Jeg er lege. Seks år på skole. Ett og et halvt år i turnustjeneste. Fem og et halvt år i spesialisering. Gynekolog. Overlege. 16,5 timers nattevakter. Jobben er en stor del av livet mitt, en del av min identitet, men jeg er også så mye mer.

Mor. Kone. Datter. Søster. Venn. Håndballtrener. Klassekontakt. Kasserer. Nabo. Fjellfant og mosjonistløper. For å nevne noe. Og jeg er heldig. Jeg elsker jobben min, og synes å beherske rimelig greit å sjonglere mellom alle disse rollene og oppgavene jobb, hverdagsliv og fritid innebefatter.

Jeg har stort sett hodet over vannet, men så vidt noen ganger. Ja, for det har selvfølgelig hendt at jeg har glemt at det er ha-med-dag på skolen, at jeg ikke har fått stilt på foreldremøte på grunn av kveldsvakt, og at det blir kjøpebakst med palmeolje framfor hjembakt. Den eldste sønnen min møtte i ullundertøy framfor finstasen på julebordet i barnehagen det første året han gikk der.

Jeg gråt over at jeg hadde glemt hele julebordet, selv var han sikkert strålende fornøyd med å slippe å gå med press i buksa, hvitskjorte og tversover sløyfe under gangen rundt juletreet. Men jeg følte meg mislykket som mor. Hadde ikke innfridd, hva tenkte de ansatte i barnehagen om meg?

Barna har ikke hjemmestrikk, eller jo, de har hjemmestrikk, men ikke strikket av meg. Jeg har robotstøvsuger, Mikkel, og jeg vasker ikke huset til hver helg, jeg synes egentlig Mikkel gjør en god nok jobb. Og alt dette er vel egentlig helt greit.

Den eldste sønnen min møtte i ullundertøy framfor finstasen på julebordet i barnehagen det første året han gikk der. Jeg gråt over at jeg hadde glemt hele julebordet, selv var han sikkert strålende fornøyd med å slippe å gå med press i buksa, hvitskjorte og tversover sløyfe under gangen rundt juletreet, forteller Kristine Fuglem Ulstad. Foto: Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB

Jeg har en hverdag som er hektisk, men jeg liker det! Både jobben og hverdagen. Jeg trives godt i jobben, og jeg opplever daglig glede og mestring. Jeg kommer tett på mennesker, dette er jo både krevende og givende. Men av og til kommer tvilen, er jeg god nok? Hva om jeg gjør feil? Jo, alle gjør feil, men feilene leger gjør, kan tross alt ha større konsekvenser enn feil man begår i mange andre yrker.

I sommer delte legekollegaer glimt fra sin hverdag på sosiale medier under emneknaggen #legermåleve, etter at en ung kollega og tobarnsmor, tok livet sitt. Det er antatt at mye av årsaken var hennes belastende arbeidshverdag. Tidene forandrer seg, og legelivet er ikke det samme som for 30-40-50 år siden.

Legen har ikke lenger en husmor hjemme som legger barna og står klar med middagen klokka sju. Nå er over 70 prosent av studentene på medisinstudiet kvinner. Dessuten er kravene skjerpet. Leger bruker mer tid på dokumentasjon, utredning og behandling per pasient. I stedet for å øke bemanningen oppfordres det til å løpe fortere, spise lunsj foran skjermen, droppe ammefri, ta ekstravakter for manglende kolleger, ikke registrere overtid, jobbe med journalsystemer som ikke fungerer. For å nevne noe.

Arbeidsgiver utnytter legers samvittighet, og taperne er legene, pasientene og på sikt det offentlige helsevesenet. Allerede på medisinstudiet fikk vi vite at leger oftere begeår selvmord, i neste forelesning fikk vi høre at leger var unndratt arbeidsmiljøloven og kan jobbe lengre vakter enn i de fleste andre yrker. Psykisk helse og selvmord er komplekst, men at et overveldende, altoppslukende arbeidsliv kan gjøre oss syke, det er det ingen tvil om.

Selv er jeg er så heldig at jeg elsker jobben min, (stort sett) har en forståelsesfull arbeidsgiver og en fantastisk gjeng gode kolleger rundt meg, og det gjør faktisk hele forskjellen. Men, det er dessverre ikke slik for alle. Og da tenker jeg ikke bare på oss i legeyrket. Det er mange rundt om i det ganske land som tilbringer mye tid på jobb, har mange jern i ilden og som ikke får timeplanen til å gå opp. Det er viktig at man stopper opp innimellom og kjenner etter.

