Respektfull pasientbehandling og god oppfølging har vist seg å være avgjørende for rehabilitering av pasienter på sykehus. Vi har klare indikasjoner på at dette har vært en viktig faktor når det snakkes om rehabilitering gjennom historien.

Hvis vi ser til England under krigsårene 1939-1945, ser vi at pasienter ved Queen Victoria Hospital i East Grinstead ble møtt med respekt, medmenneskelighet og et velfungerende støtteapparat, noe som kan ha vært med på å redde de fra et liv i ensomhet og isolasjon.

Frem til andre verdenskrig og krigsårene 1939-1945 hadde krigføring i luften en enorm utvikling. Dette førte til stort press på medisinske institusjoner som måtte ta seg av helt nye former for skader, da særlig brannskader.

Behandlingen av disse skadene var noe helt annet enn det vi ser i dag, og det fantes få erfarne kirurger innen fagfeltet. I Storbritannia skulle man gjennom krigsårene se en rivende utvikling, med Sir Archibald Hector McIndoe som redningsmann for mange av de skadde pilotene. Ved å bruke lite utprøvde teorier og metoder for å redde brannskadede piloter, endret Dr. McIndoe praksis innen rekonstruktiv og plastisk kirurgi – og ikke minst var måten pasientene ble behandlet på nyskapende.

I september 1939 begynte Dr. McIndoe som plastisk kirurg for det kongelige britiske luftforsvaret (the Royal Air Force, RAF) på Queen Victoria Hospital i East Grinstead. Brannskader av alvorlig grad hadde tidligere ført til et liv i isolasjon eller død, men Dr. McIndoe sine eksperimentelle metoder førte til at disse pasientene fikk endret sine liv.

Dr. McIndoe sin praksis når det kom til pasientbehandling var spesiell. Vanlig praksis var at pasienter ved sykehus som Queen Victoria måtte bære sykehusklær. Blå skjorte og blå bukse. Dr. McIndoe lot pasientene han behandlet fra RAF bære sine uniformer på sykehuset. Han lot også pasientene ha personlige eiendeler som sigaretter og alkoholholdig drikke «gjemt» under sengene sine. Dersom en av Dr. McIndoe sine pasienter skulle gjennomgå en større operasjon, så var det ikke uvanlig at pasienten fikk overvære lignende operasjoner av medpasienter, for helt konkret å vite hva vedkommende skulle gjennom selv. Alt dette var kontroversielt. Disse eksemplene viser at Dr. McIndoe så pasientene bak bandasjene – han så mennesket som var innlagt. Han ønsket ikke den umenneskeliggjøringen og institusjonaliseringen som hadde vært praksis tidligere, og han mente også at å se menneskene bak bandasjene var svært viktig for rehabilitering, og re-integrering tilbake til samfunnet.

Dr. McIndoe sine pasienter stiftet klubben «The Guinea Pig Club», en klubb for piloter som hadde vært i behandling hos Dr. McIndoe. De lærte seg med Dr. McIndoe sin hjelp å bli stolte av sitt utseende, til tross for sine skader og handicap. Det var opprinnelig 649 medlemmer i The Guinea Pig Club, og klubben eksisterer den dag i dag. Klubben spilte en avgjørende faktor når det kom til pasientenes rehabilitering. The Guinea Pig Club hjalp de tidligere pilotene med omskolering, anskaffelse av jobber, studieplasser og boplasser. Klubben støttet også piloter i erstatnings- og pensjonssaker, og de fikk økonomisk støtte dersom pensjon og erstatning ikke strakk til. Sammenlignet med i dag, kan man si at klubben utgjorde et velferdssystem, for noen få utvalgte, med oppgaver som i Norge i dag blant annet tilfaller institusjoner som Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV). Dette viser at et velfungerende støtteapparat og en sykepleiers eller leges «eierskap» og støtte til en pasient er viktig for god rehabilitering.

At en pasient ses som en brikke i et større puslespill som må passe inn på sykehuset, leder ikke til god pasientbehandling. Nøkkelen til god pasientbehandling er å se pasienter som enkeltindivider, og ikke som en del av en større gruppe pasient kategorisert i en gruppe.

NRK skrev tidligere i år om Svein Hagen, innlagt ved Kreftklinikken på St. Olavs Hospital. Her lå han på dobbeltrom, og han var vitne til at fire personer døde i tiden han var innlagt. Dette beskriver han som uverdig. Mennesker på sykehus er i en sårbar situasjon, og mange får snudd livene sine på hodet. Dette er det viktig å være bevisst på. Men medias omtale av pasientbehandling på norske sykehus kan oppleves som urimelig negativ, og noen vil kanskje kalle det en svartmaling av hvordan situasjonen faktisk er på norske sykehus i dag.

Jeg jobber selv på sykehus, og det er ikke sjeldent at det kommer tidligere pasienter eller inneliggende pasienter bort til meg på kveldstid og skryter av behandlingen de får eller har fått. Det jeg oftest får høre er at pasientene føler seg sett og respektert av de ansatte. Det er synd at slike historier ikke når flere enn en resepsjonist på et lokalsykehus i Oslo. Jeg har snakket med pasienter som har hatt korte opphold, men også pasienter som har vært inneliggende over lengre tid. Jeg har blitt fortalt historier der den tidligere pasienten beskriver sykehuset som et velsmurt maskineri. De har følt seg sett og forstått av sykepleiere og leger, de har følt seg hørt og respektert.

Dr. McIndoes tanker om å menneskeliggjøre pasienter er noe vi også kan se blant leger, sykepleiere og annet helsepersonell på norske sykehus i dag. Pasienter av Dr. McIndoe har etter krigsårene gitt ut flere selvbiografier, der behandlingen de fikk av sykepleiere og leger, og støtten fra the Guinea Pig Club, trekkes frem som avgjørende for deres rehabilitering etter sykehusoppholdet. Pasienter har ulike behov, og trenger derfor ulik behandling. Pasienttilpasset behandling er et derfor et viktig stikkord her. Dette i kombinasjon med et velfungerende støtteapparat er avgjørende for rehabilitering etter sykehusopphold. Dette er like aktuelt i dag som det var i East Grinstead under andre verdenskrig.

Magnus Aune

Masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo