Det er tøft gjort, det Idar Kjølsvik gjør i dagens avis, gjennom å utlevere seg selv og sin historie som grunnlag for spørsmålet om hvordan vi i Nord-Trøndelag tar vare på talentene. Spaltisten på side 4 i dagens avis stikker hull på det som for hans egen del ser ut til å ha vært en byll og en plage siden skoleåra. Han har alltid vært glad i å lære og vært flink på skolen, men sier at han «har opp-levd det å være flink som en funksjonshemning på skolen og i samfunnet.»
Idar Kjølsvik bryter tabu, men gjør det bevisst for å skape debatt. Han skal ha all ære for det. Tar jeg ikke mye feil, vil det også være mange andre som kjenner seg igjen og som vil reflektere rundt sin egen situasjon. Mobbing og utenforskap er en ting. Spaltisten er også odelsgutt og trekker inn det aspektet i diskusjonen. Hvem valgte best? Han som ble igjen på øst-landet, eller han som dro hjem etter endt utdanning?
Utvikle talenter
Vi bør alle spørre oss om og teste ut synspunktet til Idar Kjølsvik: Har vi en kultur i Nord-Trøndelag som innebærer at vi heller trykker ned enn heier fram de beste hodene? Bidrar det til å gjøre oss dummere enn vi er?
For vel ti år sida hadde jeg gleden av å arbeide sammen med nordtrøndersk ungdom i å utvikle en visjon for Nord-Trøndelag. Ett av de underpunktene som ungdommen ønsket å ha med og som ble stående var: «Du skal utvikle dine talenter!» Underforstått i dette lå det en utvidet forståelse av begrepet talent, blant annet i forhold til det å være flink på skolen. Det må være lov det også, på samme måte som idrett eller kultur. Også i Nord-Trøndelag.
Har det blitt bedre?
«Å være skoleflink oppleves som en funksjonshemming»
Debatten som Idar Kjølsvik reiser er viktig. La oss ta den skikkelig, og ikke godta forsøk på å trykke den ned gjennom usakligheter og bruk av jantelov. Det skylder vi dem som kommer etter oss.
(Lederkommentar i Innherred 28. november 2015)