Jeg hadde tillit til at løftene fra politikerne om en trygg og verdig alderdom var reelle. Det har langsomt gått opp for meg at holdningen til å bli gammel og syk under kommunalt ansvar ikke sikrer de samme rettighetene som vi har som pasienter på sykehus. Det har sneket seg inn en angst for å bli pleietrengende i kommunal regi. Jeg håper jeg kommer til å si «Jeg tok feil».
Den som er ung ser neppe gledene ved å være gammel. Vi som er det har derimot muligheten til å bli overrasket over den rikdommen siste aldersfase kan inneholde. Vi som lever i pulserende nærmiljø med familie rundt oss, med følelse av tilhørighet, kan opprettholde livsgleden til siste slutt fordi vi er en del av et fellesskap hvor vi kan være til nytte og ha en verdi for andre.
Fordi tidshorisonten er kort, blir jeg blir desto mer opptatt av å ta vare på den livskvaliteten jeg har i dag. Realiteten i at jeg er mer sårbar for sykdom og funksjonsnedsettelse enn tidligere, kan aksepteres fordi jeg har et meningsfylt liv.
I Verdals kommuneplan, samfunnsdelen (2015-2030) ivaretas dette perspektivet:
«Befolkningens helse og livskvalitet utvikles i lokalsamfunnet der folk leker, lære, arbeider, pleier fritid og bor gjennom hele livet»…» «I våre kommuner( Levanger og Verdal ) skal vi derfor jobbe målrettet for en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse og reduserer sosiale ulikheter i helse og livsvilkår» Samfunnsplanen skal være overordnet alle andre planer og gi retningen for de verdivalg som ligger til grunn for politiske vedtak.
Eldrepolitikk er med andre ord ikke unntatt fra de overordnede føringer. Måten eldrepolitikken utformes på vedrører alle aldre, og er en sak som vedrører innbyggernes framtid. Men i Verdal har flertallet i kommunestyret vedtatt planer for eldreomsorgen for flere generasjoner framover som konsekvent neglisjerer vedtatte visjoner og innbyggernes medvirkning. Hva slags samfunnsplanlegging er det? Og hva forteller det om holdningen til oss eldre?
Rådmannen og flertallet kommunestyret har ikke vært opptatt av at framtidig eldreomsorg skal opprettholde livskvalitet hos oss gamle hvis vi blir syke.
Helsehus som et velferdsløft? Verdal vil sentralisere eldreomsorgen og stable gamle og pleietrengende i et monsterbygg utelukkende for å redusere kommunens driftsutgifter. Bygget vil inneholde 40 rom i bofellesskap for demente, aktivitets og kultursenter, 20 omsorgsboliger for mennesker med nedsatt funksjonsevne 90 institusjonsplasser, dagsenter og produksjonskjøkken. Det foreligger ingen forslag til alternativer eller hvordan et slikt bygningskompleks vil påvirke gamle og sykes helse/livskvalitet. Det er allmennkunnskap at store institusjoner er fremmedgjørende og avstandsskapende til det omliggende samfunnet. De nasjonale føringene er at flest mulig skal kunne bo hjemme lengst mulig. Når det ikke lenger er mulig å bo hjemme lenger, skal man få bo i et mest mulig hjemmelignende miljø. Dette er essensen i de nasjonale endringsprosessene.
Et monsterbygg er ikke et nødvendig valg, slik det blir framstilt.
I Retningslinjer for investeringstilskudd fra Husbanken til sykeheimsplasser og omsorgsboliger er det kriterier for lokalisering og planlegging:
Boenhetene skal ikke ha institusjonslignende preg
Bør bli plassert i ordinære og gode bomiljøer
Bør ikke være for mange
For de ulike brukergrupper må de ikke bli samlokalisert på en uheldig måte
Jeg kan ikke se at monsterbygget ivaretar verken kommunens egne visjoner eller Husbankens kriterier for offentlig investeringsstøtte.
Retorikken som brukes bidrar til å redusere oss til en overtallig ansiktsløs gruppe syke og svekkede mennesker, en tyngende utgiftspost for kommunen. Det er et syn på alderdommen hvor vi langsomt blir gjort til en behandlingskrevende tilstand, en sykdom. Dette er en oppfatning som har hatt innflytelse på forskningen på alderdommen og holdningene til de gamle. Konsekvensen er en sykdomsorientert praksis. Alderdommen er en normal livsprosess, ikke et sykdomsforløp. Den sykdomsorienterte praksisen er med på å gjøre gamle mennesker svake, passive og maktesløse. Denne myten og holdningen til alderdommen kan vi gamle ikke godta. Vi må selv være med på å endre den!
Astri Vikan
Pensjonist
