For cirka tre år siden gikk min mor bort. Det var en varm dag i august, og strømmen var kuttet fra huset vårt. Pappa forsøkte å snakke med noen om de kunne komme og fikse det. Men ingen våget å gå ut slik situasjonen var.
Klokka ni om kvelden satt jeg ut på terrassen. Helt uventet ropte min mamma og sa jeg måtte komme til hennes soverom. Hun var syk og fortalte med at hun følte seg kald. Men samtidig var et veldig varmt vær.
Jeg trodde hun hadde feber og gikk til min far. Han kom med termometer, men mamma sa at hun ikke hadde det. Hun følte at hun ikke kunne puste.
Les også: Jeg slåss på flere måter for at håpet ikke skal dø, skriver Reem Alatasi
Jeg ringte til en venn av meg som er kardiolog. Han ba meg først se på leppefargen hennes. Jeg gjorde det og lyste på munnen hennes. Da fikk jeg se at de var blå. Vi fikk målt temperaturen og febermålet viste 33.2 grader. Vennen min fortalte at jeg måtte ta henne til sykehus med en gang.
Laila het hun og var 53 år gammel da hun døde.
Laila ble født i Marokko. Hun var den yngste datteren i familien sin. Hun hadde to brødre og fem søstre. Da hun var i tjueårene flyttet hun til England sammen med sin søster for å studere. Men hun fikk en vanskelig tid. Hun kom fra en annet land, en annen kultur og det var ikke lett å tilpasse seg. Etter cirka to år møtte hun min far. Pappa var 55 år, og hun 27 år. De ble forelsket og giftet seg i London der min søster er født.
Etter tre år reiste familien min tilbake til Syria. Min far hadde fått økonomiske problemer og hadde tapt store summer. Livet i Syria ble ikke lett for mamma. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle håndtere situasjonen og folkene der. De var ikke snille med henne, heller ikke familien til min far likte henne så mye. De er ikke så glade i fremmede. De bare lo av henne da hun snakket «feil» og ikke helt som den lokale, syriske dialekten.
Les mer: Her finner du flere av Reems tekster som er publisert i Innherred
I 1992 fødte min mor meg. Hun måtte nå ta seg av to jenter, mens far jobbet som nattsjef på hotell. Det ble mye ansvar på henne. Mor bodde 22 år i Syria, men hun var aldri sammen med andre. Hun var sammen med og opptatt med oss, spesielt eller at vi flyttet fra Damaskus til Homs. Her ble den vanskeligste tiden for henne. De tre første månedene måtte hun både følge og hente meg på skolen.
Mens alt ennå var normalt, før krigen, gjennomgikk min mot en hjerteoperasjon som ikke gikk helt bra. Da hun kom tilbake fra sykehuset var hun blitt annerledes. Vi følte at ikke alt var bra med henne. Men hun fortalte ikke hva hun tenkte eller følte. Hun foretrakk å lide i stillhet, uten å plage eller bry andre.
Hennes eneste medisin var nå det beroligende medikament «Zoloft». Da krigen startet ble situasjonen for Laila bare verre og verre. Vi snakket med henne og spurte om hun ville like å dra tilbake til Marokko. Men det nektet hun, og sa at hvis vi ikke alle dro skulle heller ikke hun gjøre det.
Vi måtte overvinne og overleve krigens redsler. Vi måtte slåss og stå sammen. En dag ville krigen ta slutt og alt ville bli bedre igjen. Vi ventet, men tenkte ikke at vi skulle miste mor.
Hun var alt for meg og min søster. Hun var også vår venn, vår søster, vår engel - mer enn en mor for oss.
På den svarte dagen slåss Laila med sykdommen. Hun prøvde å leve for å kunne bli med oss, men etter fire timer va tiden inne. Mamma døde. Før hun døde sa hun at hun måtte hvile. Jeg hadde i disse timene spurt flere, men ingen våget å ta henne til sykehuset.
Jeg hadde hjulpet henne til seng klokka to om natta. Min søster ringte og spurt hvordan det gikk. Jeg fortalte at hun hadde lagt seg for å sove. Hun ba meg sjekke og sa hun ville ringe tilbake om to minutter. Men så sa hun, «jeg blir med deg på telefon».
Jeg gikk til min mors soverom og skjønte da at jeg ville finne henne død. Jeg håper det ikke var det, men da jeg kom nærmere fant jeg henne død.
Minnene forsvinner ikke. Alt hun har etterlatt seg. Hennes lukt, boka som hun ikke ble ferdig med, hennes latter... alt.
Etter den natta kunne jeg ikke være hjemme. Det var så vanskelig for meg å leve der uten henne, uten å se for seg at hun fortsatt er det, at jeg ikke kan se henne, snakke med henne, klemme henne, le, gråte, spise, leke. Men hun var ikke der.
Jeg lovet henne at jeg alltid skal skrive. Hennes historie, og om snille, gode vanlige mennesker som aldri skader noen og som ofrer sitt liv for oss.
Ha der bra, mamma! Jeg håper du er på et bedre sted. Jeg håper at du ser oss og ber en bønn for at vi skal være gode. Slik at vi alltid skal være sammen, huske deg og fortelle om deg i mer enn noen dager – men for alltid.
(Skrevet 21. mars - dagen for morsdag i Syria)
Reem Alatasi
Flyktning fra Syria. Bosatt i Verdal.
Utplassert på språktrening i lokalavisa ukentlig.