Sofia har sendt følgende brev til lokalavisa etter det som i hovedsak var en lite hyggelig opplevelse på Verdal stasjon i helgen, men hvor ei jente viste modighet og styrke til å gjøre Sofia litt glad likevel.

Til jenta på Verdal stasjon, søndag 31. mai cirka kl. 19.35:

«Jeg ville bare si atte… De… de er litt rare», sa du.

Du så ganske oppgitt og flau ut der du stod i døråpninga til stasjonsbygget, og egentlig var på nippet til å gå. Jeg vil gjette på at du er 14-15 år. Ungdomsskolealder. Akkurat som gutta du snakka om. Kompisene dine, antar jeg. De som rett før hadde behandla meg så fryktelig dårlig.

«De er barn», sa jeg. «De er små barn».

Og selv om det kanskje forklarer alt, unnskylder det ingenting. For de er gamle nok. De er gamle nok til å vite bedre. De er gamle nok til å vite at å gjøre høylytt narr av utseendet til et fremmed menneske som går forbi er en kjip ting å gjøre. De er gamle nok til å ta valg.

Fortsatte mobbingen

«Har dere en slags følelse av at det er greit å rope sånn som dere gjør til fremmede mennesker på gata? Jeg synes ikke det er noe hyggelig. Og jeg blir lei meg. Nå veit dere det. Hvis dere ikke visste det allerede», sa jeg. Helt rolig, mens jeg så på dem.

At de fulgte etter meg inn i stasjonsbygget og fortsatte å gjøre narr av meg etter det, var et veldig aktivt valg fra deres side. Det var rett og slett ganske slemt. Og det veit jeg at de veit.

At du plutselig stod i døra etter at de hadde gått ut, det var et modig valg. Og det håper jeg du veit. For jeg mistenker at du kom for å se hvordan det gikk med meg, og kanskje til og med be om unnskyldning på vegne av vennene dine. Jeg hørte at det var flere av dere som ba dem kutte ut.

Så ut som om hun ville si noe

Jeg så opp fra boka mi i det du nølende kanskje var på vei ut døra igjen. Vi fikk øyekontakt, og du stoppa opp. Du så bekymra ut. «Er det noe du vil si til meg? Det ser sånn ut», sa jeg.

«Jeg ville bare si atte… De… de er litt rare», sa du.

Og det gjør meg så innmari glad. At du turte å komme etter meg. For jeg er fremmed. Og helt tydelig eldre enn deg. Og jeg kunne ha klikka på deg. Skjelt deg ut. Avvist deg blankt. Latt deg ta støyten fordi kompisene dine behandla meg dårlig. For jeg var forbanna. Jeg liker ikke å bli behandla dårlig, jeg liker ikke kjipe folk, og jeg er i utgangspunktet ganske konfliktsky. Det koster meg litt å forholde meg rolig og klar i vonde situasjoner. Det er bare det at. Jeg digger håret mitt. Og jeg sa klart og tydelig ifra. Jeg stod opp for meg sjæl. Og det er ganske lenge siden en gjeng 13-14-15-åringer satt med makta til å gjøre meg lei meg eller usikker.

Modig gjort av jenta

Derfor vil jeg takke deg. For at du turte å velge å være ålreit. Av og til er det ganske vanskelig. I en alder av snart 30 befinner jeg meg fortsatt rett som det er i situasjoner der jeg feiger ut. Du er fremmed. Du var en av mange i gjengen. Og du hadde i utgangspunktet ikke gjort noe galt.

Du hadde ikke trengt å komme etter meg. Men det faktum at du gjorde det, det gjorde dagen min ganske mye bedre.

Vi tar alle valg, bevisste og ubevisste, og med de forutsetningene vi har. Vi kan velge å prøve å være en ålreit person, eller vi kan velge å være en ræva person. I denne situasjonen var du og kompisene dine klasseeksempler på begge deler. Jeg håper at de en gang blir som deg.

Og jeg håper at du leser dette, kjenner deg igjen, og blir litt stolt av deg sjæl. Kanskje du til og med viser det til foreldrene dine. Jeg hadde ringt dem hvis jeg hadde visst hvem de var. Verden trenger sånne folk. Det er nemlig ikke alle som bare kan sette seg på toget et kvarter seinere og dra sin vei sånn som jeg kunne. Ikke alle er like glad i sveisen sin som meg.

Hilsen Sofia.