Midtveis i januar. Diskusjoner om nyttårsforsett må derfor få fortsette litt til. Kanskje er du godt i gang, eller kanskje har du ikke satt deg noen mål for det nye året enda? Eller kanskje overser du hele greia og lar livet fortsette som før? Nyttårsforsetter handler om en tanke om at det nye året gir muligheter for å starte med blanke ark. Et besnærende konsept, egentlig. Men hvilke mål er det egentlig vi setter oss? Et raskt google-søk av ordet «nyttårsforsett» avslører en overvekt av ønsker og mål som vendes innover mot en selv. Enten en vil kutte uvaner, etablere nye rutiner, gjøre mer eller mindre av en aktivitet. Men ingen eksisterer i et vakuum. Det gjør heller ikke våre vaner, rutiner og aktiviteter. Ei heller hvilke ønsker vi setter opp for det nye året.
Mange «ismer» er brukt for å beskrive den tidsalderen vi lever i, der individualisme er en av de «ismene» som brukes oftest for å beskrive kulturen vi er en del av i den vestlige verden. Det innebærer at vi tror vi som enkeltindivider har frie valg, der et fokus på et unikt selv (der vi skal følge vår egen «american dream») er den beste måten å organisere samfunnet på. Et samfunn som skaper velvære for den enkelte. De fleste tenker nok også slik at det er «mitt eget ansvar» å realisere «mine egne mål». Men er det egentlig så enkelt?
Kunnskapen fra forskning på relasjoner og nettverk er krystallklar, og hovedkonklusjonen ble sånn sett godt oppsummert i tv-serien Skam: «Mennesker trenger mennesker». At mennesker blir stående helt eller delvis i utkanten av, eller utenfor fellesskapet, har store konsekvenser både for enkeltmennesker og for samfunnet. Effektene av utenforskap er kanskje den aller største folkehelseutfordringen vi har. Folk blir syke og sinte av å ikke høre til. Folk dør for tidlig ved å ikke være en deltaker i eget liv og i samfunnet. Men relasjoner er ikke noe som er, det er noe som skapes. Akkurat som betingelser for relasjoner ikke «er», det må også skapes. Politikken, kulturen og hele samfunnet vårt påvirker oss, livsbetingelsene våre, og relasjonene våre. Og dermed også atferden vår og vanene våre. Vi mennesker lever ikke i vakuum. Vi fellesskapes i et samfunn der også fellesskapene blir fellesskapt. Der mennesker påvirker mennesker.
Når vi har gode nettverk
og opplever sosial støtte er vi lykkeligere og mestrer livet bedre, vi tåler kriser og belastninger bedre, og vi blir sjeldnere syke og tåler sykdom bedre. Når personer som har opplevd psykisk sykdom eller det å leve med rus blir intervjuet om hva som har vært viktig for dem i en bedringsprosess, nevnes nesten ikke terapeuter eller medisiner. Det de trekker fram er andre mennesker. Deltakelse i samfunnet. Det å bety noe for noen. Å bidra med noe, og samtidig bli sett for det og for den de er.
Denne erkjennelsen er på mange måter en kontrast som snur opp-ned på den vestlige verdens feiringen av selvet. Erkjennelsen av at «mennesker trenger mennesker» krever en feiring av noe større enn oss selv, med håp, ønsker og nyttårsforsetter som peker i retning av «den andre». Kloke Per Fugelli sa det slik: «Ingen er et ettall på jorden». Og videre sa han: «Bry deg om flokken din». Vi mennesker blir født inn i verden som avhengige av hverandre. Uten omsorg og relasjoner med andre mennesker som bryr seg, overlever ikke spedbarnet. Og uten gode relasjoner rundt oss kan «selvet» visne bort. Som i et speil påvirker «Den andre» vårt syn på oss selv, de rollene vi inntar, våre valg og våre handlinger.
Min påstand er derfor at vi aldri har helt blanke ark. Heller ikke ved årsskiftet. Vi fargelegger hverandres ark. Ingen kan tegne opp sitt eget ark helt alene. Vi trenger hverandres fargestifter.
Kanskje kan 2018 bli året der du vender nyttårsforsettet utover mot andre enn deg selv? Inkludere medborgere som står utenfor fellesskapene inn i ringen av samhold?
Januar er enda ung, og det er fremdeles plass til flere nyttårsforsetter. Eksempelvis: Inviter naboen du ikke kjenner på middag, og spør om de kan ta med dessert slik at de også får bidra. Verv noen som ellers ikke er med så mye i en frivillig organisasjon, og fortell dem at det er bruk for dem. Ta initiativ til å starte velforening der du bor, eller arranger en nabofest for store og små sammen med andre i nabolaget der alle bidrar. Husk at lite kan bety mye! Og når du setter mål og utfører handlinger som rettes mot «den andres» lykke og deltakelse, så vinner du også selv. Å gi av seg selv og dele på sine goder har vist seg å ha klare sammenhenger med egen livskvalitet og livslengde. Så gi, delta, lev bedre, lev lengre. Bra for alle, men også bra for deg.
Med gode ønsker om et fellesskapt år.
Dina von Heimburg
Stipendiat ved Nord universitetet og folkehelsekoordinator i Levanger kommune