Dysleksi er når noen har veldig store vansker med å lese og skrive. Det kan være forskjellig fra en person til en annen hvordan dysleksien er og hvor store vansker de har. Jeg var 13 år da jeg fikk diagnosen, og på papirene sto det: Alvorlig grad av lese- og skrivevansker.

Det gikk en stund før jeg fikk hjelp med diagnosen min. Siste året før jeg fikk diagnosen, begynte jeg å få litt ekstrahjelp, men selve diagnosen fikk jeg ikke før i overgangen mellom barneskole og ungdomsskole. Da jeg var lita, var ikke dysleksien noe problem for meg, det ble det først da jeg så hvor mye bedre klassen min var enn meg. Det var da jeg fikk følelser knyttet til det. I en alder av 13 kunne jeg såvidt engelsk, og jeg brukte dobbelt så lang tid med å lese som de andre medelevene mine. Jeg var livredd for å lese, livredd for hva andre ville si. Jeg hadde den klumpen i magen min som sa at de ville begynne å rette på meg, eller himle med øynene fordi jeg var så dårlig. Hver gang jeg hørte navnet mitt, skalv jeg og det hakket i stemmen min da jeg snakket. Da jeg ble ferdig med lesingen, var jeg helt rød i ansiktet. Takket være vennene mine ble jeg fort glad igjen fordi de skjønte at dette var vanskelig for meg. De gjorde at jeg fikk bedre selvtillit etter hvert.

Når man har dysleksi, kan det også være vanskelig både å snakke riktig og forstå hva folk sier. I en alder av tre år snakket jeg fremdeles et «klassespråk» som var vanskelig for andre å forstå, jeg utviklet meg sakte. Det er fortsatt mange ord som jeg ikke greier å si eller ikke vet hva betyr, noen av de ordene kan min lillebror bedre enn meg, og han er ni år gammel. Jeg kan bli sur eller irritert fordi foreldrene mine ikke forstår hva jeg mener.

Mamma og pappa lurte alltid på hvordan ville det bli når jeg skulle begynne på ungdomsskolen med karakterer og slikt. Det skjønner jeg, fordi på min aller første skrivedag i engelsk fikk jeg 2+. Jeg ble så lei meg. Læreren min sa at jeg kunne slippe å få karakterer på grunn av diagnosen min. Han ville ikke ta fra meg motet på første prøve. Jeg takket nei, fordi jeg tenkte at jeg kan lære av dette, jobbe videre for å bli bedere i engelsk og norsk. Det ble jeg.

Nå går jeg i 10.klasse, og jeg fikk 5 i norsk tentamen til jul i år. Min høyeste karakter i norsk er 6, i engelsk er høyeste karakter hittill 4+. Det har nok gått så bra fordi jeg følger nøye med i skoletimene, fordi jeg har hatt flinke lærere som har forstått meg, og som samtidig jobber med meg som de andre. For meg er det viktig å gjøre akkurat det samme som de andre elevene, sammen med dem, men at jeg kanskje må spørre lærerne om hjelp litt oftere enn de andre.

Så har jeg også lært mye av å se på engelske serier og filmer. Når jeg ser på en film som er engelsk, lærer jeg meg engelsk fortere ved å lytte, og jeg lærer meg også å lese fortere når jeg prøver å lese teksten under for å forstå hva som skjer. Så hvis du også sliter med språk, anbefaler jeg å se filmer og serier som er på engelsk, som ikke er dubba.

Det fine med dysleksi er at den ikke har noen innvirkning på kreativiteten min, jeg har en veldig livlig fantasi som gjør at jeg får gode karakterer på tentamener nå. Dysleksi gjør deg heller ikke mindre smart enn andre, du trenger bare å lære på en annen måte. Du må finne din måte.

Når vi har vanlige prøver på skolen, blir jeg veldig sjalu på de andre fordi de trenger ikke noe lang tid på å huske alle de lange ordene og setningene, men jeg trenger det fordi jeg ikke forstår. Det er her jeg har lært meg at jeg er annerledes, og derfor når må jeg øve på min måte.

Min måte er å lese og pugge for meg selv først så godt jeg kan, og så etterpå snakker jeg sammen med mamma eller pappa for å bli forklart ting med andre og enklere ord, slik at jeg forstår godt hva dette temaet handler om. Jeg er har en veldig god hukommelse, men jeg husker det bare hvis jeg forstår det jeg skal huske.

Vi som har dysleksi kan ikke bare synes synd på oss selv, vi må jobbe hardere, fordi til slutt vil man greie det. Hvis jeg hadde takket ja til å ikke få karakterer, tror jeg at jeg ikke ville orket å gjøre noe på skolen. Jeg ville aldri blitt flinkere i språk og uttalelse. Hvis man strever med noe, må man jobbe videre, hvis ikke hadde ikke sportsutøvere blitt verdensmestere, kunstnere ville aldri blitt kjent og sangere ville aldri blitt sangstjerner.

Ikke gi opp!

Maria Hallem Langåssve

15 år og elev i klasse 10D

på Verdalsøra ungdomsskole