Det er noe jeg er mer lei av å høre om enn andre ting. Jeg er helt utrolig lei av å høre værmelding på radio for eksempel. Så blir jeg kvalm når penkledde politikere forsøker å definere for meg hva norske verdier er. Og det under valgkampen.

Skal det virkelig være nødvending å snakke om skaut på hodet til kvinner når landet vårt har oppdratt en generasjon jenter som med glede betaler 4-5000 kroner for ei handveske? Må vi bruke tid på å snakke om dårlig innflytelse fra utenfra når vi her til lands har blitt opplært til å tro at smerte alltid må unngås, og at utholdenhet er en dyd bare når man selv føler for det?

Jeg tenkte på dette en dag da hijab igjen ble et tema på en partilederdebatt. Først gjespet jeg. Så tenkte jeg: Har jeg noen gang opplevd at ledende politikere har brukt valgkampen på å snakke om vår overdrevne materialisme, om mangel på gjestfrihet eller god folkeskikk?

Forleden gjorde jeg noe som var politisk ukorrekt. På et seminar foran et hundretalls nye statsborgere ba jeg dem holde fast på verdiene i sin egen kultur framfor å bli som oss. Man skal lære seg språket, så klart, og man skal kjenne til hva som skjedde på Eidsvoll i 1814. Man kan til og med lære seg å lage vafler og plukke blåbær i skogen. Det var ikke slike verdier jeg ville trekke fram. «Jeg har sett i deres kultur noe vi i Norge mangler, og trenger mer av», forklarte jeg.

På et overfylt legekontor reiste tre små barn fra Eritrea seg for å gi sitteplassene sine til eldre som kom etter dem. Jeg kan ikke huske å ha sett norske barn gjøre det samme. I alle fall ikke på veldig lenge. På mine besøk til familier som har kommet til Norge som flyktninger blir rot og klesvask skjøvet til side, og så dekkes et bord med det man har å tilby akkurat da. Når det pøser ned med iskaldt trøndersk regn, ser jeg tidligere ingeniører eller lærere på sykkel, på vei mot jobben sin som ofte er å vaske eller pakke. Aldri har jeg hørt dem klage.

Jeg har sittet og hørt historier om tap og vold, om flukt og netter i iskald jungel eller dager til fots uten sko. Jeg har hørt om overgrep og fulle flyktningleirer, om mangel på mat og syke barn. Jeg har også hørt om samhold og overgivelse, om mot og fryktløshet. Så tenker jeg, er det disse menneskene som er en trussel mot våre norske verdier? Hvordan er det mulig? Hva er det med deres kulturer vi er så redde for? Er det lukten av krydder? Eller er det de fargerike skautene?

Det jeg fortalte våre nye statsborgere for noen uker siden var at vi i Norge trenger deres mot. Vi trenger mot til å kjempe for noe som er større enn oss selv, mot til å kjempe mot urett og mot til å være annerledes. I Norge kan vi lære av utholdenheten deres. Et menneske som har kommet seg til Norge er ingen pingle. La det være sagt. Den utholdenheten de har vist krever et sterkt hode, og en overgivelse til det man tror på. Jeg ba dem fortsette å vise gjestfrihet. En gjest er en engel forteller mange meg og så deler de det aller beste de har. Jeg føler meg blyg og minnes hvordan mange av dem har blitt mottatt i landet vårt. De har i alle fall ikke blitt behandlet som engler. Deres generøsitet er rørende, om ikke overveldende. Når man har lite, og likevel deler, er man et større menneske enn den som har mye og deler av overfloden sin.

Og imens snakker man om den norske kulturarven og om kristne verdier, om en trussel mot det vi har kjempet for. Om man ikke ser at Norge blir beriket, ikke tappet, av den innflytelsen våre nye statsborgere bringer, da er man kan hende så opptatt av verdier landet vårt ikke er tuftet på at man rett og slett har blitt blind.

Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge