Trodde OL-gullet forsvant

Sture Sivertsen gikk i knestående med to kilometer igjen av stafetten – og da stivnet han fullstendig.
Sport

– Da hadde det ikke hjulpet verken med leppekrem eller all verdens forstøverapparat.

Nagano-OL

Sture Sivertsen sitter ved kjøkkenbordet hjemme i Leirådal og humrer når han tenker på opplevelsen under OL i Nagano i 1998.

Det var nemlig ingen tvil. Sture var den udiskutable startmannen for Norge – slik han hadde vært siden VM i Falun i 1993. Året før hadde laget vunnet VM-stafetten i Trondheim suverent.

Nå skulle sølvet fra Lillehammer revansjeres.

– Jeg var ikke i toppform – det hadde jeg merket på tidligere distanser, men formen var ikke så dårlig at jeg på noe tidspunkt ville si fra meg plassen på laget.

Sture Sivertsen har tatt godt vare på sine VM- og OL-gull. 

Han forteller at han gjennom tidligere meritter var en respektert mann i feltet, og at det kanskje var det som reddet han fra den store flausen.

– Det kan nok hende det ja. Jeg bestemte meg i hvert fall for å åpne hardt slik at jeg kom først ut at fra stadion, og på den måten kunne styre farten i feltet.

Ung russer yppet seg

Kirvesniemi og de Zolt holdt seg derfor klokelig bak klassikeren fra Leirådal, men en ung russer, som tydelig ikke hadde fått med seg Sture sine kvaliteter på første etappe, yppet seg allerede etter tre kilometer.

– Da måtte jeg ta i det jeg maktet for å holde han bak meg, og det satt i utover i løpet merket jeg.

Ved åtte kilometer gikk det galt. Sture fikk et skikkelig glipptak i en motbakke og måtte ned i knestående. Feltet så sitt snitt til å stikke forbi, og da de oppdaget at nordmannen ga noen meter, så ble det full gass i front av feltet.

– Jeg fikk ikke panikk – jeg var tross alt snart 32 år, og klarte å begrense avstanden til 20 sekunder, men hva som hadde skjedd hvis russeren hadde passert meg ved tre kilometer tør jeg nesten ikke tenke på.

Vi vet jo alle hvordan det gikk til slutt. Lagkameratene hentet inn forspranget, og OL-gullet var igjen tilbake på norske hender.

Sture Sivertsen hadde også vunnet sin siste internasjonale tittel.

To nordtrøndere

Det startet i Falun i 1993, hvor han i tillegg til gull i stafett, også ble verdensmester på 10 kilometer klassisk. Og det er sikkert en god følelse å stå øverst på pallen når Vladimir Smirnov og Vegard Ulvang står på de neste trinnene.

– Visste du forresten at det er nordtrøndere som har tatt de to første VM-gullene på 10 kilometer. Terje Langli vant første gang det ble arrangert i Val di Fiemme i 1991.

Sture er akkurat ferdig med fjøsstellet når vi kommer på besøk. En skulle nesten tro han skulle gå langrennsåpningen på Beitostølen neste helg – der han sitter og langer innpå brødskiver, og drikker melk fra eget fjøs. Det er tydelig at den gamle stilløperen fortsatt er i god trim.

Sture Sivertsen ser frem til vinter og snø. 

– Jeg var ikke noen barnestjerne. Det var flere lokale løpere i kommunen som slo meg i tenårene. Onkelen til Eldar Rønning–Gjermund–gikk også fort, og jeg måtte gi tapt flere ganger for han også.

Derfor er han litt skeptisk til den tidlige spesialiseringen i idretten i dag. Han synes leiken og gleden bør være mer i fokus.

– Faren er at ungene går lei, og kan få skader av ensidig trening. Grunnlaget for min skikarriere kom gjennom allsidigheten. Vi var ute hele tiden om det var sommer eller vinter, og vi ble ikke kjørt hit eller dit om vi skulle på trening. Kanskje er vi foreldre litt for «dumsnille» i dag?

