I Innherred, Trønder-Avisa og iLevanger leser vi om dårlig kommuneøkonomi. Jeg er enig i at vi i kommunene må prioritere og bli nøyere med hva vi bruker pengene våre til. Fellesskapets midler må etter Rødt sin mening forvaltes på en best mulig måte til fellesskapets beste. Gjøres det i dag ?

Kommunen må som meg se på forholdet mellom inntektene og utgiftene. Det er like viktig for kommuner som for meg å ha en bufferkonto i tilfelle dårlige tider eller ekstra store utgifter.

Sist ut i rekken med advarsler er Håvard Moe i KS Konsulent, som ifølge Trønder-Avisa er veldig tydelig på at vi lokalpolitikere må å ta upopulære valg. Bakgrunnen for advarslene hans er blant annet endringer i befolkningen, økende sosialhjelp, lønns- og renteøkninger, pandemien og økende forventninger til hva kommunen skal levere.

Jeg er enig med Håvard Moe om at vi kommunepolitikere må tørre å ta upopulære valg. Vi er nødt til å forvalte de pengene vi har. Vi må bidra med å styre kommunene i skjæringspunktet mellom det innbyggerne ønsker av oss og det økonomien tillater. Men vi må også gjøre noe med inntektene til kommunen om vi skal klare de store oppgavene som vi står overfor.

I Levanger kommune har vi vedtatt et effektivitets- og gevinstrealiseringsprogram med mål om på sikt å bygge opp sparekontoen vår – slik at vi kan møte de utfordringene som vi vil stå overfor i årene som kommer. Skal vi klare det,  betyr det at jeg som politiker må være med på å ta flere upopulære valg i årene som kommer – vi må også være tydelig på hva vi vil og skal skjerme for budsjettkutt i de årene som kommer.

Hvorfor er det blitt slik?

Noe skyldes oss som politikere og våre egne vedtak, eller våre manglende vedtak. Det blir færre barn og unge og flere innbyggere som trenger helsehjelp. Vi har ikke forberedt oss godt nok på denne situasjonen. Kommuneøkonomien bygger på skatteinntekter og overføringer fra staten og der får man klart mest penger for barn og unge. Når andelen barn og unge går ned blir det mindre overføringer fra kommunene. Dette er bestemt av Stortinget.

En annen årsak er at staten har overført oppgaver til kommunene som har medført store ekstra-kostnader. Samhandlingsreformen som medfører «bøter» til kommunene fordi man ikke klarer å ta imot utskrivningsklare pasienter raskt nok, Oppvekstreformen som medfører at store kostnader og oppgaver overføres til kommunene, den samme konsekvensen har også bestemmelsene om lærernorm i skoler og pedagog- og bemanningsnorm i barnehager. Rekken av oppgaver som staten pålegger kommunen å utføre er lang og alt i den gode hensikt at innbyggerne skal få mest mulig likeverdige tjenester. Og det etter min mening bra!

Men summen av dette blir kostbart for kommunene når finansieringen ikke står i samsvar med oppgavene kommune får. Slik det er nå hjelper vi lokalpolitikere ivrig og pliktoppfyllende til med å begrave lokaldemokratiet ved å havne på Robeklista.

Samtidig som kommunene blir fattigere så bli staten rikere og rikere. Den sitter på en formue på svimlende 16 500 milliarder kroner, verdier som skapes i de 357 kommunene. Samtidig viser regnskapene til kommunen større minustall.  Noe av løsningen på denne kommunale fattigdommen ligger i at vi som lokalpolitikere må ta upopulære valg, men mest av alt ligger løsninga i at staten må øke kommunenes inntekter.

Vi lokalpolitikere må stå sammen om dette kravet overfor storting og regjering.