Nylig så jeg et program på NRK om eldreomsorgen i Norge. Jeg løp på tredemølla og gråt. Ja, for jeg måtte løpe mens jeg så programmet, måtte slå to fluer i en smekk, hvis ikke hadde ikke døgnet hatt mange nok timer. Men det er ikke poenget her. Jeg gråt på vegne av pasientene, på vegne av pårørende og ikke minst på vegne av de ansatte. Det var beretninger om uverdighet, manglende ressurser og manglende kunnskap. Jeg gråt også en morgen jeg satte meg i bilen etter og ha levert barnet mitt i barnehagen.

Denne gangen gråt jeg av glede. Det rører meg så at de ansatte hver eneste dag ser barnet mitt og dets behov, har et fabelaktig pedagogisk opplegg, skaper minner, former fine mennesker av barna og gir de gode verdier. Og de løper rundt. Teller barn. Lager næringsrike måltider. Skifter tissebleier. Triller i søvn. Trøster. Oppdrar. Jobber for to, sykemeldinger rammer også dem. De er helter, og jeg ble helt rørt og takknemlig over deres innsats.

Og Erna vil vi skal føde flere barn. Altså, enda mer å gjøre. Selv har jeg fire. Barn altså. For en glede! Og for et stress! Og herregud, så kostbart. Renta er nylig satt opp. Huslånet stiger. Hyttelånet like så. Tenåringene er ikke spesielt fornøyd med en avdanka Iphone 10, og dunjakken skulle helst vært av hotteste merke. Vi ser det på avdelingen min. Fødselstallene går ned.

Aldri før har fødselstallene i Norge vært så lave som nå. Det fødes nå kun 1,4 barn pr kvinne i Norge. I 2022 ble det født 51 480 barn i Norge, dette er rekordlavt. Til sammenlikning ble det i 2012 født 60255. Årsaken til dette er nok sammensatt, men jeg tror nok at mye handler om selvrealisering, økonomi, karriere, forventning om å prestere på alle arenaer, den oppvoksende generasjon prestasjon, og at dette begrenser antall barn man er villig, og har mulighet, til å få.

Jeg tviler at på sykepleieren på sykehjemmet jeg så i den forannevnte dokumentaren, som alene var fagansvarlig sykepleier på vakta og hadde ansvar for 44 pasienter, 60 telefoner på ei vakt, pårørendesamtaler, omsorg hos terminal pasient og stell av en annen avdød pasient, hadde spesielt overskudd til en hyrdestund da hun kom hjem fra kveldsvakt. Og enda mindre overskudd til å ta seg av resultatet av det den hyrdestunden eventuelt kunne resultert i.

Selvmord, fødselstall som stuper og en eldreomsorg som kan se ut til å kollapse. Dette ble ikke en særlig lystig seanse. Men det er håp! Vi er jo stort sett en gjeng med snille, driftige, ansvarsfulle mennesker. Vi må alle stå opp og ta ansvar!  Vi må stå opp for oss selv, men også for fellesskapet, for institusjonene og systemene, for kloden (ja, for den sliter faktisk også noe helt jævlig), og dette er både enkeltmenneskets, fellesskapets og samfunnets ansvar. Kanskje vil det bety at vi ikke kan stille med hjemmestrikk og hjemmebakst hver gang.

Kanskje kan du ikke løpe de x antall kilometrene i uka, kanskje ikke delta på vinkveld eller ta den ekstravakta. Men, det må legges til rette for at folk skal kunne ha gode og bærekraftige liv. Sykepleierne må ikke konstant stå i spagat, de barnehageansatte har faktisk bare ett fang og to hender hver, lærerne kan ikke både være pedagoger, psykologer og vaktmestere, og legene må faktisk få tid til å spise matpakka si. Og så må vi, og dette sier jeg til mange av mine pliktoppfyllende søstre og unge kvinner i generasjon prestasjon, ta med oss at godt er bra nok. En klok kollega sa en gang til meg at det perfekte kan være det godes største fiende, det kan være noe å ta med seg.