I går gikk jeg og nyttet på Åge Aleksandersens sang om en «lykkelig gjennomsnittsmann i et lykkelig gjennomsnitts-land». Jeg var på veg til kopirommet for å hente ut en NTB-utskrift om en ny rapport. Det omhandlet nyheten om at FN har kåret Norge som verdens lykkeligste land. «Norge er ikke lykkelig på grunn av oljen, men til tross for den», heter det i rapporten fra verdensorganisasjonen.

Jeg vil tro at flertallet av oss setter pris på en slik nyhet på en mandag. Men dagen ble sikkert ødelagt for surpompene. De som bruker mye av sin tid på å kritisere alt og alle, og som mener at en politiker først og fremst er valgt for å gjøre livet vanskelig for oss andre. Jeg har ikke brydd meg om å sjekke kommentarfeltene på nettavisene i dag. Jeg går ut fra at det er nok av dem som mener FN driver med «fake news» og at livet i «lykkeland» ikke er mye verdt. Dem om det.

Livskvalitet. Hvis politikk handler om å gjøre livet best mulig for innbyggerne, er det opplagt at det å gi og ta vare på folks livskvalitet er noe av det viktigste som finnes. Da Norge var et fattig land, handlet mye om å løfte velferden, å gi alle smør på kaka, jobb, inntekt og en plass å bo. Nå handler det om mer enn materiell velferd. FN-rapporten viser at psykisk og fysisk helse, og hvordan folk har det personlig, er en større og viktigere faktor for lykke enn inntekt. Når basisbehov er dekket, er ikke størrelsen på lommeboka proporsjonal med folks lykke. Rikdom i penger er ingen forutsetning for et rikt liv.

Lykkeminister. Forleden kunne vi lese at De Forente Arabiske Emirater har utnevnt verden første lykkeminister. Det er kanskje å ta det vel langt, etter norske forhold. Men jeg tror at våre politikere, både lokalt og nasjonalt, hadde stått seg på å snakke vel så mye om disse mulighetene, som den stadige jakten på det som ikke fungerer som det skal. Hvilket samfunn klarer den å male fram den som bare bruker svartmaling, og som spiller på folks misnøye?

Livet er ikke et enten eller. Det er heller ikke politikken. Utenfra betraktet bor vi i verdens lykkeligste land, men også i det rikeste. Det faktum er likevel ingen garanti for at alt er såre vel. Det finnes mange ting å sette fingeren på, og mye å ta tak i. Det handler derfor både om å glede seg over det vi har, men også å slåss for det vi kan få!

(Dagens lederkommentar i Innherred 21. mars 2017)