Formannskapet i Levanger fikk denne uka en orientering om Cittaslow. Nok en orientering, må man vel kunne si. Eller som Kai Lennert Johansen (AP) treffende sa det i møtet: «Jeg må være ærlig og si at jeg ikke har tenkt på begrepet Cittaslow siden tilsvarende orientering for et år siden.»
Det må vel være lov å si at Slow City, som ble lansert og innført i trehusbyen i 2003, aldri tok helt av. Begrepet er ikke spesielt godt forankret hos levangsbyggen, og det er sannsynligvis ikke mange utenfra som forbinder Levanger med dette heller.
Viktig å ta det videre. Det er derfor helt betimelig at politikerne i møtet stilte spørsmål ved om dette er en ordning man skal fortsette i. For skal Levanger være en Slow City må man virkelig satse på det. Og det handler om mye mer enn bare skilt. Det handler om å ta ut hele potensialet i det er å være i et Cittaslownettverk.
Det være seg å bruke de 236 cittaslowbyene som en kunnskapsbase for egen utvikling, til å knytte kontakter mellom fagmiljøer og til å bruke nettverket for å gi ungdommen i Levanger internasjonale muligheter. Og ikke minst å bruke nettverket i arbeidet med å skape et bærekraftig samfunn i kommunen. Det ligger store muligheter her, men man kan ikke gjøre det halvveis.
Hva skal man profilere seg som? Eller man kan gravlegge hele snegla og enes om noe helt annet. Vi har allerede sett tilløp til diskusjonene rundt hva man skal profilere seg som. Trehusby, universitetsby, sykkelby ... Eller kanskje Trøndelag sitt midtpunkt? Det er jammen ikke gitt at dette er en ball det er mye enklere å lande heller.
Uansett hva man lander på bør det settes i gang en gjennomgripende prosess på hva Levanger skal profilere seg som. Og gå «all in». Og det er en prosess som ikke bør gjøres på rådhuset alene, men involvere bredt. Dersom Levanger ønsker at innbyggerne skal identifisere seg med den profilen man velger, blir det viktig. For hvis innbyggerne og politikerne selv ikke tror på profilen - hvem vil da gjøre det?