(Innlegget ble først publisert på bloggen nouw.com/albertine. Innherred.no gjengir det med tillatelse fra Vestvik)

Jeg så igjennom harddisken idag, og fant en hel serie med upubliserte antrekksbilder. En mappe med antrekk som jeg hadde gjemt bort og glemt i mengden. De ble tatt for omtrent ett og et halvt år siden, høsten før jeg reiste til Gran Canaria i to måneder og spiste på meg love handles. Jeg var pen og slank, hadde krøllet hår og var ikledd favorittjakken min. Den som er stram over skuldrene mine idag, men som den gang hang løst på kroppen min.

Disse bildene ble aldri publisert. Ikke fordi de de ikke var fine, fordi lyset var feil eller kvaliteten var dårlig. Men fordi jeg mente jeg så alt for tjukk ut. Fordi skoene var så store og buksa ikke var klistret rundt anklene, som fikk meg til å se femten kilo større ut. Ansiktet mitt ble også en skuffelse. Spesielt etter den lange timen jeg hadde brukt på badet for å jukse til et vakrere utseende. Resultatet av bildene ble en bekreftelse på at jeg ikke var fin nok. Så jeg samlet de i en mappe, la de på harddisken og åpnet de aldri igjen. Før nå.

Ett og et halvt år senere har jeg ti kilo ekstra på kroppen, og ironisk nok har jeg mye bedre selvbilde nå enn noen gang. Jeg sier ikke at jeg er fornøyd, for det er dessverre veldig vanskelig nå til dags, men jeg trives mye bedre med meg selv. Jeg er mindre selvhøytidelig og gir litt mer F. Jeg er nysgjerrig og åpen mot nye mennesker. Og med det følger et stort smil til alt og alle, bedre selvtillit og et tøffere meg. Lykkelig, med andre ord. Jeg skulle så gjerne ønske jeg tenkte det samme den gang, for jeg hadde jo absolutt ingenting å klage på.

Et dårlig selvbilde kommer av dårlig selvtillit. Jeg var jo ikke stygg, og langt i fra tjukk. Jeg hadde bare ikke troa på meg selv. Jeg aner ikke hvor jeg vil med denne teksten, men jeg bare MÅ få det ut. Få frem hvor feil vi ofte tar, hvor forvridd en ungdom sitt hodet kan være. Frustrasjonen over at jeg trodde en helt normal kropp var alt for tjukk. Det er rart å tenke på at jenta som ville gå ned fem kilo, plutselig er storfornøyd med ti kilo i pluss. Jeg er så glad for at jeg har forandret meg, for alle mine erfaringer som gjør at jeg ser ting i perspektiv. Takknemlig for alt som har formet meg de siste 12-15 månedene, og lært meg hva som faktisk betyr noe. Utrolig hvor mye ting kan forandre seg på ett år.

Takknemlighet gjør oss til lykkelige mennesker. Sett pris på det du har og på den du er. At du har føtter å gå med, hender å føle med og et klart syn så du kan se hvor vakker verden er. Gi et kompliment, ønsk butikkdama en fin dag og sett pris på et smil fra en ukjent. Klarer du det, så blir kanskje ikke denne kroppen så sinnsykt viktig lenger. Ta det til deg når noen sier hvor vakker eller flink du er. Vær så snill, bare gi det et forsøk. For er det noe jeg angrer på, så er det at jeg aldri trodde på komplimentene jeg fikk.

Vi er da søren meg fin nok akkurat som vi er, og om du fortsatt vil si deg uenig så er da ikke utseende det viktigste her i verden. Hvem du ER derimot, er det som betyr noe. Tro meg.

Albertine Løseth Vestvik (19) fra Verdal.