På jernbanestasjonen i den polske byen Peremysl er det en lang kø. Det er passkontroll for passasjeren som skal ta toget til ukrainske Lviv. Køen består for det meste av kvinner og barn. De bærer med seg kofferter, vesker og ryggsekker. Vi beveger oss sakte framover til kontrollen før vi endelig kan ta plass på toget.
Ved siden av meg sitter en 17 år gammel jente. Hun heter Oksana. Sammen med sin mamma og lillebror reiser hun tilbake til Ukraina. De har i nesten ett år vært flyktninger i Polen.
— Hvor reiser dere nå? spør jeg Oksana.
— Vi reiser hjem, svarer hun.
Togreisen østover starter nærmere midnatt. Før vi kommer til den ukrainske grensen, dukker det opp ukrainske grensevakter som sjekker passene.
Jeg sitter med en rar følelse. På polsk side er det fred og mennesker lever et normalt liv. Bare noen få timer unna, i Ukraina, er det krig. Millioner av mennesker er drevet på flukt. Hver dag blir noen drept, hver dag opplever mennesker sorg og fortvilelse. Er det rettferdig?
Klokka 02.30 er toget framme i Lviv. Det er mørkt og regn. I byen er det portforbud til klokka 06.00.
Når dagen våkner til liv, 1. april, henger det fortsatt grå skyer over byen. Jeg går på tur i den historiske Lviv som har en historie preget av imperier. Nå er det den aggressive naboen i øst som preger hverdagen for menneskene. Jeg er opptatt av hvordan de lever nå.
Igor som viser meg Lviv, har vokst opp her. Han jobber som taxisjåfør. Igor er veldig glad våren er her, at vinteren endelig er over.
— Lviv er ikke bombet på samme måte som andre byer i Ukraina. Men det har vært mye rasjonering av strøm. Hver fjerde time ble strømmen slått av. På slutten av av disse avbruddene var det kald i huset, forteller han.
Etter hvert dukker sola opp, og det blir en varm og fin vårdag. Vi går forbi byens monumenter, kirker, museum og teater. Lviv er en gammel og vakker by.
På torget - Rinok - finner vi et kjent spisested. Restaurant heter Kryivka. Døra er stengt og vi banker på. Bak døra hører vi en streng stemme:
— Passord?
— Slava Ukraine! sier vi.
— Gerojam slava! svarer dørvakta og åpner.
Igor forklarer at ukrainere kjemper for sin uavhengighet ikke bare med våpen og mot. De bruker humor, musikk og språk.
— Dette med passordet er litt med humor, men samtidig mener vi alle sammen alvor når vi sier disse ordene, forteller Igor.
Senere besøker vi en av byens kirker. Ved inngangen til kirkerommet henger masse håndbrettede, hvite fredsduer.
Under dem på er det plassert et ukrainske flagget med et motiv av Kristus. En stor minneplakat har bilder av voksne og barn som er drept under krigen.
«Helter dør ikke», - står skrevet under.
Tilbake ute i gatene er dagen på hell, og det sorgtunge viker plassen for håp. For selve livet. Det er musikk, dans og teater. Livet fortsetter og mennesker gleder seg over det de kan. Unge par kysser, mennesker går på tur, små og store grupper samles. De snakker, ler, synger og danser.
Ved midnatt starter portforbud igjen. Det er flere timer igjen. Livet må leves.
Jeg ser på unge mennesker og håper at deres liv blir fint og langt. Jeg tenker også på Oksana som jeg var sammen med på toget.
I morges kom hun hjem - selv om det ennå er lang vei til fred og seier. Som de sier på ukrainsk; Peremoga.