Sture og kona Heidi har fire barn i alderen 12 til 19 år. De to eldste går på skole på Steinkjer og prøver samtidig å bli god på ski, mens tvillingene Fredrik og Johannes er som unger flest i den alderen.

– Der er det fotball og Rosenborg som gjelder for tiden. Uansett er jeg glad for at ungene er aktiv. Jeg kan ikke legge noe press på dem, for det må uansett ligge motivasjon og glede i bunnen hvis man skal komme noen vei.

Doping

Men vi har ikke bare tatt turen til bonden i Leirådal for å snakke om de gode gamle dager. Om ikke idretten han er så glad i ikke akkurat rystes i grunnvollene, så trekker det mørke skyer over langrennssporten etter den siste tids hendelser.

Sture funderer og er bekymret for framtida til langrenssporten. Han liker ikke det som er kommet frem den siste tida. 

– Det med Therese er jo både tragisk og trist. Jeg synes virkelig synd på henne og det hun går igjennom for tiden. Her må det rett og slett skjedd en «kortslutning» hos flere involverte. Hva skulle Therese tjene på å dope seg–hun som har vært så suveren?

Sture kjenner bare saken gjennom media, men han tror ikke Johaug har gjort dette bevisst, for han mener dette kan vel ikke være måten å gjøre det på hvis først skal gjøre noe ulovlig.

Astma

– Jeg ble testet for astma selv i min tid, og i den prosessen så testet jeg også Ventolin, men det hadde ingen effekt på meg.

Vi må selvsagt snakke om Martin Johnsrud Sundby, astma og forstøverapparat.

– Denne saken synes jeg faktisk er verre for langrennssporten–og kanskje spesielt for omdømmet både i Norge og i utlandet. En ting er mengdene Martin har tatt inn, men jeg stusser litt over at praksisen har foregått over så lang tid, og ikke minst hvordan det har blitt taklet nå i etterkant.

Det var også løpere i Sture sin tid som hadde astma og brukte medisin mot plagene. Det synes han er helt greit. Han fikk ved selvsyn se at det ikke har noen effekt på friske utøvere, så derfor mener han at vi må akseptere medisinering som gir astmatikere mulighet til å konkurrere på like vilkår.

– Men jeg skjønner at folk stusser, og det gjør jeg også. Vi kommer sikkert aldri helt bort fra gråsoner, så lenge det finnes medisiner for blant annet luftveisproblemer. Lungene skal ha luft. Får de ikke det – så er det bare å legge konkurranseskiene på hylla.

Nå håper han at skiforbundet rydder opp, selv om han ikke er imponert over hvordan saken er håndtert så langt.

– Det ville være trist hvis dette skulle bidra til færre barn begynner å gå på ski. Vi har da nok utfordringer som vi har – både i forhold til snø og at det finnes så mange andre tilbud.

Halvt hundre

I vår rundet Sture 50 år, og av alle steder så foregikk markering på Skallstuggu i mai.

– Jeg trodde vi måtte begynne å tilpasse oss levangsbyggen. Det var jo like før det skulle bli sammenslåing.

Men slik gikk det altså ikke, men et hyggelig lag ble det likevel, og 50-åringen skryter av hvor fint det har blitt på den tradisjonsrike samlingsstedet ved Vulusjøen.

Sture har fortsatt selve godskia, gullparet fra Falun som ble produsert allerede i 1990, tre år før gulløpet. 

Vegard Ulvang, Erling Jevne og Frode Estil var blant gjestene, men det er ikke så ofte de gamle langrennsheltene møtes.

– Nei, vi burde være flinkere til det, men Erling og jeg var enig at det var greit at karrieren var over. Fellesstart hadde ikke vært noe for oss – tror jeg. Med Petter på baksida inn på oppløpet, så hadde han ikke behøvd å rope «løype» en gang.