Søndag kveld kom fasiten noen minutter før åtte. 0–4. Og sifrene lyver heller ikke. Det var faktisk så stor forskjell på gjestene fra Mjøndalen og hjemmelaget etter to ganger nitti minutter.

Det var ingen grunn til å skylde på verken dommertrio, været eller dårlig publikumsoppmøte.

Roger Naustans menn var langt under pari, og tapte fullt fortjent.

Det var nok ikke slik den samme Naustan hadde sett for seg sitt første ordentlige år i den norske toppfotballen.

Det sier sitt

For det er vitterligen toppfotball vi snakker om, selv om det enkelte kamper i vårsesongen ikke har sett slik ut.

Tap 0–3 borte mot Strømmen i april. 1–4 borte mot Nest-Sotra i mai, og nå 0–4 hjemme mot Mjøndalen i juni.

11 baklengsmål på tre kamper. Det sier i grunnen sitt.

Etter 13 kamper står LFK med en målforskjell på 15–26. Til sammenligning har Mjøndalen på det samme antall kamper sluppet inn 20 mål mindre.

Det er klart det blir poengforskjell av slikt.

Gavmilde verter

Og det kom også tydelig fram på Moan søndag. Der Mjøndalen fremsto som gjerrig og feide ballen unna, så var hjemmelaget i det gavmilde hjørnet.

Det er sjelden vi har sett bortelag på Moan tråkle seg gjennom LFK sitt forsvar på Moan slik vi så bruntrøyene gjorde søndag.

I tillegg har LFK mistet sitt varemerke. Soliditeten på dødball både foran egen keeper og i den andre enden.

Det var egentlig litt merkelig å oppleve hvor lett Mjøndalen slapp til ved de to dødballsituasjonene som endte med scoring.

I tillegg florerer personlige feil, som flere ganger kunne gjort resultatet enda styggere enn det faktisk ble.

Powell-fotballen tilbake

Vi fikk også oppleve LFK i en ny formasjon for første gang denne sesongen. 4-3-3 har vært melodien etter at Naustan ble ansatt.

Nå var det tilbake til det som lignet mistenkelig på svenskemodellen til Magnus Powell, i den tiden han var her.

Uten at det skal være en direkte sammenligning, så kan på mange måter Roger Naustan sitt utgangspunkt være noe av det samme Powell opplevde da han takket ja til trenerjobben i Sandefjord.

Men der Powell tok over et lag som skulle spille et system som han ikke kjente så godt, skulle Naustan skifte til et system han var flasket opp med, men spillermaterialet var langt unna fjorårsstandard.

Powell sitt prosjekt varte i 99 dager før det var over og ut.

Jeg tror ikke det er over og ut for Roger Naustan, men at han begynner å føle den berømmelige kniven på strupen er jeg rimelig sikker på.

Det viste med all tydelighet søndagens formasjon, og den falt ikke heldig ut.

Mye frustrasjon på banen

Det kunne til tider virke som det var en småguttekamp vi var vitne til, der spillerne ikke så ut til å vite helt med sikkerhet hvor de skulle plassere seg.

Og det er kanskje ikke så rart med bare et par treningsøkter bak seg til å drille ny formasjon.

Det var en del frustrerte LFK-spiller som forlot kunstgresset søndag kveld.

Robert Stene var rimelig tydelig på at nå måtte de sette seg ned å bli enig om hvordan de skulle spille framover – enten det var svenskefotball, eller den typen som vi ble så glad i under Nils Arne Eggen sin tid på Lerkendal.

Det er heller ikke noe godt signal til spillerne som er der, at det etterlyses spillere som kan beherske rosenborgfotballen.

Selv om det er åpenbart at årets LFK-stall er svakere enn i fjor, så gir det akkurat ikke mer selvtillit og trygghet i spillergruppa at man roper etter friskt blod.

LFK kan heller ikke lete på øverste hylle. Det kan diskuteres hvor dyktig de har vært på overgangsmarkedet før sesongen. Jeg skjønner imidlertid sportssjef Holmberg når han sier at det ikke er lett å lokke gode spillere til Levanger.

Et økonomisk spørsmål

Selv om det er satt av penger til spillerkjøp så er nok ikke likviditeten all verden, selv om både Bent Sørmo og Espen Berger skaffet kjærkomne midler i klubbkassa.

LFK må ut med over 400.000 kroner i lønnsutgifter til spillere og stab i måneden, og da skjønner vi at et spillersalg eller to ikke rekker så lenge.

I tillegg sier Hroar Stjernen at det er tøffe tak i sponsormarkedet. Nå vet jeg heller ikke hvor mye LFK har budsjettert med av publikumsinntekter, men VM-fotballen tok en stor del av publikumskaka mot Mjøndalen.

Jeg vil anta at det var rundt 200 tilskuere som var på Moan, og det var nesten litt trist å se hvor glissent det var på hovedtribunen.

Ingen ting er avgjort

Men slik er idretten. I dagens medieverden er konkurransen knallhard om oppmerksomheten.

Vi skal ikke gi opp. Det er tross alt ikke halvspilt serie enda, men det hadde nok gjort godt med en trepoenger mot Åsane eller Ullensaker/Kisa før ferien.

Med 14 poeng på kontoen er det fortsatt fullt mulig å berge plassen, selv om det uansett blir en tøff høstsesong.

Jeg tror også LFK er nødt til å få på plass et par solide forsterkninger. Slik situasjonen har blitt støtter jeg den sportslige ledelsen sine vurderinger.

Et nedrykk vil være katastrofalt for klubben, selv om det skulle komme en velodrom med tak over i nabolaget.