Jeg går på veien, ser meg rundt meg og tenker.
Fortiden er en del av oss som vi kan ikke kan bli kvitt. Jeg ønsker bare å huske noe, men noen ganger føles det som om det er ingenting jeg liker. De beste tingene, før den forferdelige krigen, kommer likevel tilbake. Det er om familien min og vennene mine, stedene som får meg til å gråte når jeg nå opplever bilder i mitt minne.
Jeg er i tankene i Homes igjen, på stedene hvor jeg brukte mange år, hvor jeg studerte. Byen er ikke til å kjenne igjen. Det er krig. Langs gatene er det bare noen ødelagte hus og bygninger igjen. Folkene går omkring med triste og røde øyne, bruker svarte klær og prøver å overleve livet som de andre.
Det var den siste gangen jeg dro inn til Homs. Etterpå unngikk jeg å dra dit igjen for å få flere vonde minner og for å unngå hva som kunne skje med meg. Vi var alle redde for å møte noen som vi kjente, og ikke vite om andre venner som allerede var døde.
Jeg stopper musikken og er tilbake til Norge for å fortelle noen mitt navn… Jeg heter «Flyktning». Jeg kommer fra Syria på grunn av krig. Jeg har ingen tilknytning til IS og jeg er ikke med i noen grupperinger, jeg er her fordi jeg mistet alt.
Jeg har ingen ansvar for de andre flyktningene, men jeg føler skam når noen av flyktningene oppfører seg dårlig i butikken eller på andre steder.
Da bør du vite at vi er slik som dere; vi har gode og dårlige representanter fra vårt folk.
Vi har også en gammel historisk, kultur og vi kommer fra et veldig fint land.
Men med tiden blir vi satt sjakkmatt, og mange av oss kommer med skader og lidelser. Vi er slik som alle som kommer fra utlandet. Når vi er sammen, snakker vi morsmål og spiser typisk mat fra våre hjemland. Noe av det vi gjør i vårt nye hjemland kan gjøre nordmenn litt sinte, men vi blir også veldig triste og sinte når noen snakker rasistisk til oss.
I avisa Innherred finner jeg en måte å gi uttrykk på mine tanker. Men ingen kan føle hvordan det er for meg når det snakkes negativt om flyktninger.
Jeg er ikke perfekt, men jeg er person som har kunnskap og erfaring. Da kan jeg ikke høre på at noen forteller meg hvordan jeg skal bruke dusjen eller snakke uhøflig til meg som om jeg kom fra en tom ørken. Mange opplever dette, men er ikke i stand til si ifra.,
Dessverre kan jeg ikke bli helt slik som alle dere andre. Og det vil jeg si; det finnes en måte å snakke til andre på selv om de er flyktninger.
Jo, jeg heter «flyktning». Jeg har mørkt hår og brune øyene, men jeg har også et stort hjerte og høy utdanning. Jeg er ikke terrorist, så du bør møte meg med respekt slik som du selv liker å bli møtt med respekt. Jeg vet akkurat hvordan jeg skal respektere andre, ikke fordi jeg er en svak flyktning, men fordi jeg hadde et hjem med god oppdragelse.
Det er veldig smertefullt for meg å sitte slik å forsvare meg, som om jeg er skyldig. Min eneste synd er at jeg er flyktning, at jeg har løpt bort fra krigen og nå befinner meg i et annet land.
Jeg håper at alle tenker seg om når de snakker med andre, med flyktninger. Et ord kan skade oss mye. Du kan ikke fremheve deg selv på andres vegne ved å være arrogant.
Vi er alle mennesker. Det er ikke noen som er bedre enn de andre på grunn av hudfarge eller tilknytning. Vi snakker om være medmennesker, om dannelse og respekt.
Reem Alatasi
Flyktning fra Syria. Bosatt i Verdal. Utplassert på språk- og arbeids-trening i lokalavisa.