Det er landsmøtetid. En kjærkommen anledning for de ulike partiene til å få det politiske rommet litt for seg selv. Sist helg var flomlyset rettet mot Senterpartiet. Nå er det Venstres tur. De flokker seg på Sunnmøre, og forsøker å få landets øyne rettet mot Ålesund denne helga.
Et Senterparti som rigger seg for makt
Spiller høyt. Noe må de finne på for å komme seg videre. Før landsmøtet gjør Skei Grande det klart at tida som støtteparti er over for Venstre. Nå vil de bruke tvang. En ny blåblå regjering vil bli felt, sier Venstre-lederen. Det vil de gjøre for å tvinge Erna Solberg til å velge Venstre og Kristelig Folkeparti som regjeringspartnere.
Dette er et svært høyt spill fra Venstres side. Noen vil hevde at en slik strategi vil gjøre det enda enklere for de rødgrønne å gjenerobre regjeringskontorene. Det vil også sette mange politiske sinn i kok, fordi de finner det uhørt at et så lite parti opphøyer seg selv på denne måten. Dette er vanskelig balansekunst hvor sjansen for å mislykkes virker større enn det motsatte. Blir ikke Venstres trussel tatt på alvor av den trusselen rettes imot, bærer det rett inn i dødens posisjon. Velgerne som sterkt ønsker seg en borgerlig regjering vil holde seg unna Venstre. Trolig gjør de også andre partivalg de velgerne som håper at Venstre skal skifte side.
Uten eierskap. På mange måter lider Venstre samme skjebne som SV. De står fram som mer og mer konturløse. Det er uklart hvordan de vil oppfattes blant velgerne. Partiene er ikke i stand til å vinne eierskap til saker som folk er opptatt av. Derfor tildeles de en beskjeden plass i det politiske rommet. For å få oppmerksomhet hever de stemmen og blåser seg opp. Det stilles ultimate krav som ikke blir tatt på alvor av mottakerne.
Det er vanskelig for Venstre å finne en veg ut av dette uføret. Venstrefolk må finne trøst i hverandre, og det faktum av vinden bruker å snu, en eller annen dag, et eller annet år.
(Lederkommentar i Innherred 30. mars 2017)