Etter et innlegg den 25. februar 2017 får jeg et spørsmål fra Arbeiderpartiets gruppeleder Arild K. Pedersen. Dette handler om Verdal på 90-tallet. Senterpartiet hadde ordføreren og lederen i helse og sosial, mens varaordføreren var fra Høyre.
Les også: Arild Pedersen gir Sp-veteranen skryt for å ha vært fremsynt.
Arild K. Pedersen er en smule forvirret over at ikke saker innenfor Helse og sosial ble vedtatt med en så stor flertallskonstellasjon. Jeg anbefaler Arild K. Pedersen å få nærmere orientering fra sentrale personer i Rostadgården , som var med da og er sentrale nå.
Les også Atle Vikans innlegg 25. februar: Åpning av sykehjemsplasser? NEI. Synd det ikke er lokalvalg i år!
Det som en i ettertid ser, er at et valgteknisk samarbeid når en får den beste personen som ordfører i Verdal, ikke er identisk med flertall i alle saker, slik som nå. Det var situasjonen på 90 tallet.
Men demokratiet fungerte godt. Det kom forslag i kommunestyret som ikke var avgjort på forhånd. Dermed ble det kreativ påvirkning og god debatt, og flertallet kunne være overraskende. Det som ikke overrasket var enigheten blant Aps representanter. En skulle kanskje tro at det var forskjellige oppfatninger der også, men det kom sjelden til uttrykk ved avstemminger.
Den største utfordringen / forandringen kom ved valget i 1991. Etter 60 år med Ap-styring (avbrutt på 60 tallet med Iver Skreden som ordfører en periode) hadde plutselig ikke partiet ordføreren. Det kom nok som et sjokk. Det oppsto en form for handlingslammelse og utrygghet. Også i 1995 mistet Arbeiderpartiet ordfører. Det måtte legges en ny kynisk strategi i Rostadgården for å få makta tilbake.
Målsettinga ble å være kritisk og destruktiv. Helse og sosial ble plukket ut som en arena det ble lagt merke til. Enkelte representanter hadde fullmakter til å være i fri dressur. Samtidig var KrF en sikker støtte, slik at Ap og KrF i realiteten hadde flertall i hovedutvalget.
I ettertid er det interessant og lærerikt å se at da nyttet det ikke bare med et valgteknisk samarbeid om ordfører.
Tilbake til 2017, synes Posisjonen å være sikret med et solid flertall bak seg. Høyre og Krf. er bortimot usynlige selv med en «robust» avtale på 20 -30 punkter. Det er interessant å legge merke til. Det må også nevnes at ved valget i 1999 fikk Arbeiderpartiet rent flertall med Gerd Janne Kristoffersen som ordfører. Da var Verdal kommune på «sporet igjen».
Så til et innlegg i Innherred 28. februar 2017. Det er skrevet av Bjørn Iversen og Arild K. Pedersen og har tittelen «Trygghet for velferden forutsetter trygg økonomisk styring».
Her er innlegget til Bjørn Iversen og Arild Pedersen
Jeg hadde sett for meg i en slik orientering om status og utvikling at også Høyre og KrF hadde satt navnet sitt under dette etter den omtalte «robuste» avtalen som ble inngått i 2015. De to støttepartiene er fraværende.
Etter siste års kommunesammenslåingsdebatt er det en interessant erkjennelse. Sitat: «Vi er en mellomstor distriktskommune som stadig taper reell økonomisk handlefrihet som følge av statens inntekts- og tilskuddsregimer.» Sitat slutt.
Framover er det tydeligvis bare å brette opp armene for alle i Verdal og søke den skolestrukturen og eldreomsorgen som er langsiktig. Det krever mye, men vil også gi mye tilbake.
Så er det et kapittel i innlegget som fatter min interesse.
Alternativet med røde tall i regnskapet vil være svært krevende, og da refereres det tilbake til 1990 tallet. Der står det Sitat: «Etter et svært turbulent politisk tiår på 1990-tallet, havnet Verdal kommune i den situasjonen at 1990-tallet er det dårligste 10 året for Verdal kommune i etterkrigstiden, dit skal vi ikke igjen. Sitat slutt.
Hvorfor var det turbulent? Prøver å gi litt innblikk i det tidligere i innlegget.
Rådmannen ga klare signaler fra først på 90 tallet om hva som måtte gjøres for å stablisere økonomien – tilbud – tjenester. Det ble satt ned skoleutvalg 1993 – kommunelovutvalg / Verdal – 1994 og ressursutnyttelse – utvalg for helse og sosial – helseplan med en eldreomsorgsplan m.m. men det viste seg umulig å samle politisk flertall for endringer og omlegginger som ga utslag.
Som jeg husker ble eiendomsskatt foreslått tre ganger på 1990 tallet. Samtidig var det tidvis stor arbeidsledighet og voksende sosiale utgifter. Også barnevern og rus var krevende elementer. Rådmannen ga oss politikere klare råd for at vi skulle klare å opprettholde et tjenestetilbud som allerede var krevende.
Jeg er tilfreds med at Bjørn Iversen og Arild K. Pedersen bruker begrepet «politisk turbulent tiår» og ikke legger skylden og ansvaret på administrasjonen for den anstrengte økonomien.
Og jeg gjentar gjerne støtte til det de to skriver om langsiktig strategi – planlegging – gjennomføring.
Til slutt vil jeg ønske alt godt for innbyggerne i Verdal kommune.
Atile Vikan