I en til tider i en hatsk verdidebatt. Beskyldningene hagler og ateisten Kolberg utaler at Listhaug mangler en kristen forståelse av begrepet nestekjærlighet. Listhaug på sin side definerer nestekjærlighet som å hjelpe andre, men kan ikke føre en politikk hvor flest mulig migranter kan slippe inn i landet.

Da Listhaug før helga angrep en pakistansk imam for ekstremisme som til tider har utalt at man skal innføre dødsstraff for de vantro. Da utalte presten Sylvia Gylver: Listhaug gjør en vulgær konfrontering. På dette svarer Listhaug at vi må ta avstand fra terror og angrep på sivile i Islams navn. Men når Listhaug bruker betegnelser å sleike nedover ryggen går hun får langt, og statsministeren måtte på banen, og roe ned saken.

For meg er det lett å tenke tilbake til et Europa hvor den religiøse kampen sto mellom katolikkere og protestanter Også de trodde på den samme Gud, mens kjetterbålene brant på skafottene. Det var i den tiden at Francois Voltaire skrev ned disse ord: «Jeg er dypt uenig i dine meninger, men vil til døden kjempe for at du skal få fremføre dem.»

Å være tolerant er å være storsinnet. Maleren Rafael utrykte seg i samme ånd da han erklærte at han ikke malte menn og kvinner slik de var, men slik de burde være. Hatet og intoleransen som i dag hersker mellom sjia og sunni muslimer, mellom islam og kristendom er farlig for hatet ligger ikke bare i hode på terrorister, men ulmer også blant vanlige mennesker som bruker religionen som objekt.

I dag står vesten ved en skillevei. Skal vi velge teknikken, som fører til jordens ødeleggelse, eller den indre vei som utpekes av kristen mystikk, islamsk sufisme, indisk yoga, buddhistisk eller taoistisk chàn eller zen.

Jeg mener at Østen og Vesten må møtes i gjenoppdagelsen av sjelens krefter. Når religionshatet hersker i menneskene, og nå også blant våre politikere er det viktig å finne den riktige vei.

Det var Farao Akhnaton ( år 1300 før Kr) som forklarte at solskiven, som han benyttet som symbol på guddommelighet, ikke var et symbol på den eneste og evige Gud, men på manifestasjonen av Gud.

Asbjørn D. K. Eklo