til noen ved inngangen og peker på området ved siden av oss.

Moren Heidi, søsteren Emma og broren Gabriel kommer gående. Journalisten vil benytte anledningen til å høre noen flaue historier om Julie, eller høre om hun faktisk er så blid og sprudlende som hun fremstår.

Men moren kan igjen fortelle om en behersket og pliktoppfyllende datter med et stort behov for å ha kontroll.

– Det er noe som har styrt alle valgene jeg har tatt. Hadde jeg vært litt tøffere som ungdom, ville jeg nok satset mer på musikk og teater tidligere. Men det at jeg alltid har søkt det trygge, var nok grunnen til at jeg valgte å gå lærerskolen, sier Julie.

Er det en back up-plan?

– Ja, det er nok for å ha denne tryggheten i bunn, slik at jeg kan eksperimentere litt mer på musikk- og teaterfronten nå, men fortsatt ha noe å falle tilbake på, sier hun.

Ut av komfortsonen

I stressende perioder er det hjemme hos familien at Julie får trygghet. Rammer hun er vant med. En stressfri sone hvor hun kan flire og tulle med søsknene sine.

Men det var kanskje den andre siden som slo til da hun bestemte seg for å gå musikkteaterhøyskolen i Oslo. Vekk fra A4 og over til det ukjente.

– Husker du da vi skulle si ha det til hverandre ... sier Julie og kikker bort på søsteren.

Hun blir plutselig veldig blank i øynene.

– Det var skikkelig tøft å dra fra dem, sier hun og ser fremover igjen.

Likevel var det den beste avgjørelsen hun noen gang har tatt. Julie lærte seg selv å kjenne, og gjorde ting hun aldri hadde gjort før. Nye mennesker, nye utfordringer, nye impulser.

– Jeg tok ikke bare et steg ut av komfortsonen, men flyttet bokstavelig talt ut av den. Da jeg kom til Oslo hatet jeg å ikke vite hvor ting var eller hva jeg skulle gjøre, men da jeg kom hjem hatet jeg å vite alt igjen, sier hun.

Det ble en tung periode etter Oslo-oppholdet. Levanger hadde ikke de samme mulighetene som storbyen. A4 var ikke lenger bra nok, ikke spennende nok. Julie gikk inn i det hun kaller en deppa fase. Å spise mat ble også et problem.

– Under studiene spiste jeg mye fordi vi danset og stadig var i aktivitet. Hjemme begynte jeg å nekte meg selv mat fordi jeg følte jeg ikke hadde fortjent det.

Som den reflekterte personen Julie er, skjønte hun at det hele gikk for langt. 25-åringen tok selv kontakt med legen og spurte om hjelp.

Å sette ord på utfordringene gjorde stor nytte, og en del av redningen ble å melde seg på dans og finne noe å glede seg over.

– Problemene med maten forsvant nesten i samme øyeblikk som jeg begynte å føle meg «nyttig» igjen, sier hun.

Eventyr

25-åringen har aldri turt å satse helt og holdent på sang- og skuespillerkarrieren. Den flinke piken, hun som sa fra da Julie ikke spiste, og hun som siden barndommen har planlagt et liv med fast jobb, hus og familie, taler imot.

– Sånn er det kanskje når man vokser opp med filmer hvor prinsessen blir reddet av en prins. Men nå strider dette veldig mot det jeg mener i dag.

Når snudde det?

– Da jeg ble spurt av Verdal teaterlag om å være med på musikalen Levva livet. Det er jo i grunn ganske ironisk. Men jeg fikk mye tillit fra folk, så da kom tanken om at herlighet, jeg har ikke tenkt nok på meg selv og hva jeg vil.

25-åringen gjorde nettopp det. Begynte å leve livet. Hun gikk ut av forholdet med sin egen prins og merket at det var greit å slippe seg litt løs. Vise gestikuleringen, dansen og sangen til verden, i stedet for å gjemme seg bak gardina.

Senest for noen dager siden fortalte hun Ingar Helge Gimle om frykten for å satse på musikk- og skuespillerkarrieren.

– Hvorfor tviler du Julie? sa han. Du skal jo selvfølgelig gjøre det!

Ledestjernen

Det begynner å gå opp for henne at A4-livet kan vente. Hvordan kan hun ellers oppnå drømmen om å spille Christine i Phantom of the opera, flytte til London, eller få være med på reisen som venter henne til høsten.

– Jeg er jo så glad i Hanne Krogh, og da jeg la ut et innlegg på Facebook om at jeg skulle spille Sonja, la hun igjen en kommentar og skrev «God reise Julie. Håper du får like stor glede av Sonjas godhet som jeg hadde den gang», sier Julie og tar et dypt pust.

– Jeg kjenner jeg blir rørt av å snakke om det. Hun har vært en ledestjerne for meg hele livet.